An-meld-el-ses-kom-pleks

Som profesjonell anmelder, uansett om det er film, teater, revy, konsert eller musikk osv., skal man alltid begi seg ut på underholdningen som et blankt lerett. Man skal kunne skille mellom det som er positivt og det som er negativt, være presis i beskrivelsen og gi klart grunnlag for terningkast/smilefjes-surtfjes. Hensikten er at det er konstruktivt, fengende og forståelig både for subjektene for anmeldelsen og publikum/lesere. Om folk er enige med anmeldelsen kan være det sammen etter at den havner på trykk, så lenge den i hvert fall er skrevet bra.


Dermed er det veldig irriterende som (veldig) amatør-anmelder å lese anmeldere som tydeligvis har glemt hva jobben går ut på. Jeg vet ikke om de har skrevet så mange anmeldelser at de har gått litt i surr, om de har slått hodet sitt i noe hardt og midlertidig glemt viktige punkter i oppbygningen til en anmeldelse evt. hva de skal anmelde, om de generelt hadde en veldig dårlig dag eller rett og slett er treigeeeeee i oppfattningen, men jeg bryr meg ikke. Anmeldelser er også promotering, dermed er det viktig at det gjøres ordentlig.

Når man anmelder et album og skriver masse positive ting, skryter den opp i skyene, men kommer med en liten svakhet på slutten... er det logisk at denne CD'en får en 4'er, tidenes mest kjedelige karakter? Hvis man derimot anmelder en revy ved å starte med en tittel som oser av pessimism, for så å trekke frem en svakhet ved hver styrke og attpåtil motsi seg selv x antall ganger i løpet av teksten, er det da logisk å gi denne revyen en 5'er? Er man virkelig egnet som anmelder når man ikke klarer å komme med en klar hensikt eller et klart standpunkt?

Nei! Hvis greia er bra, gi den en bra karakter og skriv noe positivt, hvis den er dårlig gi den en dårlig karakter og skriv noe negativt. Potato-potahto, tomato-tomatho. Jeg synes ikke dette virker så komplisert, jeg.

Topp fem tilfeldige karakterer!

De morsomste karakterene i filmer og TV-serier er vanligvis de som ikke er i fokus. De kommer som oftest inn med en eller annen tilfeldig kommentar eller dukker opp i en situasjon hvor de ikke har noe å gjøre. Her er en liten liste over mine favoritter.

#5. Keenser

Dette romvesenet er kun med i to-tre scener og kanskje totalt fem minutter av filmen, men er fortsatt en av de beste karakterene i Star Trek (2009). Det er hjelperen til Scotty, en av forskerne på planeten Delta Vega. Han sier ikke mye, men er kjent for å stelle seg i veien på ugunstige tidspunkt, og deretter nekte å flytte på seg.

#4. The "it's"-man

Kjent fra serien Monty Python's Flying Circus. Han starter omtrent hver episode med å løpe, svømme en utmattende lang strekning eller klatre over et fjell for å komme frem til kamera. Når han omsider er fremme gisper han akkurat frem "it's" før han blir avbrutt av åpningssekvensen på episoden.

#3. Katie

Vanskelig å tenke seg at det er en liten jenteunge som er stemmen bak denne space'a karakteren. Hun dukker til stadighet opp i animasjonsfilmen Horton Hears a Who. Til tross for at hun bare ser ut som en søt, liten gul dott, kan det virke som om hun lever i sin egen boble. Hennes mest kjente sitat er "In my world, everyone's a pony. And they all eat rainbows and poop butterflies..." før hun kaster en blomst opp i panna, gisper og går baklengs inn i et kratt.

#2. HoochJa, han er hotellsjefen fra "Zack og Codys søte hotelliv"...? Men genialitetetn ligger i rollen Hooch fra TV-serien Scrubs. "Hooch is crazy!" Hva annet kan jeg si?

#1. Adam West

Ordføreren i Quahog, hjembyen til Griffin familie og Family Guy. Blandt kjente sitater finnes " NO! You gave me Canadian bacon instead of bacon? This misdeed cannot go unpunished. Pizza delivery man, prepare to meet your maker at the hands of my cat launcher!" etterfulgt av "Damn, I lost him. Alright cats, back in the bag. Come on Fluffy, come on Mittens, come on Paul. Haha, what a ridiculous name for a ca-at. PAUL! That's a person's name! A person's name! Hahahahaha! Oh! Paul..."Det taler vel for seg selv.

Space'a fredspris

Wow... så utrolig... flaut... å få en fredspris når hverken mesteparten av verdens befolkning eller du selv føler at du fortjener den i utgangspunktet!

