Fra 2009 til 2010!

De trodde dommedag var år 2000, men her sitter vi da 9 år, 364 dager og 14 timer senere på vei til å runde av det første tiåret. Så er det bare å se hvor langt det bærer herfra. Personlig satser jeg på å være i live i 2013 også. Men om det mot noen formodning skulle bli "dommedag" - BAM, BAM, baaaam - er ikke det bare ufattelig kult å være en del av? Å oppleve en så omfattende endring på en planet. I hvert fall hvis det utarter seg som den typiske miljø- og naturomveltning presentert i alle disse apokolyse-filmene. Hvis det derimot skulle vise seg å være på et religiøst plan vil jeg nok bli en smule mer stressa.

Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)

Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";


Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.

Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;

Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.

Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.

Godt nyttår!:D

ForlengsgnelkaB

Noe av det beste jeg vet, er artister som klarer å skape noe "utenfor boksen". Det faktumet at det faktisk finnes en håndfull kreative hjerner der ute, gjør meg glad og gir liksom litt ekstra håp for de litt annerledes aspektene av musikkbransjen. I denne sammenheng, synes jeg det er utrolig fascinerende å høre på sanger i revers. Men dette er altså et litt omstridt tema.

Jeg tror de fleste folk som interesserer seg for den litt eldre typen rock (om ikke flere), har hørt myten om Led Zeppelin. Det sies i hvert fall at hvis man spiller en av deres mest populære sanger "Stairway to Heaven" baklengs har deler av teksten et satanistisk budskap. Hele bandet har deretter blitt påstått å være djeveldyrkere. I følge myten skyldes populariteten til bandmedlemmene at de skal ha solgt sjelen sin til djevelen for den legendariske sangen. I min mening er dette bull---. Kanskje man hører noe som kommer i nærheten av "Satan" og "666" i sangen, men dette er nokså tilfeldig og resten høres ut som gibrish for min del. Derimot synes jeg den er sinnsykt kul, om ikke bedre baklengs enn forlengs (med all respekt for sangen forlengs altså). Ja, her er den i hvert fall;


Et band som bevisst har laget en type baklengs sang, er Mew. På den nye (geniale) CD'en inneholder det første sporet "New Terrain" nemlig både en forlengs og baklengs sang. Okay, så det er veldig vanskelig å forklare sånne ting på en smart måte, men here it goes; greia er nemlig at de har laget en helt vanlig sang forlengs, samtidig som de har lagt en baklengs sang i bakgrunnen. Ergo... hvis man spiller "New Terrain" baklengs, blir den til "Nervous", den sangen som i utgangspunktet spilles baklengs i bakgrunnen på "New Terrain". Hensikten er å gi sangene et ekstra lag ved å skape en slags palindrom-effekt. Jeg digger greia! Begge sangene er dessuten ganske bra;


Videre kommer min kunnskap om fenomenet til Radiohead. Kanskje ikke overraskende? "Like Spinning Plates" er faktisk en av mine favoritter blant de mange forskjellige sangene Radiohead har produsert gjennom tiden. Twisten her er at det høres ut som om sangen går i revers når den er ærlig og redlig fremlengs. Like rett frem som Thom Yorke har lært seg å synge vokalene på en baklengs-liknende måte, har bandet klart å kopiere musikken til sangen "I Will" som faktisk er spilt baklengs. På den måten kan man vel si at "Like Spinning Plates" er en slags B-side av "I Will", en kulere og lengre B-side...

Klima og København

For første gang i vinter har jeg klart å ta av skallet på en klementin i ett skrell. Rart at det skal være så vanskelig. Enten løsner den første biten av skallet når du først setter neglene i den, ellers blir strimmelen tynner og tynnere før den løsner helt rett før du har klart å skrelle av alt. Kanskje det burde regnes som en egen kunstart?

Frem til poenget her. Jeg synes det er så sykt inspirerende hvor mange som engasjerer seg for klimaet om dager! På lørdag 12. desember var det klimatog i Oslo. Dette var ikke for Obamas skyld - for å rette på avisoverskriftene -, men for selve klimakonferansen som har vært for full gang i København i over en uke nå.

Toget startet på Grünerløkka litt utenfor sentrum. Birkelunden var helt fullpakket med kalde folk som ventet på at mørket skulle falle slik at de omsider kunne tenne faklene og starte den fredlige aksjonen. For å få tiden til å gå sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, noen få ord, før Kråkesølv spilte noen noter og bla. Jostein Gaarder kom med en klimainspirert tale.

Vi startet å gå ca. kl. 16. Det var kjempebra stemning, spesielt siden noen tilfeldige folk hadde bestemt seg for å spille musikk midt i toget, og det var sikkert flere 100 meter langt. Jeg tror ikke vi gikk i mer enn en halv time, i hvert fall til vi kom frem til Grønland område. Senere kunne man være med til teknisk museum, hvor det skulle være et eller annet opplegg. Det var en vellykket aksjon med folk i alle aldersgrupper.

