Google-logo-morro

Hva er det som skjer på Google-kontoret i dag? Plutselig har de bestemt seg for å legge til en ekstra "l" i den tilsynelatende vanlig utseende Google-logoen. Er det for å se hvor mange som reagerer; få folk til å tro at de har dysleksi, kanskje at det fortsatt ligger noe igjen etter byturen i går, eller synes de rett og slett det er morsomt å lure folk til å sette spørsmål ved at det noengang bare var én "l"?

Jeg skjønner at de har et påske-design rundt påske, og jule-design rundt juletider osv. men når de søren-meg plutselig bestemmer seg for å gjøre om logoen til åkersirkler eller får de til å se ut som om den blir angrepet av UFO-er e.l., synes jeg det kan virke ganske tilfeldig.

Nei, de må ha en veldig intern greie, de Google-folka, de sitter vel på kontoret nå og morer seg fælt.

Uforventede folk

Det er alltid morsomt med folk som overrasker en. Liksom som en god bekreftelse på at man ikke kan "sette i bås". Mennesker er jo så sykt forskjellige, noe som burde respekteres, og det er så mange lag som utgjør én person. Til tross for at det, ergelig nok, kan virke som det ligger tilsynelatende lite på overflaten noen ganger.

Det er derfor alltid hyggelig å selv overraske noen. På et vis føler man at man imponerer noen utifra et inntrykk de hadde av deg før. At man på en positiv måte, kan bevise hvor mye mer man har å tilby, enn hva som er naturlig å gi på begynnelsen av et bekjentskap.

Men uansett hvor komfortabel man blir med hverandre etter hvert, er det kanskje ikke alltid like lett å finne de rette ordene når man vil poengtere dette. Faktisk, er det verst tenkelige man kan si, noe i retning av; "Du er jo helt annerledes enn jeg trodde i begynnelsen! For da tenkte jeg du var *sånn* og *sånn*"
Å, neeeei, tenker jeg da Hvorfor måtte du si det sånn?
Ikke bare virker det som om personen du henvender deg til gir et dårlig/feil førsteinntrykk, i tillegg tilstår du at du satt han/henne ganske direkte i bås fra første øyeblikk. Ikke bra, ettersom atferden man har når man først møter folk, altså førsteinntrykket, er vanskelig å endre eller kontrollere.
Ellers er det ikke spesielt hyggelig - selv om man ikke tenker nøye over det før man plumper ut med det - å si; "Det hadde jeg ikke trodd om deg" eller "Oi, hadde ingen anelse om at du kunne være flink til det" Igjen, vær forsiktig med de båsene! Det første utsagnet er fult lovlig under konfrontasjoner i en krangel, fordi det egentlig er en negativ oppfattet setning generelt. Men noe positivt kan jeg ikke se ved at noen, utifra "typen" din aldri kunne trodd at du ville gjort noe så spontant og bar som det.

Okay, så handler en liten grad av dette om tonefall og situasjon i tillegg. Men man må være forsiktig med hva man sier, ved å f. eks. selv spørre seg hvordan man ville reagert om man hadde fått høre det samme. Selv om jeg skjønner at folk har forskjellig oppfatning av dette óg. Cluet ligger vel i å være og tenke så lite arrogant som mulig, og igjen respektere, respektére!

Tommy Tokyo som sulter for sin saus?

Liker du en merkelig kombo av masse forskjellige sjangre, eller i det hele tatt, musikk som nermæst finner opp sin egen sjanger? Da trooor jeg Tommy Toky & Starving for my Gravy, er noe for deg.

Skal vi se, hmm... hvordan kan man beskrive dette da? Kanskje en type veldig ironisk anti-folk, blandet med orkester og rock, indie må det da være, og jeg vet at Tommy "Tokyo" er singer-songerwriter, men i tillegg norsk(!)

Faktisk er dette så bra, at jeg gikk gjennom tre stadier da jeg først hørte albumet Smear Your Smiles Back On; sterk misliking, overbevisningen om at hele bandet er én stor spøk, men konklusjonen ble og forblir "dette-er-et-genialt-album".