Okay, så det er positivt at Obama ikke er på Bush sin "side" og omsider ble president likevel. Han har sikkert også store og fredlige planer for fremtiden, men faktumet er at han ikke har kommet så langt enda. Gi han litt tid, damn it!

Yesda, nå er vi i hvert fall nordmennene sikret en plass i verdenspressen en stund fremover... fremstilt som overivrige idioter pga. én manns space'a ambisjoner. Whoopdy doo!

Status!

"Er på jobb med hangover:("
"Har desperat behov for ALKOHOL!"
"Fylla har skylda... tihi:P"
"I går tok det av:O"
"Øl og vin den er fin, vin og øl, det blir krøll... Ups! Tabbe!"
"One tequila... Two teqila... Three tequila... Floor... He he;)"
Kilde: Facebook

Kommentar: Nei, sier du det? Wow, så interessant! Skikkelig status å skrive hvor mye man digger alkohol og om alle de dumme tingene man gjorde i går fordi man var for full til å beholde selvkontrollen. Ikke fjortiss i det hele tatt...

Verdens største fan!

Som musikkintusiast selv, kan jeg forstå at folk blir veldig begeistret og engasjert når de oppdager et nytt band/artist som de synes er "helt genial(e)". Jeg kan skjønne at de henger opp plakater på rommet sitt, kjøper alle CD'ene uten å ha hørt 100% ordentlig gjennom dem, drar på konsert og kjøper T-skjorte, eller setter seg opp på mailingliste til fansiden. Selvfølgelig vil man yte sin entusiasme og støtte, lære seg tekstene og la seg inspirere, samtidig som man må huske på at det i prinsippet er vanlige mennesker det er snakk om, men med en spesiell, kreativ gave... kanskje til og med noe åndelig ligger i det?

Med andre ord er de altså ikke guder - fra en annen planet - som man skal kaste truser evt. bamser på, tilbe, forfølge, omfavne/klamre seg rundt i hysterianfall, lage voododukker av, bryte seg inn i huset på, sende bomber til, generelt prøve å myrde som en slags syk martyr-gjerning eller motsatt, drepe seg selv over! Noe som tydeligvis ikke alle synes virker logisk.

Okay, så har vi også de som ikke går til sånne ekstremer. Jeg vil si at gråsonen ligger i å chatte om hver minste detalj ved sine idealer på forum hver dag. For hva er det å diskutere? Er det virkelig så viktig å vite akkurat når, hvor og hvorfor den og den singelen ble gitt ut... eller hva søren hvem sier i bakgrunnen av hvilken sang? Budskapet i sangen er jo selvfølgelig spennende å finne ut av, den er jeg med på, uansett om det er utifra du selv tolker eller hva bandet/artisten sier. Men med mindre man hører en heftig, utfrika konspirasjons-tekst ved å spille sangen baklengs, bryr jeg meg ikke om resten.

Jeg skal ikke påstå at jeg er så fattet at jeg aldri har gått litt overbord når jeg har funnet noe jeg virkelig liker. Samtidig som jeg ikke har gått lenger enn å lese et halvt-dusin ganger på wikipedia, skummet gjennom noen intervjuer, googlet bilder, muligens meldt meg på en og annen side, og - selvfølgelig -desperat prøvd å rappe til meg noen billetter. Det er da greit?

Det er for all del greit å engasjere seg i noe, legge sjelen sin i det og la det bli en del av livet; bare det er på et sunt vis og kanskje noe man kan brødfø seg på?

Google-logo-morro

Hva er det som skjer på Google-kontoret i dag? Plutselig har de bestemt seg for å legge til en ekstra "l" i den tilsynelatende vanlig utseende Google-logoen. Er det for å se hvor mange som reagerer; få folk til å tro at de har dysleksi, kanskje at det fortsatt ligger noe igjen etter byturen i går, eller synes de rett og slett det er morsomt å lure folk til å sette spørsmål ved at det noengang bare var én "l"?

Jeg skjønner at de har et påske-design rundt påske, og jule-design rundt juletider osv. men når de søren-meg plutselig bestemmer seg for å gjøre om logoen til åkersirkler eller får de til å se ut som om den blir angrepet av UFO-er e.l., synes jeg det kan virke ganske tilfeldig.

Nei, de må ha en veldig intern greie, de Google-folka, de sitter vel på kontoret nå og morer seg fælt.

Oss vintermennesker altså...

