fredag 18. juni 2010

AVSLUTNING

... nei, ikke for denne bloggen -- foreløpig. Men nå er jeg ferdig med skolen, og etter 13 års skolegang kjennes det.... sinnsykt!

Er det galt å si at jeg er veldig, VELDIG glad? Synes tross alt at jeg har sagt ordentlig hade til de som har betydd noe for meg i løpet av disse årene. Av teoretiske fag har jeg fått mer enn nok for en god stund og rutinerte skolehverdager kunne jeg ikke blitt kvitt fortere. Sommerferien kom akkurat tidsnok!

Nå farer alle hvert til sitt som magnetiske minuspoler, og som de egosentriske individene vi er, tenker vi mest på hva vi har i vente ved neste destinasjon. "Det-er-kjempe-spennende-men-også-litt-skummelt".

Forhåpentligvis blir sommerferien bra også..? Kanskje klarer jeg å skrive et par ord her litt mer regelmessig.

tirsdag 25. mai 2010

Hippie vs. Robot

Nå det er det eksamenstid og jeg merker ganske godt at hodet ikke er med. Jeg er hverken nervøs, stressa eller på noen måte helt klar over at det i det hele tatt er nå det gjelder... Faktisk sitter jeg helt rolig med et tomt blikk og lærerboka åpen, og friker ikke ut av det faktumet at jeg ikke skjønner noenting, hverken av hvor jeg skal starte eller hva jeg skal gjøre. (I motsetning til forrige året).

Ville vel vært fornuftig å legge til et ønske om at noen kunne komme inn, slå meg i hodet og gi meg en liten virkelighets-leksjon, men det vil jeg ikke. Faktisk har jeg mer lyst til å legge meg ned på et mykt og velluktende teppe, og la bevisstheten min forsvinne inn i et psykedelisk univers av rare lyder, fine farger og logikk som egentlig er nonsens... altså det motsatte av hva jeg burde ønske. Kanskje idyllen finnes et sted, i skyggen av en van, med en gammel platespiller på min venstre side og en uendelig svær blomstereng ved høyre side, gjerne en litt varm dag med kjølig bris. Pink Floyd etterfulgt av en god dose Animal Collective, ville gjort godt... kanskje til og med en blanding av de to?

Det er virkelig ikke lett å være ungdom eller for den saks skyld, menneske, i dagens samfunn. I hvert fall ikke når man må gjøre noe fornuftig hele tiden... Man skal liksom være så jæskla arbeidsom og effektiv hvert minutt fra man åpner øynene, til hvilken nytte? Og kan man egentlig stole på vår egen drømmekraft når det gjelder hva som er å nyttiggjøre seg?

Virker som vår oppfatning av produktivitet går ut på å arbeide innenfor visse yrker som skaper fremgang i industrialisering, i hvert fall ettersom det er dette som lønner seg. Store, grensesprengende prosjekter, lange dager med kontorarbeid og streben etter god statistikk inngår, som om vi var roboter... Men siden dette effektivitetspresset er viktig for å passe inn i samfunnet, gjør det ingenting at man legger tid side sine menneskelige tendenser og behover for å prestere bra i arbeidslivet, eller hva?

Ut ifra de pengene som tjenes, som i noen yrker er altfor mye (!), fremmer vi igjen materialsme. Og hva får vi igjen for det? Et samfunn hvor folk er avhengig av teknologi i stor grad, direkte interaksjon i mindre grad, lite fysisk arbeid, lite selvstendighet, men masse søppel og forurensing... Ikke veldig bærekraftig akkurat, og det skal ikke mye til for å "vippe av pinnen". Spør du meg, er det lite "fornuftig" som kommer ut av en god, feit brøkdel av det vi arbeider mot.