Tekstene er som sagt, en god blanding av de mest ironiske, komiske og enkle poesier som blir til de beste, mest geniale sammensetninger. Stemmen til Tommy Lorange Ottesen er i tillegg herlig skjør og høres til tider så ustemt ut at man begynner å lure på hvorfor søren man hører på dette, - før man igjen blir overbevist.

Dette ble veldig motstridende alt sammen. Faen... jeg tror det eneste jeg kan si videre er; hør gjennom hele! Uansett!

Religions-dysleksi

... sikkert mye rart man kan tolke ut ifra den overskriften, men her handler det altså ikke om noe i retning at religion er teit og uforståelig (selv om det, utifra menneskers tolkninger, kan være det noen ganger óg). Skylden ligger egentlig i min egen distréhet.

Det er ikke alltid like lett å få med seg ting i timen når man er trøtt og sliten. Men enda verre er det å samtidig skrive på data, og spesielt da med Times New Roman-skrift (kan ikke fordra den snirklete, kantete scripten), med enkel linjeavstand.

Dette merket jeg spesielt i Religion og Etikk timen derav "Himmel og helvete" ble til "Himmel og Heklvete" så "...Heklevete" og dette var da noe jeg oppdaget etter 5 min. Men ikke nok med det, jeg klarte også, med ganske logisk tankegang, å rette en først rettskrevet setning til "Koreaneren er viktig for muslimer".
Okay, så jeg synes ikke religion er det mest interessante faget på skolen, men jeg er ikke så langt ute på bærtur i religionskunnskaper heller. Skjerpings til religionsprøve her!

Oss vintermennesker altså...

Så har vinterlengselen satt seg i hjernebarken igjen. Jeg kan virkelig ikke noe for det, men skal prøve å ikke skrive hundrevis av innlegg om hvor mye det irriterer meg at snøen aldri legger seg i år. Saken er bare den at jeg elsker (mange momenter av) vinteren, og irriterer meg litt når ikke alt "stemmer".

Det er så mange som virkelig ikke liker vinteren. Enten er det pga. vinterdepresjon, kulden, lengre kvelder, sykdoms-virus (som riktignok blir like vanlig som myggestikk om sommeren), de lider kanskje av Grinchen-syndromet, ellers ligger problemet i alle faktorene pluss noen til. Jeg liker å tenke på snøballkriger/dynking, ordentlig risgrøt (ikke sånn 5 min. tull), sjokolade på skitur, gode varme, klær og sokker som gir en følelse av trygghet, 1. juledag, snøstorm når man sitter inne med kako, folk med bleke ansiker og røde kinn, solen som står opp og får istappene til å glitre, varme busser, kaldt rom og tjukk dyne, julepynt, å stirre på flammene fra peisen, jule/vinterfilmer, vintersanger (ikke nødvendigvis julesanger), inspirasjonen, å ha ubegrenset innetid til å pusle med småsaker, gløgg m/rosiner og mandler, og pepperkaker sesongen rundt (ja, man spiser dem da etter jul også). Nå er det jo ikke alle som liker alt dette, eller noe av dette i det hele tatt. Men de er det bare synd på; livet er så mye bedre når man lærer seg å verdsette slike ting.
Jeg skal ikke si at jeg er veldig mye mer vintermenneske enn sommermenneske. (Hvis jeg gir litt feilinntrykk av dette fra tidligere innlegg, er det nok av min upraktiske emne til å leve meg litt for mye inn i "situasjonen"). Men det falt meg ganske nylig inn, at jeg starter å lengte etter vinteren en stund tidligere enn jeg lengter etter sommeren på vei ut av vinteren. Kanskje er det de irriterende mellommånedene mellom sesongene mellom, som trigger alt? Altså, jeg liker jo våren og delvis høsten også, men nå tenker jeg på de månedene mellom der igjen, der hvor alt er slafsete, gjørmete og depressivt jævelskap. Jeg vil si at vi i septembermåneden så vidt har kommet oss ut av sommeren, rett før det regner som verst, dermed er det vel relativt tidlig å lengte fremover en hel årstid. Ergo; er vinteren omtrent favorittmåneden. Bevist faktum.