Så har vinterlengselen satt seg i hjernebarken igjen. Jeg kan virkelig ikke noe for det, men skal prøve å ikke skrive hundrevis av innlegg om hvor mye det irriterer meg at snøen aldri legger seg i år. Saken er bare den at jeg elsker (mange momenter av) vinteren, og irriterer meg litt når ikke alt "stemmer".

Det er så mange som virkelig ikke liker vinteren. Enten er det pga. vinterdepresjon, kulden, lengre kvelder, sykdoms-virus (som riktignok blir like vanlig som myggestikk om sommeren), de lider kanskje av Grinchen-syndromet, ellers ligger problemet i alle faktorene pluss noen til. Jeg liker å tenke på snøballkriger/dynking, ordentlig risgrøt (ikke sånn 5 min. tull), sjokolade på skitur, gode varme, klær og sokker som gir en følelse av trygghet, 1. juledag, snøstorm når man sitter inne med kako, folk med bleke ansiker og røde kinn, solen som står opp og får istappene til å glitre, varme busser, kaldt rom og tjukk dyne, julepynt, å stirre på flammene fra peisen, jule/vinterfilmer, vintersanger (ikke nødvendigvis julesanger), inspirasjonen, å ha ubegrenset innetid til å pusle med småsaker, gløgg m/rosiner og mandler, og pepperkaker sesongen rundt (ja, man spiser dem da etter jul også). Nå er det jo ikke alle som liker alt dette, eller noe av dette i det hele tatt. Men de er det bare synd på; livet er så mye bedre når man lærer seg å verdsette slike ting.
Jeg skal ikke si at jeg er veldig mye mer vintermenneske enn sommermenneske. (Hvis jeg gir litt feilinntrykk av dette fra tidligere innlegg, er det nok av min upraktiske emne til å leve meg litt for mye inn i "situasjonen"). Men det falt meg ganske nylig inn, at jeg starter å lengte etter vinteren en stund tidligere enn jeg lengter etter sommeren på vei ut av vinteren. Kanskje er det de irriterende mellommånedene mellom sesongene mellom, som trigger alt? Altså, jeg liker jo våren og delvis høsten også, men nå tenker jeg på de månedene mellom der igjen, der hvor alt er slafsete, gjørmete og depressivt jævelskap. Jeg vil si at vi i septembermåneden så vidt har kommet oss ut av sommeren, rett før det regner som verst, dermed er det vel relativt tidlig å lengte fremover en hel årstid. Ergo; er vinteren omtrent favorittmåneden. Bevist faktum.

Norwegian(s go crazy in the) Wood

Begynnelsen
Det har seg ofte slik, at når man går rundt og gjør seg opp forhåpninger om hvordan en hendelse skal bli, viser den seg å bli helt annerledes. Derfor reiste jeg til Oslos Frogner Park i går med ganske tomme tanker. Ikke fordi jeg ikke gledet meg (det gjorde jeg), men fordi jeg virkelig ikke hadde noen anelse. Dessverre innebar også det at jeg ikke hadde gjort så mye research eller planlegging på forhånd, og det viste seg at til tross for at Norwegian Wood begynte kl. 12, spilte ikke det første bandet før 14.00. Jeg stilte meg dessuten skeptisk til at det gikk under navnet, Onkel Tuka.
Så gikk tiden ut på venting, gratis T-skjorte, McDonalds tur for drikke, ytterligere venting.

Men det var en gledelig overraskelse å komme tilbake til festival-område da Onkel Tuka virkelig var et band som kunne skape liv. Av de som hadde slått seg ned i den koselige gresskråningen, ned mot scenen, var det mange som fikk være med på scenen og synge med. Absolutt noen artige spillemenn!

Likevel begynte ikke Keane å spille før kl. 21. Det virket som en evighet!
Dermed lagde jeg en kort oppsummering av de 6-7 timene mellom.

Mellomtiden
Gratis Hamburger, Pop Quiz i P1-teltet.
15.30: Stein Torleif Bjella; - nitrist nordmann som sang bygdesanger, + greit å slappe av til.
Pony the Pirate (gleder meg til å se dem igjen på Øya), Keane T-skjorte.
17.00: CC Cowboys; - vokalisten gjør til stemmen sin alt for mye, + noen høydepunkt bl.a. "Kom Igjen", "Kanskje Du Behøver Noen".
Vi satt oss for å få plass på første rad, Norma Sass på den andre scenen, peanøtter, venting.
19.00: Duffy; - var litt fjern, kunne hatt mer trøkk, + inkluderte alle i bandet, hun var tøff og lekte seg på scenen.
Heftig venting, mange folk som presset på. Så...

