Det kan være sant at jeg ikke er den som, gjennom tiden, har vært mest engasjert i politikk. Jeg kunne alltids ha sett mer på nyhetene, kanskje lest litt mer i avisa (bortsett fra kulturdelen) eller sjekket vårt veldig tilgjengelige internett for den saks skyld. For jeg skøt ikke akkurat hånden opp i været av entusiasme i samf. fag på skolen, mer enn at jeg strakk den ut av uheldige, gjespe-relaterte årsaker.
Likevel har det seg slik at det er stortingsvalg i år. Med andre ord; allmennhetens sjanse til å velge hvem vi vil ha i spissen til å styre landet vårt, og bestemme hvilke saker vi skal legge vekt på i de fremtidige fire årene. Så når en latsabb som meg har klart å somle seg bort til PC'en, med få eksisterende kunnskaper om hvilken retning jeg ville gå (i motsetning til hvilken jeg ikke ville gå) og endelig satt seg inn i dette hersens valget*, synes jeg søren meg flere med stemmerett, og et snev av samfunns-engasjement, skal gjøre det!
Valget tar sted 14. september (2009), og det er kjempelett å finne ut av hva man burde stemme hvis man ikke har peiling. Denne linken til de mest anbefalte partitestene burde gjøre susen! Jeg vet hva jeg skal stemme, er det mange andre som gjør det?
*Jeg er nå ikke helt overbevist om at et eneste parti burde bestemme så mye mer i samfunnet enn oss enkeltindivider... Men siden dette er det nåværende styresettet, får en bare påvirke det så godt en kan ved å stemme. I mellomtiden; å melde seg inn i en organisasjon er nok en god idé!
onsdag 26. august 2009
lørdag 22. august 2009
Oppfordring!
Kan alle som har - om bare et miniatyrisk, lite glimt av - sans for Mew, være så utrolig snille og, i den nærmeste fremtid, kjøpe det nye albumet?
Det ville hjulpet meg med å puste lettere, å vite at folk ikke gikk glipp av denne utrolige CD'en! Den heter forøvrig No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away... sånn ser den ut, takk.
Det ville hjulpet meg med å puste lettere, å vite at folk ikke gikk glipp av denne utrolige CD'en! Den heter forøvrig No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away... sånn ser den ut, takk.
mandag 17. august 2009
Øya 2009
Med en underliggende hodepine fra kaffeavvenning, føtter som vitner til en fire-fem dager med mye tusling og hodet fult av musikk-minner så det holder, tok jeg t-banen søndag ettermiddag fra Smestad... Det ville vært en underdrivelse å skrive at Øya 2009 var en suksess, da det muligens er en av de beste festivalene jeg har vært på til dato (ikke at jeg har vært på så fryktelig mange)!
Onsdag:
Nedtur...
- Lengere kø for frivillige enn vanlig publikum for å komme inn på festivalområdet! --> Gikk glipp av Jaga Jazzist óg Pony the Pirate.
- Kåre og The Cavemen... litt kjedelig. Ikke mye å si bortsett fra at Mr. Wild Guitar var kul.
- Det kom en heftig regnskur før Band of Horses, slik måtte vi stå og kjede oss i 2,5 time før Mew med gjennomvåte sko.
Opptur!
- Møtte koselige folk... ingen av dem ville se Donkeyboy!
- Bon Iver, en god start på festivaldagen.
- Vampire Weekend, veldig dansbart og morsomme, ironiske sanger (bedre enn på CD'en)!
- Mew, kjempe koselig og vakkert, digget de nye sangene.
Torsdag:
Forbedringspotensiale...
- Vinduet presenterer Jenny Hval, selv om jeg beundrer henne for kreative sangtekster, synes jeg utdraget hun valgte var litt for norsk-ekkeltpoetisk.
- Ungdomskulen... husker faktisk ikke hva det var jeg ikke likte, men det faktumet at jeg ikke engang husker det sier vel noe for seg selv?
Midt i blinken!
- Møtte koselige folk... i hvert fall ikke redde for å drite seg ut.
- Mungolian Jet Set, "Are you ready to travel into space?" igjen; velidig dansbart, dessuten var det noe av det mindre selvhøytidelige jeg så på festivalen.
- Florence & the Machine... henne var det liv i! Sangene var kanskje ikke så heftige at det gjorde noe, men hun hadde virkelig engasjement og innlevelse på scenen.
- Grizzly Bear, avslappende med gode og inspirerende sanger.
- Fever Ray, gåsehud hele veien(!), selv om jeg stod relativt langt bak og så vidt skimtet Karin A. Dreijer. Lysshowet og kostymene var fantastiske og matchet sangene perfekt!
