Hun vandret nedover gata med et likegydlig ansiktsuttrykk. Det var ikke for varmt, ikke for kaldt. Grått, men ikke trist. Litt vind, men akkurat ikke så mye at håret hennes ble kastet i alle kanter på irriterende vis. Generelt var det ikke noe å bemerke seg ved denne dagen.
Hun hadde ikke noe viktig i tankene heller, annet enn at hun fortsatt var irritert over det hun oppfattet som iPodens eget valg om å streike tidligere den morgenen og det faktumet at hun nå ikke hadde noe å fikle med. Joda, det var flere som passerte henne på veien, men hun var ikke typen til å granske ansikter for morro skyld. Mest fordi hun har ufattelig vanskelig for å tolke folk, dessuten er ikke diskresjon den sterkeste egenskapen hennes så hun ville nok oppleve et eller to rare blikk tilbake. Likevel la hun spesielt merke til en svart skikkelse som nærmet seg med bestemte stormskritt.
Hun var aldri usikker på at det var en fyr til tross for at han hadde halvlangt hår og en nøytral, svart jakke. Det var noe i den fremoverbøyde holdningen og den brutalt direkte gangen allerede fra da han kun så ut som en liten maur i horisonten. Var det bare hun som innbilte seg at han virket spesielt sint, nesten besatt? Eller kanskje han alltid var så aggressiv?
Etter hvert så hun at det var en typisk skinnjakke han hadde på, overfylt av glidelåser og lommer. Buksene var grå, han hadde en svart hals som var trukke halvveis over nesa - under de mørke øynene -, håret var også svart. Det eneste som skilte seg ut fra det mørktonede, var et brunt, rutete skjerf som var knytt over halsen igjen, resten av det hvite ansiktet og de hvite skoene. Han fremstod som den typen som satt i kjellerrommet og hørte på progressiv- og svart-metal mesteparten av dagen, eller kanskje spilte i et hardcore undergrundsband. Samtidig virket han ekte i den forstanden at han ikke trengte å jåle seg til med nagler, piercinger, sminke eller andre effekter.
Et sekund lekte hun med tanken om å stelle seg rett i veien hans bare for å se om han ville bytte fil der han stormet fremover - nesten robotaktig - i en rett linje, men konkluderte raskt med at sjansen for å bli meid ned var stor. Spesielt i den blodrøde vinterkåpen følte hun seg som et attraktivt mål, som om hun like gjerne kunne ropt "Olé, olé!". Han så rett på henne. Var hun faktisk irriteringsmomentet? Blikket hennes flakket, dette var et par øyne hun ikke ville møte. Hun merket at beina hennes automatisk gikk opp i tempo. Hans bein derimot, saknet ned betraktelig da han nå var ca. 10 m unna.
Da konturene på jakka ble mer synlige, la hun merke til noe nytt. Mens den ene hånda hvilte trygt i lommen, var den andre bak ryggen, ikke i den andre lommen som hun først hadde trodd. Et støkk gikk gjennom henne i det øyeblikket. Hun holdt pusten, stivnet i holdningen og sperret øynene åpne. Nå var de bare to meter fra hverandre. Hun turte ikke se ham i øynene, hun turte ikke skrike, lage en lyd, løpe, nei, ikke engang tenke seg frem til hva -
Så var øyeblikket over, og de hadde passert hverandre. Hun pep stille og slapp ut to store lunger med luft som straks samlet seg til en svær røyksky. Anspentheten begynte å gi slipp og hun var akkurat i ferd med å ergre seg over sin egen paranoia, da hun kjente to bestemte prikk på skuldren. Hun snudde seg av ren refleks i samme sekund som hun kjente at et forskrekket uttrykket fylte opp fjeset. Til gjengjeld fant hun to hasselbrune øyne med et distinkt grønnskjær, fulle av varme, i fjeset bare 30 cm fra hennes eget.
Forvirret, var hun i hvert fall takknemlig for at det siste hun kom til å se ikke var et par hatefulle øyne. Han trakk armen frem fra ryggen og hun lukket øynene. Så - en lukt. Den var søt, blomsteraktig, med en underliggende skarphet og honningliknende aroma. Var det ikke hennes egen parfyme hun luktet? Da hun åpnet øynene, holdt han en blomst. Han rakte den til henne som om det var en tidsinnstilt bombe. Hun var ikke akkurat noen ekspert på floraen, så hun visste ikke hva den het, men den var hvit med kronblader som overskred hverandre - nesten som i en rose. Gjemt under noen mørkegrønne blader, på enden av den lille stilken, var det festet en lyseblå silkesløyfe som falt på bakken da hun klomsete tok imot blomsten. Før hun fikk sakt noe, plukket han den lynraskt opp, tok et siste blikk på den overraskede minen foran seg og satte avgårde oppover bakken igjen.