Keane
Jeg tror dette bandet var prioriteten i dag. Ikke bare fikk de lengst spilletid i tillegg til æren av å avslutte hele festivalen. Men hele tre sceneskift var del av programmet og det var her den største haugen med skrikende nordmenn/jenter stilte opp.

De første sangene var ganske surrealistiske. Etter en 5 års lange Keane-dyrkelse, det lengste jeg noen gang har hørt på et band, var det litt vanskelig å skjønne at de tre muntre britene (+ én) bare stod noen meter fra meg på scenen (!)

De spilte en god miks av sanger, hvorav jeg kunne alle og jeg var ikke den eneste heller. Bak oss stod det to jenter med matchende Keane t-skjorter som, tydeligvis, hadde dratt hele veien fra Sverige for å synge av alle lungers kraft. Til og med de instrumentale bitene sang de med på, men heldigvis visste de å dempe seg da de mer rolige sangene stod for tur.

Høydepunktene her var mange. I likhet med Coldplay konserten, var det puttet inn en liten aukustisk bit da det bare var Tom Chaplin (vokalisten) på scenen med sin kassegitar under Playing Along. Derfor var det også ekstra koselig at hele bandet satte seg frempå scenen og spilte et par sanger. På den andre siden av spekteret, var det mye futt i Somewhere Only We Know, Is It Any Wonder? og spesielt You Haven’t Told Me Anything. Som ekstranr. spilte de sin coverversjon av Queen og David Bowies Under Pressure, ganske kult. Likevel var den IDEALE avslutningen Bedshaped, den fineste sangen av alle.

Tror aldri jeg har stått i nærheten av et så høylytt publikum! Jeg regner med at sammenlagt 20 min av konserten bare var skriking og bandet som ventet på å få spilt etter applausen. Måtte virkelig holde meg for ørene, og det hjalp lite på at jeg var dødssliten etter å ha vært der i over 9 timer. På en annen side ”...it’s been a long time waiting. And it’s been a lifetime in the making.” sånn lyder sangen Again and Again, det er sant. Så i bunn og grunn, var det verdt alt bryet, pengene og tiden.

Evolusjonerende snakk

Vanlige Ida

Fenomenet «Ida» popper stadig opp i avisene, og vi har fulgt fossilet på sin reise til Naturhistorisk museum. «Ida» påstås av forkser Jørn Hurum å være linken som kan bevise at vi stammer fra apene og dermed styrker Darwins teori. Men er det egentlig en så big deal?

Nå i ettertid mener mange at fossilet er blitt hauset opp, takket være Hurums formidling. Hva er så spesielt med dette i forhold til andre fossilfunn? Jeg tror at media er blitt brukt på en slu og bevisst måte. Hurum har skapt mye oppmerksomhet for å få folk interessert i forskning, noe som på sin side er bra. I likhet med ham har også Knut Jørgen Røed Ødegaard gjort noe liknende med reklamefilmene om universet. De gjør det på en overbevisende og engasjerende måte, som fører til at folk blir opptatt av forskning. Er det likevel så bra hvis det fører til feilaktig informasjon og overdrivelser for å få oppmerksomhet og tjene penger?

«Ida» er ikke så banebrytende at hun kan videreutvikle evolusjonslæren, det er snarere et forsøk på å få mediadekning og penger.

Camilla<3 (16)

Svar:

Ida er viktig!
Ja, det er sant at Ida tar mye plass i media for tiden, men det er jo bra! Saken er nemlig den at hun har blitt holdt skjult av en privat samler etter at hun først ble oppdaget. Det er en ganske stor greie at hun plutselig dukker opp i offentligheten ved at Naturhistorisk museum, med forsker Jørn Hurum i spissen, kjøpte henne. Jeg skjønner ikke at du kan påstå at det ikke er et banebrytende funn...

Hun ER et fullbevart ledd som styrker teorien om at menneskene har en forbindelse til apene. Dette har det blitt forsket på, bevisene kommer frem i en dokumentar som jeg virkelig synes du bør se (den ligger på nrk.no). Det finnes faktisk en del, bl.a. enkelte kristne, som ikke tror på evolusjonsteorien. Derfor er det viktig å kaste lys på dette funnet.

Uansett, hva er galt med at forskere får litt mer oppmerksomhet? De gjør da en viktig jobb, og jeg tror de er ganske forsiktige med informasjonen de slipper ut.

Evolusjonsnerden (17)

Kilde:

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article3112622.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article3118310.ece

Paleontologi er interessant altså!