Nei, tanken kan virke en smule tåpelig, men jeg skulle ønske vi kunne være hippier litt til, jeg. Kanskje ikke alle måtte leve etter det "tåkete", dansende, treklemmende, holde-hender-mens-vi-sitter-rundt-bålet-og-synger aspektet, men fred, kjærlighet og moder jord banker det moderne samfunnet rett ned i støvlene. Dessuten burde det da være lov til å bare være grei og snill i blant, og ikke så himla produktiv hele tiden!

torsdag 29. april 2010

Musikken sier ingenting

Panic on the streets of London
Panic on the streets of Birmingham
Could life ever be sane again?
The Leeds side-streets you slip down
I wonder to myself'
Hopes may rise on Grasmere
But Honey Pie, you're not safe here
So you run down
To the safety of the town
But there's panic on the streets of Carlisle
Dublin, Dundee, Humberside
I wonder to myself

Burn down the disco
hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play
It says nothing to me about my life

Hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play

On the Leeds side-street you slip down
Provincial towns you jog 'round.
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ

Panic - The Smiths

lørdag 24. april 2010

RUSSETID!

... og alle tekno-elskende, fylleglade, skoleleie, 18/19-årige hjerter gleder seg. Vel, jeg er ikke helt med på den bølgen, i hvert fall ikke på den første biten, men delvis på den andre og fult og helt på den tredje!

Selv gidder jeg ikke være med på så mye i russetida, men regner med at det blir en del ting som ikke koster så mye penger... kanskje noen artige russknuter og litt feiring? Jeg har tross alt også en fremtid som jeg trenger ressurser til. Ergo er ikke dette en veldig viktig periode, men det er da gøy å være med når man har muligheten.

Håper bare, etter å ha vært med på russebusskåring, at det finnes noen rockeelskende russ, om ikke på en buss, kanskje en bil? Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut den evindelige dunke-musikken, og nei, for meg hjelper det ikke alltid å bare "se forbi det og være med". Jeg vet ikke, kanskje jeg faktisk ikke bryr meg etter hvert...

Regner med at 1. mai samt 16.-17. mai blir bra!

fredag 16. april 2010

Skjebnesvanger Pearl Jam konsert

Med høye forventninger til årets Roskilde festival - noe som merkes siden jeg til stadighet skriver om det - sitter jeg her og blar gjennom festivalens historikk. Det er en litt bittersøt følelse i og med at jeg kommer over store navn som Talking Heads, Björk og et titalls band andre band som var strålende i sin tid, men neppe vil vende tilbake med det første. Men jeg synes også det er artigå lese gamle anmeldelser, fakta og hendelser/værfenomen fra år til år. For ikke visste jeg at Roskilde startet i 1971 og da het "Sound Fetival" eller at den ble forutsett å legges ned i 1977 pga. dårlige forhold og bråkete rockere.

Jeg blar og jeg blar, også kommer jeg over noe som har ligget gjemt i hjernebarken en stund og kommer til syne i mine umiddelbare tanker når jeg får opp... "år 2000, duket for episk Pearl Jam konsert, men så... 26 skadde, 3 av dem alvorlig og 9 ble trampet ihjel." På selve Roskilde siden stod det ikke mye om hendelsen, så jeg ville finne ut mer for å gjenoppfriske minnet og kom over denne artikkelen.

Oppsummert står det dette;
45 minutter inn i konserten skjedde det. Folk hadde dyttet og prøvd å bevege seg nærmere scenen grunnet dårlig lyd. Noen hadde falt i forsøket på å trekke tilbake, mens andre hadde blitt skvist opp mot rekkverket i hysteriet. Kaoset fortsatte og ingen vakter fikk styr på massen, selv med oppfordringer fra bandet om å gå to skritt tilbake... Men da konserten var ferdig var det for sent. Ni personer hadde falt under det store presset, og da de aldri kom seg opp, ble de mest sannsynlig kvalt. Av dem; Tre dansker, tre svensker, en politioffiser fra Hamburg, en tysker og den yngste var 17 år.

Det å lese kommentarer fra hendelsen, til og med fra folk som bare hadde vært i nærheten av område, var sterkt. Jeg synes jeg kunne forestille meg både kaoset av ivrige fans under konserten, og stillheten som fulgte i sjokket etter. Det er kanskje litt sårt å si det siden jeg ikke var der, men det gjorde veldig inntrykk.