Selv om det var nok folk til å vekke oppsikt i fakkeltoget, trenger vi alltid flere til å engasjere seg i miljøet. Det var mange barn som deltok, noe som jeg synes er flott siden det tross alt er deres fremtid det er snakk om, men det er også den eldre generasjonens fremtid. Det virker på meg som om de fleste nordmenn er klare over miljøproblemet og har en oppfattning av hva som kan gjøres med det, men lar det ikke gå lenger enn det. For å redde miljøet kreves det én ting; handling! Ingen "pretty little speeches" kan måle seg med innsatsen for å faktisk gjøre noe. Så lenge man bare sitter og venter på at noe skal skje, er man ikke noe bedre enn de som ikke engang vil erkjenne at det er et problem.

Det er kjempelett å melde seg inn i en organisasjon hvorav det bare koster opptil 100 kr i året å være medlem. Eller, hvis man ikke vil at organisasjoner skal definere seg som person, kan man bare holde seg oppdatert og være med på aksjoner deretter. I et land hvor vi har ytringsfrihet og tid til å avse, synes jeg ikke dette er så mye å kreve. Tusen takk på forhånd!

Rare Regina

Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.

Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.


Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!

Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.

Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!

Analyse-suppe

Jeg synes rett og slett at det er dritt å analysere! Det er greit nok å reflektere over en tekst og finne ut hva som gjør den bra eller evt. dårlig, men så er det alle disse utrykkene man må bruke da, etos og patos og lagos og hele den dustete latinske pakka. Vi bor i Norge! Ville vært fint om alt stod på norsk i første omgang, kanskje uttrykk som var lett å forstå også slik at det hele den hodebrynende faktabiten ble lettere å skjønne seg på. Okay, så man virker vel litt mindre smart når man ikke kan briefe med disse sofistikerte latin-ordene, men hva er egentlig viktigst; å virke spesielt smart gjennom å skrive komplisert og uforståelig, eller å gjøre det enkelt slik at flere skjønner hva søren du prøver å komme frem til?

Selv synes jeg også det er vanskelig å skape en flytende og bra tekst av å røre oppi hver minste detalj. All spekuleringen rundt hva forfatteren kan ha ment med det og det, alt det åpenbare som man likevel tvinger seg til å skrive ned - som å "mate det inn med teskje" hos leseren av analysen din - , all overtolkningen... Tro det eller ei, noen ganger kan det være en enkel baktanke eller enda bedre, ingen baktanke i det hele tatt - utenom det åpenbare - i en setning!

Nei takk, til overdetaljerte analyser på skolen!

Topp fem tilfeldige karakterer!

De morsomste karakterene i filmer og TV-serier er vanligvis de som ikke er i fokus. De kommer som oftest inn med en eller annen tilfeldig kommentar eller dukker opp i en situasjon hvor de ikke har noe å gjøre. Her er en liten liste over mine favoritter.

#5. Keenser

Dette romvesenet er kun med i to-tre scener og kanskje totalt fem minutter av filmen, men er fortsatt en av de beste karakterene i Star Trek (2009). Det er hjelperen til Scotty, en av forskerne på planeten Delta Vega. Han sier ikke mye, men er kjent for å stelle seg i veien på ugunstige tidspunkt, og deretter nekte å flytte på seg.

#4. The "it's"-man

Kjent fra serien Monty Python's Flying Circus. Han starter omtrent hver episode med å løpe, svømme en utmattende lang strekning eller klatre over et fjell for å komme frem til kamera. Når han omsider er fremme gisper han akkurat frem "it's" før han blir avbrutt av åpningssekvensen på episoden.

#3. Katie

Vanskelig å tenke seg at det er en liten jenteunge som er stemmen bak denne space'a karakteren. Hun dukker til stadighet opp i animasjonsfilmen Horton Hears a Who. Til tross for at hun bare ser ut som en søt, liten gul dott, kan det virke som om hun lever i sin egen boble. Hennes mest kjente sitat er "In my world, everyone's a pony. And they all eat rainbows and poop butterflies..." før hun kaster en blomst opp i panna, gisper og går baklengs inn i et kratt.

#2. HoochJa, han er hotellsjefen fra "Zack og Codys søte hotelliv"...? Men genialitetetn ligger i rollen Hooch fra TV-serien Scrubs. "Hooch is crazy!" Hva annet kan jeg si?

#1. Adam West

Ordføreren i Quahog, hjembyen til Griffin familie og Family Guy. Blandt kjente sitater finnes " NO! You gave me Canadian bacon instead of bacon? This misdeed cannot go unpunished. Pizza delivery man, prepare to meet your maker at the hands of my cat launcher!" etterfulgt av "Damn, I lost him. Alright cats, back in the bag. Come on Fluffy, come on Mittens, come on Paul. Haha, what a ridiculous name for a ca-at. PAUL! That's a person's name! A person's name! Hahahahaha! Oh! Paul..."Det taler vel for seg selv.

Space'a fredspris

Wow... så utrolig... flaut... å få en fredspris når hverken mesteparten av verdens befolkning eller du selv føler at du fortjener den i utgangspunktet!

Okay, så det er positivt at Obama ikke er på Bush sin "side" og omsider ble president likevel. Han har sikkert også store og fredlige planer for fremtiden, men faktumet er at han ikke har kommet så langt enda. Gi han litt tid, damn it!

Yesda, nå er vi i hvert fall nordmennene sikret en plass i verdenspressen en stund fremover... fremstilt som overivrige idioter pga. én manns space'a ambisjoner. Whoopdy doo!