Makeover! (Enten du vil det eller ei)

... og jeg synes Extreme Makeover og The Swan var noen fæle eksempler på TV-program som fikk deg til å ta en lengere titt i speilet. Der var det i hvert fall folk som ville forvandles ved hjelp av plastisk-kirurgi, ny kles-, hår- og sminkestil. De var også selv fullt klare over at de ikke levde opp til standaren av såkalt "skjønnhet" i dagens samfunn. I tillegg stod det et makeover team på siden, som på en mild og profesjonell(-aktig) måte forklarte hva de kunne gjøre for å hjelpe.

Det samme kan ikke sies om det nye kanadiske, makeover programmet, Motejuryen (Style by Jury). Riktignok er ikke platisk-kirurgi med i bildet, men metodene i programmet er brutale nok. Her reklamerer de med å være et nytt moteprogram med behov for modeller, bare for å få has på de stakkars intetanende ofrene som sender inn videoer i troen på at de er modell-materiale, men i virkeligheten ikke har peiling på hvilken klesstørrelse de har engang. Lureriet stopper ikke her; de kaller nemlig inn de verste tilfellene til et intervju med programlederen som senere blir tatt med i programmet. Veggene i intervju-rommet fungerer som enveisvinduer, bak sitter en jurye som iherdig diskuterer alle feilene ved den stakkars gjesten.

Så er det rett på sak. I tillegg til at gjesten får vite at han/hun ikke er på opptak til et moteprogram, men et makover-program hvor hun/han er offeret, blir personen vist opptaket fra den nådeløse grillingen til juryen bak "glasset". Og her tenker jeg at offeret opplever tre ting; for det første, overbevisningen om at han/hun ikke er bra nok, for det andre, oppdagelsen av at hun/han er helt utrolig dum som ikke har skjønt noe før, og ikke minst, sjokket over at han/hun akkurat har blitt brutalt ydmyket på TV (det faktumet at programmet går i Norge også, sier litt om hvor stor basis det faktisk er snakk om). Ganske overveldende spør du meg.

Etter dette igjen, blir personen fulgt rundt i hverdagen og opplever en del uhyggelige overraskelser. Et eksempel på dette; en dame som hadde litt tale-problemer, oppdaget at en talepedagog latet som hun var en kunde i butikken hun jobbet i. Talepedagogen konfronterte henne med hvor store problemer hun hadde med å bli forstått, mens hun fikk kameraet trykt oppi nesa, midt i butikken. Var det nødvendig å gjøre det akkurat der?

Senere i programmet, etter ytterligere ydmykelse, blir de jo ganske så pene alle sammen. Så blir de stilt opp i enveisvindu-rommet igjen og rost for hvor flotte de plutselig er, av en ny jurye som "visstnok" ikke vet at subjektet har fått makeover...
Joda, kjempeflott at de gjør slik at verden ser bedre ut, disse profesjonelle folka.

For hva er egentlig viktig i verden, at folk er lykkelige, selvsikre og fornøyd med hvordan de ser ut, til tross for at de ser ut som et flykrasj... eller at de faktisk ser bra ut for alle øyne, etter en lang, smertefull prosess med både nedbryting og (sikkert) oppbygging av selvtilliten, men også en ganske ydmykende TV-episode på samvittigheten?

Personlig har jeg ikke sympati for de som selv vil stille opp på makeover program og bli grillet for å se bedre ut, hvis de føler at det er nødvendig. Derimot føler jeg at det går for langt med de som blir lurt til å være med og senere hjernevasket til å tenke at de trenger hjelp. Overrasker meg hvis det ikke blir søksmål snart, hvis det ikke allerede har vært da...

Et spørsmål om stereotype?

Nå skal jeg prøve å gå krysse over den typiske stereotypen med å stille et lite spørsmål; For finnes det noen der ute, i Norge, i verden, på denne planeten i det hele tatt, som er "populære" i begrepets påståtte betydning, og som ikke er spesielt flink på skolen som ikke drikker/vil drikke i det hele tatt?
Ville moret meg veldig om denne stereotypen også ble avkreftet.


... og det ble den jommen meg 9. mai 2009. Utrolig men sant!

Og budskapet? Vi liker selvstendige folk som er helt selvstendige helt av seg selv!

Ha-ha-ha ho-ho-ho he-he-he *kjempe morsomt*

Hvor ofte er det egentlig vi ler av ting som vi synes er oppriktig morsomme?

Det er litt ille å si det, men faktumet er at latter ofte produseres av ren høflighet. F. eks; Når man hører på en historie som noen forteller i sin største entusiasme, er det vanlig å presse frem litt latter for å være hyggelig. Akkurat som man får et slags clue som sier "le!" det øyeblikket man skjønner at personen mener historien å være morsom, eller når han/hun kommer med punch-linen på slutten.