Fredag:
Frivillig(?) jobbdag...
Skrubbet poteter - stresset med catering - mer poteter - mer catering - kuttet poteter/tomater/agurk/gulrot/vårløk - vasket mattelt - tok oppvask... fra 11.45 til kl. 21.
På en annen side:
- Møtte en koselig person/frivillig.
- Spisepauser med god, økologisk mat.
- Mindre stress enn å jobbe gjennom NU!
- Hello Saferide var god kutte-grønnsaker-til-musikk
- Datarock, fikk med meg de 10 første min. med bla. Fa-Fa-Song.
Lørdag:
Enda en frivillig(?) jobbdag...
Kom 2 timer sent - laget hamburgere - soset rundt omkring - tok litt oppvask - soset - dro til varelager - unngikk regnet i garderobebåsen - hjalp til i mattelt... fra 10.45 til 19.45.
Fortsatt en perfekt dag!
- Møtte koselige folk/frivillige... det var ikke måte på koselige folk på denne festivalen! Teori; folk blir ekstra koselige, inkluderende og livlige av musikk.
- Coctail Slippers og Dirty Projectors fungerte veldig bra som varme-seg-opp-til-på-kjøkkenet band.
- Beirut, disse britene trosset regnet og fungerte bla. som et ypperlig oppvarmingsband for oss som stod og ventet på Röyksopp med våte sko.
- Röyksopp, en verdig avslutning på festivalen! Hele konserten var en god blanding av bra publikumskontakt, gode gamle- og ferske, nye sanger, Anneli Drecker, Robyn, en italiensk(?) fiolinist, en ugle, en robot, og to entusiastiske hovedmedlemmer. Personlig var det en blanding av desperasjon; i å klamre til meg plassen på første rad, fortvilelse; i at jeg hadde drukket så mye kaffe før konserten, klamhet; det var mange folk, og den mulige vissheten at jeg klarte å slå til nesa på hun som stod bak meg da jeg skulle fjerne håret fra øynene... hvorav alt ble veid opp for i ekstasen av hva som foregikk på scenen!
Ikke vanskelig å skjønne hva jeg synes var bra her, men jeg må rose meg selv med at jeg klarte å skrive noen små-negative sider ved festivalen også... som er avgjørende i en argumenterende tekst (ja, dette er faktisk en argumenterende tekst). Men "øyafestivalen 2009 er over og festivalområdet er nå rigget ned. Vi forsøker å komme til hektene etter det vi mener er tidenes Øyafestival. Ikke bare hadde vi det sterkeste og best sammensatte programmet i festivalens historie, vi solgte også ut alle billettene langt raskere enn de siste åra. Vi slo våre egne rekorder på frivillige, antall konserter og totalbesøk på fesivalen. Nå starter arbeidet med Øya 2010." Sier siden... nå har de søren meg store forventninger å leve opp til for neste år!
Onsdag:
Nedtur...
- Lengere kø for frivillige enn vanlig publikum for å komme inn på festivalområdet! --> Gikk glipp av Jaga Jazzist óg Pony the Pirate.
- Kåre og The Cavemen... litt kjedelig. Ikke mye å si bortsett fra at Mr. Wild Guitar var kul.
- Det kom en heftig regnskur før Band of Horses, slik måtte vi stå og kjede oss i 2,5 time før Mew med gjennomvåte sko.
Opptur!
- Møtte koselige folk... ingen av dem ville se Donkeyboy!
- Bon Iver, en god start på festivaldagen.
- Vampire Weekend, veldig dansbart og morsomme, ironiske sanger (bedre enn på CD'en)!
- Mew, kjempe koselig og vakkert, digget de nye sangene.
Torsdag:
Forbedringspotensiale...
- Vinduet presenterer Jenny Hval, selv om jeg beundrer henne for kreative sangtekster, synes jeg utdraget hun valgte var litt for norsk-ekkeltpoetisk.
- Ungdomskulen... husker faktisk ikke hva det var jeg ikke likte, men det faktumet at jeg ikke engang husker det sier vel noe for seg selv?
Midt i blinken!
- Møtte koselige folk... i hvert fall ikke redde for å drite seg ut.
- Mungolian Jet Set, "Are you ready to travel into space?" igjen; velidig dansbart, dessuten var det noe av det mindre selvhøytidelige jeg så på festivalen.
- Florence & the Machine... henne var det liv i! Sangene var kanskje ikke så heftige at det gjorde noe, men hun hadde virkelig engasjement og innlevelse på scenen.