Som følger av hendelsen ble det opprettet et minnesmerke ved hovedscenen og Roskilde Festival har skjerpet sikkerhetssystemet betydeligere. Slik er det lettere for folk å komme inn og ut av sceneområde og det er flere vakter som passer på. Faktisk er det bedre anlegg nå for å få bra plass og en god konsertopplevelse for de som er fans med den nye organisasjonen. Men der var nok flere faktorer som spilte en rolle i hendelsen, så det er ikke sagt at det ikke kan skje igjen.

Til slutt er det bare et spørsmål som gnager i magen "Er det noen konsert jeg ville vært villig til å dø for?" Men jeg tror ikke det finnes noe trygt svar å gi foreløpig. I mellomtiden håper jeg ni spesielle mennesker hviler i fred...

mandag 29. mars 2010

Mye beep-bop-a-looa, lite baram-pam-pshhhh

Kanskje ikke veldig originalt å spille på ting-som-var-bedre-før kortet, spesielt ikke når det gjelder musikk, men når man ser (hører) at ting går for langt føler jeg en viss trang til å bruke det likevel.
... Imogen Heap, de fleste kjenner henne igjen med lag på lag av elektronisk manipulerte stemmer i "Hide and Seek". Og forøvrig er ikke det mye omtalte "Speak for Yourself"-albumet fra 2006 av de verste. Men det kan ikke måle seg med følelsene og det kraftige drivet i iMegaphone fra 1998.

Imogen Heap på 90-tallet var noe helt annet! Fortsatt preget av elektroniske riffer, hadde lydbildet mer autentiske lydeffekter som like gjerne kunne vært spilt inn i et gammelt, forlatt hus til fordel for en datamaskin i et innelukket studio. Tekstene var sterkere, stemmen var dypere, mer grungy og uforutsigbar (Kate Bush møter Patti Smith). Til og med musikkvideoene hadde et helt annet preg på seg, dessuten --
hadde hun kulere stil...

Imogen i dag, som er plateaktuell med "Ellipse", er lite gjenkjennelig. Nå er hun helt lost i data-sample-mixe verden, spør du meg. Selvfølgelig synes jeg artister skal få lov til å gjøre noe nytt med hvert album og være nyskapende, men dette er forutsett at de holder særpreg vedlike og ikke mister sin "lyd".

iMegaphone er en av mine beste album, derfor skulle jeg ønske at Imogen Heap hadde klart å forholde seg tøff i trynet. Hmm... jeg må vel bare innse at det er for sent nå som årene begynner å dra på... *sukk*

fredag 19. mars 2010

Facelift :)

... er for øyeblikket veldig fornøyd med tilværelsen.
I dag mottok jeg en tilbudspakke fra cdon med ikke en eller to, men TRE CD'er av Alice in Chains (Facelift, Dirt og Alice in Chains)... og alt dette til under 220 kr m/frakt! Det er en stor bragd i et land som Norge...
Finally, my collection is complete!

Nå blir det intens lytting til Roskilde'10. Programmet er sinnsykt bra i år! Alice in Chains, Mötorhead, Serena Maneesh, Muse, Florence + the Machine under én og samme kam.
En stund trodde jeg til og med det ble hintet til Radiohead, men det ville vært for godt til å være sant... tydeligvis.

Kanskje det ikke blir helt den samme konsertopplevelsen i og med at Layne Staley forlot bandet (og tilværelsen) i 2002, og tok med seg et viktig særpreg for de fleste band; vokalen. Men jeg har stor respek for William DuVall både for sin gode vokal og motet til å bære Alice in Chains videre. Dessuten er en annen nøkkelperson for bandet fortsatt med; gitarist- og lyrikeren, Jerry Cantrell, som har vært med fra starten av. Forresten er ikke "Black Gives Way to Blue" det verste oppfølger-albumet jeg har hørt -- fra et band som har tatt seg en lengere pause.
Nei, dette blir bra!