Det er jo også slik at noen har en spesiell gave for å være morsomme også når de mener det. Ellers ville komikerne vært fordømt (ikke at det finnes så fryk-te-lig mange gode komikere heller).

Personlig synes jeg folk ikke så ofte er morsomme når de virkelig prøver, tvert imot får jeg den beste latteren på bekostning av de som er ufrivillig morsomme.


Latter er en merkelig ting i grunn. Man kan også le for å dekke over flaue situasjoner, eller holde tilbake latter for å være frekk og få noen til å føle seg ille til mote. Et rart fenomen...

Når poenget forsvinner

Hva er fordelen med å dra ut på middag med en stor gruppe venner?

- Man kommer seg endelig ut. Det er koselig.
- For en kveld glemmer man stress (med mindre man går ut med den typen mennesker som liker å snakke om skolen osv).Man blir veldig mett.

Hva er ulempen med å planlegge å dra ut på middag med en stor gruppe venner?
- Man bruker mye tid og krefter på å bestemme en dag/tid som passer.
- Det er vanskelig å finne et sted som alle vil spise.
- Plutselig er det noen som ikke kan komme, datoen må endres.
- På den nye datoen, kan den ene som ikke kunne først, men det er to andre som ikke kan.
- Enda en ny dato blir satt, men det er fortsatt en annen person som ikke kan komme.
- Nå har man endret dato så mange ganger at man bare må ta det siste forslaget, den ene personen som da ikke kan komme blir fornærmet fordi han/hun tenker at de andre som ikke kunne komme blir proritert over hun/han.
- Den første personen som sa at han/hun ikke kunne komme innrømmer at det var på grunn av en prøve etter helgen det ikke passet den første datoen. Hun/han er villig til å legge den til side og dra på den første datoen slik at folk skal slutte å krangle.
- Datoen er nå satt, men de som i utgangspunktet var mest ivrige på å gå ut, sier plutselig at de ikke har så mye penger til disposisjon, de får ikke noe av foreldrene heller.
- Siden de ikke vil være urettferdige ovenfor andre, som på martyrisk-vis tilbyr seg å legge ut for dem, forklarer at de ikke har noe problem med å dele et lite måltid.
- De andre blir enige om å bestille litt mindre mat for at det skal bli rettferdig ovenfor alle. det viktigste er jo ikke maten, men at alle har det koselig sammen.
- Plutselig er det noen som har skiftet mening om spise stedet siden det blir smått med mat når det er så dyrt der.

- Det nye forslaget er det få som egentlig liker. Ingen sier noe uansett.

Nyttårspreken og andre rare greier

I køen på Deli de Luca...
Ja, du sa at du hører på musikk som ikke alle andre hører på, men jeg fikk ikke med meg hvilken CD du sa du kjøpte. Sier en mann som tydeligvis liker å kommentere til samtaler han overhører når han står i kø.
Ehm... Ja... jeg-har-kjøpt Antony and the Johnsons - I Am A Bird Now. Sier jeg, litt overrasket, men høflig til den godt voksne, ukjente mannen.
Jaha ja... Den er vel egentlig ganske kjent blandt den ukjente musikken, men kanskje litt annerledes enn vanlig musikk og bla, bla, bla, bla - masse musikk-ekspert-preik fra mannen.
Vel... den er sikkert fin. Sier jeg, litt usikkert.
Mm, den er rolig og fin og (andre ting som jeg ikke husker for øyeblikket). Svarer han.
Stillhet... de to andre jeg snakket med ser vantro på mannen og omsider går han.

Min første tanke var at mannen selvfølgelig var litt spesiell og uhøflig. Men var det egentlig det? Grunnen til at jeg ble satt ut var jo fordi jeg ikke er vant med at ukjente mennesker faktisk kommer med innspill i en samtale jeg har med noen andre, for slik er det jo ikke i Norge. Dessuten var ingenting av det han sa spesielt merkelig. Nei, hadde det vært i et land utenfor Skandinavia ville det nok situasjonen vært annerledes... Og CD'en er fin den:)

Over til noe annet, for snart er det 2009. Noe som i min mening har blitt en teit klisjé, er at man på slutten av året skal stille seg selv spørsmålet; hva har jeg oppnådd i år?...
For det første må man sette seg ned og granske seg selv grundig for å komme opp med noe, også blir man i tillegg drit skuffa når det beste man kommer frem til er; kommet til level 27 på World of Worldcrafts eller, fikk en firer i matte o.l. Dermed synes jeg heller folk kan spørre seg selv; Hva har jeg opplevd i år? Altså hvor mange rare/greie folk har jeg møtt? Hva er det morsomste 2008 hadde å by på? Hva er det fineste jeg har hørt? osv. osv. Da er det jo så ymse hva man kan komme opp med!
Og apropos det, for jeg skal på hytta på nyttårsaften og får ikke skrevet da, årets beste album er...