- Grizzly Bear, avslappende med gode og inspirerende sanger.
- Fever Ray, gåsehud hele veien(!), selv om jeg stod relativt langt bak og så vidt skimtet Karin A. Dreijer. Lysshowet og kostymene var fantastiske og matchet sangene perfekt!
Fredag:
Frivillig(?) jobbdag...
Skrubbet poteter - stresset med catering - mer poteter - mer catering - kuttet poteter/tomater/agurk/gulrot/vårløk - vasket mattelt - tok oppvask... fra 11.45 til kl. 21.
På en annen side:
- Møtte en koselig person/frivillig.
- Spisepauser med god, økologisk mat.
- Mindre stress enn å jobbe gjennom NU!
- Hello Saferide var god kutte-grønnsaker-til-musikk
- Datarock, fikk med meg de 10 første min. med bla. Fa-Fa-Song.
Lørdag:
Enda en frivillig(?) jobbdag...
Kom 2 timer sent - laget hamburgere - soset rundt omkring - tok litt oppvask - soset - dro til varelager - unngikk regnet i garderobebåsen - hjalp til i mattelt... fra 10.45 til 19.45.
Fortsatt en perfekt dag!
- Møtte koselige folk/frivillige... det var ikke måte på koselige folk på denne festivalen! Teori; folk blir ekstra koselige, inkluderende og livlige av musikk.
- Coctail Slippers og Dirty Projectors fungerte veldig bra som varme-seg-opp-til-på-kjøkkenet band.
- Beirut, disse britene trosset regnet og fungerte bla. som et ypperlig oppvarmingsband for oss som stod og ventet på Röyksopp med våte sko.
- Röyksopp, en verdig avslutning på festivalen! Hele konserten var en god blanding av bra publikumskontakt, gode gamle- og ferske, nye sanger, Anneli Drecker, Robyn, en italiensk(?) fiolinist, en ugle, en robot, og to entusiastiske hovedmedlemmer. Personlig var det en blanding av desperasjon; i å klamre til meg plassen på første rad, fortvilelse; i at jeg hadde drukket så mye kaffe før konserten, klamhet; det var mange folk, og den mulige vissheten at jeg klarte å slå til nesa på hun som stod bak meg da jeg skulle fjerne håret fra øynene... hvorav alt ble veid opp for i ekstasen av hva som foregikk på scenen!
Ikke vanskelig å skjønne hva jeg synes var bra her, men jeg må rose meg selv med at jeg klarte å skrive noen små-negative sider ved festivalen også... som er avgjørende i en argumenterende tekst (ja, dette er faktisk en argumenterende tekst). Men "øyafestivalen 2009 er over og festivalområdet er nå rigget ned. Vi forsøker å komme til hektene etter det vi mener er tidenes Øyafestival. Ikke bare hadde vi det sterkeste og best sammensatte programmet i festivalens historie, vi solgte også ut alle billettene langt raskere enn de siste åra. Vi slo våre egne rekorder på frivillige, antall konserter og totalbesøk på fesivalen. Nå starter arbeidet med Øya 2010." Sier siden... nå har de søren meg store forventninger å leve opp til for neste år!
mandag 10. august 2009
Operatakets store debut!
I går åpnet Oslos berømte Jazz-festival på et ganske originalt vis; nemlig med en helt unik konsert på operataket. Men selv med så lett tilgjengelighet, var det absolutt ingen gratis konsert (noe som er forståelig da folk muligens ville endt opp i Oslofjorden pga. overfylt tak hvis det ikke var noen begrensninger). Det var nemlig Antony and the Johnsons som fikk æren av å åpne hele styret, akkompagnert av operahusets eget orkester(!)
Med sin kjente, spesielle gestikulering, små-rare kommentarer og et sjenert smil, gav vokalisten Antony Hegarty alt av seg selv fra vannkanten ved scenen, opp til den høyeste, marmorerte topp (selv om lyden kunne vært høyere, kjære lydmenn). Jeg tror han synes dette var like flott som oss 8.500 publikumere, spesielt med utsikten og kveldssolen som hadde brutt gjennom skyene for anledningen. Selv sa Antony han at han klarte å se for seg trærne på Islands sletter under fremføringen av "Hope There's Someone", noe som ikke kan være annet enn et kompliment (akk... Island!).
Høydepunktene var "For Today I Am A Boy" "Another World" og "Her Eyes Are Underneath the Ground". Jeg vil si at det er liten tvil om at det absolutt var en magisk, litt morsom og unik konsert. Hvem vet om noe liknende kommer til å skje igjen?