Hun luktet på blomsten, det var definitivt den samme som i parfymen hennes. Så tenkte hun seg om, prøvde å mentalt fjerne den svarte halsen som halvveis hadde skjult det mystiske ansiktet hans. Jo, hun hadde sett han før. Rettere sagt flere ganger; de pleide faktisk å passere hverandre hver uke... samme klokkeslett, samme gate, samme dag, bare i et øyeblikk. Men de hadde aldri utvekslet så mye som et ord, eller ett blikk som varte mer enn to sekunder, hadde de? Hun trodde ikke han hadde lagt merke til henne engang. Smilet som tok over for det overraskede uttrykket var av den typen som fylte henne med forventning. Hun snudde seg og fikk et glimt av den svartkledde ryggen - ikke fult så fremoverbøyd lenger - før hun tok en siste lukt og gikk videre.
Etter hvert så hun at det var en typisk skinnjakke han hadde på, overfylt av glidelåser og lommer. Buksene var grå, han hadde en svart hals som var trukke halvveis over nesa - under de mørke øynene -, håret var også svart. Det eneste som skilte seg ut fra det mørktonede, var et brunt, rutete skjerf som var knytt over halsen igjen, resten av det hvite ansiktet og de hvite skoene. Han fremstod som den typen som satt i kjellerrommet og hørte på progressiv- og svart-metal mesteparten av dagen, eller kanskje spilte i et hardcore undergrundsband. Samtidig virket han ekte i den forstanden at han ikke trengte å jåle seg til med nagler, piercinger, sminke eller andre effekter.
Et sekund lekte hun med tanken om å stelle seg rett i veien hans bare for å se om han ville bytte fil der han stormet fremover - nesten robotaktig - i en rett linje, men konkluderte raskt med at sjansen for å bli meid ned var stor. Spesielt i den blodrøde vinterkåpen følte hun seg som et attraktivt mål, som om hun like gjerne kunne ropt "Olé, olé!". Han så rett på henne. Var hun faktisk irriteringsmomentet? Blikket hennes flakket, dette var et par øyne hun ikke ville møte. Hun merket at beina hennes automatisk gikk opp i tempo. Hans bein derimot, saknet ned betraktelig da han nå var ca. 10 m unna.
Da konturene på jakka ble mer synlige, la hun merke til noe nytt. Mens den ene hånda hvilte trygt i lommen, var den andre bak ryggen, ikke i den andre lommen som hun først hadde trodd. Et støkk gikk gjennom henne i det øyeblikket. Hun holdt pusten, stivnet i holdningen og sperret øynene åpne. Nå var de bare to meter fra hverandre. Hun turte ikke se ham i øynene, hun turte ikke skrike, lage en lyd, løpe, nei, ikke engang tenke seg frem til hva -
Så var øyeblikket over, og de hadde passert hverandre. Hun pep stille og slapp ut to store lunger med luft som straks samlet seg til en svær røyksky. Anspentheten begynte å gi slipp og hun var akkurat i ferd med å ergre seg over sin egen paranoia, da hun kjente to bestemte prikk på skuldren. Hun snudde seg av ren refleks i samme sekund som hun kjente at et forskrekket uttrykket fylte opp fjeset. Til gjengjeld fant hun to hasselbrune øyne med et distinkt grønnskjær, fulle av varme, i fjeset bare 30 cm fra hennes eget.
Forvirret, var hun i hvert fall takknemlig for at det siste hun kom til å se ikke var et par hatefulle øyne. Han trakk armen frem fra ryggen og hun lukket øynene. Så - en lukt. Den var søt, blomsteraktig, med en underliggende skarphet og honningliknende aroma. Var det ikke hennes egen parfyme hun luktet? Da hun åpnet øynene, holdt han en blomst. Han rakte den til henne som om det var en tidsinnstilt bombe. Hun var ikke akkurat noen ekspert på floraen, så hun visste ikke hva den het, men den var hvit med kronblader som overskred hverandre - nesten som i en rose. Gjemt under noen mørkegrønne blader, på enden av den lille stilken, var det festet en lyseblå silkesløyfe som falt på bakken da hun klomsete tok imot blomsten. Før hun fikk sakt noe, plukket han den lynraskt opp, tok et siste blikk på den overraskede minen foran seg og satte avgårde oppover bakken igjen.
Hun luktet på blomsten, det var definitivt den samme som i parfymen hennes. Så tenkte hun seg om, prøvde å mentalt fjerne den svarte halsen som halvveis hadde skjult det mystiske ansiktet hans. Jo, hun hadde sett han før. Rettere sagt flere ganger; de pleide faktisk å passere hverandre hver uke... samme klokkeslett, samme gate, samme dag, bare i et øyeblikk. Men de hadde aldri utvekslet så mye som et ord, eller ett blikk som varte mer enn to sekunder, hadde de? Hun trodde ikke han hadde lagt merke til henne engang. Smilet som tok over for det overraskede uttrykket var av den typen som fylte henne med forventning. Hun snudde seg og fikk et glimt av den svartkledde ryggen - ikke fult så fremoverbøyd lenger - før hun tok en siste lukt og gikk videre.
Likevel er det en smule sykt at jeg er omringet av svinebadeender på jobben. Joda, badeendene som er fremstilt med forskjellige yrker i alt fra busniess til maler er søte nok, men en slags mutant and som er krysning av and og gris er en smule... perverst når en tenker over det.