Radiohead - In Rainbows!
Faktisk et av årets første plater også. Ja, det var vel sent i januar jeg oppdaget denne skatten på en TV'en. Det morsomme er at jeg først ble ordentlig interessert i Radiohead rett før julen 2007. Jeg hadde faktisk akkurat begynt å sette meg inn i OK Computer, mitt første Radiohead album (som jeg trodde skulle bli mitt eneste) da jeg oppdaget at de var plateaktuelle igjen... De spilte bare en brøkdel av en sang i reklamen, og med det løpte jeg og kjøpte jeg! Ironisk nok et bedre kjøp enn de CD'ene jeg omtrent har telt ned dager til utgivelsen av.

Så med den lille talen sier jeg igjen; løp og kjøp!

3. desember

Bussen var for sen! Ikke akkurat stort nytt, men omtrent én gang i uka kommer den ikke når den skal i det hele tatt, så da må jeg ta en senere buss. Ja, i dag var det ikke slik, men den kom likevel for sent. Og i tider jeg venter på bussen legger jeg merke til rare ting (det er faktisk det som var poenget i hele innledningen, ikke at bussen er treig)...

I dag var det noe skummelt/rart. Det er litt glatt ute, spesielt under snøen og når da en haltende person prøver å balansere på snøen(?) ser det ikke akkurat bra ut. Nei, tvert i mot, krøplingeffekten blir så forsterket at de ser ut som levende-døde!
Verre er det når man bare ser siluetten på denne haltende personen (hvis det er ganske mørkt ute, men en gatelykt bak personen) og man hverken ser ordentlig om han går fra deg eller kommer mot deg... Da blir man lettere redd. I mitt tilfelle kom jeg opp med tre løsninger; 1. Et eller annet zombie-virus har kommet til Norge. Løp som et helvete!, 2. Jeg hallisunerer, og må få meg en legesjekk, 3. Det er sikkert en normal person med litt balanseproblemer. Alt dette tenkte jeg i løpet av 5 sek... akkuart i tide til å se at personen gikk fra meg og viste seg å være en liten gutt som haltet.

3. lukes visdomsord: Ta deg en dag fri, så flyr ikke livet forbi.

Post-it right

"Ber om noen tømme papirkurven i dag, hilsen pappa"
Dette tydet jeg ut ifra en post-it lapp - Ja, for det er enkelte ganger jeg må tyyyde skriften - som trolig pappa hadde skrevet om morgenen i all hui og hast, og senere satt over papirkurven. Jeg tror jeg kan peke ut minst tre ting som ikke er grammatisk korrekt med den setningen, dessuten finnes det stort rom for omformulering. Norsken sitter tydeligvis ikke der den skal klokka syv tidlig om morgenen når man skal rekke jobben.

Jada jada, nå er det jo sant at pappa er fra England, det skal han ha, men i og med at han har bodd i Norge lenger enn han har bodd der, synes jeg det blir for drøyt å unnskylde han når han sier ting som "Lise, kan du hente meg den flasker."

Delvis hjernevasking

Hva gjør man når Elixia dama ringer deg og utbryter, som om dere har kjent hverandre i åresvis i stedet for de få minuttene dere møttes ved Elixia boden "Heeeei, hva skal du gjøre i dag da? Det er (navn) fra Elixia!"
Eh jeg-... skal ikke noe spesielt, bare slappe av
"Neimen så deilig da, du vil ikke ta deg en tur ned på Elixia snart, du husker vel at du hadde de tre gratis dagene å trene på?"
Ja, hadde ikke glemt det, veldig bra tilbud
"Fint! Når passe det å trene på Elixia da? I morgen, torsdag og fredag? Torsdag, fredag og lørdag? Fredag, lørdag og søndag? Hmmm...? HmmM?
Vet ikke jeg, blir litt vanskelig med skole og sånn, må jeg bestemme det nå og må det være tre dager etter hverandre?
"*Utålmodig* Jahhh... *plutselig med samme ivrige stemme* men det går jo å trene på Elixia neste uke også, og uken etter der og uken etter der igjen!"
Nei, nei, nei... det passer vel på torsdag, fredag og lørdag...
"Kjempe bra! Da kommer du ned på Elixia torsdag og får kortet ditt. Spør etter meg! Hade bra!"