Med sin kjente, spesielle gestikulering, små-rare kommentarer og et sjenert smil, gav vokalisten Antony Hegarty alt av seg selv fra vannkanten ved scenen, opp til den høyeste, marmorerte topp (selv om lyden kunne vært høyere, kjære lydmenn). Jeg tror han synes dette var like flott som oss 8.500 publikumere, spesielt med utsikten og kveldssolen som hadde brutt gjennom skyene for anledningen. Selv sa Antony han at han klarte å se for seg trærne på Islands sletter under fremføringen av "Hope There's Someone", noe som ikke kan være annet enn et kompliment (akk... Island!).
Høydepunktene var "For Today I Am A Boy" "Another World" og "Her Eyes Are Underneath the Ground". Jeg vil si at det er liten tvil om at det absolutt var en magisk, litt morsom og unik konsert. Hvem vet om noe liknende kommer til å skje igjen?
mandag 3. august 2009
Livstegn fra en Wimp'er
Neida... det er ikke så fryktelig lenge siden jeg skrev sist, men når man er et sted der tiden går saaaakte, kan det virke sånn.
Ja, nettopp, jeg har vært på hytta den siste uka (ikke spesielt interessant). Det innebar for det meste maling - av en dør, turer og den tidligere nevnte kjedsomheten.
Uansett, nå er jeg i Røros på et hotell som faktisk har internettadgang *Oh, joy!* Da blir det hotmail, nyheter, googling og eksperimentering med den nye norske streaming tjenesten "Wimp".
Det har seg nemlig slik at Norge har opprettet sin helt egen musikkstreaming-side som resultat av den evigvarende ingen-vil-høre-på-oss-som-sier-at-nedlasting-er-ulovlig-konflikten... Wimp er relativt lik svenske Spotify, men siden den er oppretta i samarbeid med Platekompaniet vil jeg tro den er rikere på utvalg. Enda bedre for oss Øyafrivillige som har fått tilbud om å teste ut tjenesten før den blir offisielt lansert!
Til nå må jeg si den virkelig viser seg å være god for sitt ord! Ikke bare går det kjempelett å trykke seg frem til CD'en man vil ha, det er lett å få tilgang på ny og spennende musikk ved at hovedsiden preges av lister som "Rocke Klassikere," "Beste livealbum" og "Album som forandret musikken"... altså ikke den typiske Top 10 listen over den mest populære liste-dritt-musikken.
Jeg synes generelt streaming er et bra tiltak da man for det første slipper å sitte og vente lenge før sangen blir lastet ned om man driver med den slags, mens hvis man på den andre siden er av den CD-kjøpende typen, kan høre gjennom musikken og bli sikker på at man gjør et godt kjøp. Jeg kommer absolutt ikke til å slutte å kjøpe CD'er av denne grunn, nei.
Ja, nettopp, jeg har vært på hytta den siste uka (ikke spesielt interessant). Det innebar for det meste maling - av en dør, turer og den tidligere nevnte kjedsomheten.
Uansett, nå er jeg i Røros på et hotell som faktisk har internettadgang *Oh, joy!* Da blir det hotmail, nyheter, googling og eksperimentering med den nye norske streaming tjenesten "Wimp".
Det har seg nemlig slik at Norge har opprettet sin helt egen musikkstreaming-side som resultat av den evigvarende ingen-vil-høre-på-oss-som-sier-at-nedlasting-er-ulovlig-konflikten... Wimp er relativt lik svenske Spotify, men siden den er oppretta i samarbeid med Platekompaniet vil jeg tro den er rikere på utvalg. Enda bedre for oss Øyafrivillige som har fått tilbud om å teste ut tjenesten før den blir offisielt lansert!
Til nå må jeg si den virkelig viser seg å være god for sitt ord! Ikke bare går det kjempelett å trykke seg frem til CD'en man vil ha, det er lett å få tilgang på ny og spennende musikk ved at hovedsiden preges av lister som "Rocke Klassikere," "Beste livealbum" og "Album som forandret musikken"... altså ikke den typiske Top 10 listen over den mest populære liste-dritt-musikken.
Jeg synes generelt streaming er et bra tiltak da man for det første slipper å sitte og vente lenge før sangen blir lastet ned om man driver med den slags, mens hvis man på den andre siden er av den CD-kjøpende typen, kan høre gjennom musikken og bli sikker på at man gjør et godt kjøp. Jeg kommer absolutt ikke til å slutte å kjøpe CD'er av denne grunn, nei.
Abonner på:
Innlegg (Atom)