Hva gjør man når man drar ned på torsdagen og Elixia damen bestemmer seg for å gi deg en liten omvisning? Hun stiller standard spørsmål, som i og for seg er greit, men klarer alltid å koble svaret til Elixia. "Har du jobb? Mye skolearbeid? Er du singel? Hvis ikke, har du jo masse tid til å trene på Elixia. Hvilken skole går du på? Om skolen ikke er langt unna, er du jo kjempe lett å komme seg til Elixia!"

Ja, og hva gjør man da, når treningsstudioet er kjempe kult og du får lyst til å begynne der, og alikevel grøsser, når du hører Elixia damen rope etter deg på veien ut "Hva synes du om Elixia da?" *Mumler* Fint her "Supert! Jeg ringer deg på mandag!"

Enda verre, hva gjør man når man igjen ser en Elixia bod ved busstasjonen og dama stopper deg, som er sliten i hodet, og sier at du må, må, MÅ bli medlem av Elixia?...
Du slenger henne ned i bakken, mens du ler som en gal hyene for så å rive en trebit ut av boden og smashe ned hele dritten.

Eller...

så sier du "Nei, men var akkurat og trente der, kanskje jeg blir medlem" vandrer rolig ned til bussen og tenker for deg selv, så mye for å ikke la seg hjernevaske...

Parodi søkes!

Kan noen vær-så-snill imitere Jonathan Antin fra Hårfin i LA (Blow Out)?

Mannen er så patetisk at det ikke en gang er morsomt!

Jeg er fullt klar over at han er hår-stylist, men skjønner ikke hvordan han klarer å gjøre hver minste lille floke om til et problem på liv og død (samtidig som egoet hans fyller skjermen til de grader).

Han lever for kameraet, der han til og med drasser med seg hele filmcrewet inn til psykologen... Psy-ko-lo-gen! Og hva er det som gnukker og gnager på den mentale helsa (bortsett fra det åpenbare)? "Å nei, jeg får ikke tid til å ungen min fordi jeg er i hårsalongen min og promoterer meg selv hele tiden... Buhuuu"

Jaha, hvis du har det så fælt lurer jeg på hvordan andre hår-stylister klarer seg... uten å ha kameraer å speile seg/reklamere i.

Nei, den eneste måten jeg kan klare å overleve med denne klovnen på samme planet, er hvis noen stiller desperasjonen min med en knakende god parodi!

På bussen - igjen

Jeg sitter på bussen på vei hjem. Ikke akkurat noe nytt siden bussen er en del av hverdagen min, men i stedet for å se ut av vinduet bestemmer jeg meg for å se på folkene i bussen. Den ene fyren sitter med iPoden oppi bretten på den store pelslua si. Foran meg sitter en jente som går gjennom sangene på mobilen sin, jeg får et lite glimt av skjermen; Lindsay Lohan og masse <3 som hun har lagt til selv (jeg antar etter sanger hun liker). Uff! Tenker jeg i mitt stille sinn og blir litt opphengt på mobilskjermen. Enda mer opphengt blir jeg på tidligere nevnte pelslue fyren, men ikke på hans merkelige iPod vane; er det snus han har i leppa eller har han bare veldig liten overleppe? -Det er vanskelig å se forskjellen når man er vandt med å se minst 15 snuslepper hver dag- Blikket mitt flakker til og fra, til og fra leppa hans. Etter en stund troooor jeg han legger merke til det for han ser litt smårart på meg. Nei, for guds skyld, jeg ser ikke på deg fordi du er pen... Til slutt bestemmer jeg meg for å se ut av vinduet igjen. Det var nok for det beste.

Buss kråka

Tenk deg at du sitter på bussen og aner fred og ingen fare, mens du rolig små-sludrer med venninnene dine om filmen dere akkurat har sett. Det eneste du hører rundt deg er små-summing fra de få passasjerene som ellers er der og en rolig rumling fra motoren. Plutselig sprekker den lille lydboblen du og vennene din har lagret rundt dere, med et brak av en sjingrende stemme "Haaaaaaai! Hvordan går det meg deg'a? Seriøst her er det partey lissåm! *tygge* *tygge* *tygge tyggis*" Joda, du la så vidt merke til jenta da hun først kom inn døra ikledd en altfor stor, åpen boblejakke og med håret samlet i en stor, slapp kladd øverst på huet, men den lyden var tilsynelatende det siste du trengte eller i det hele tatt forventa. "Don't judge a book by it's cover" Jaaaaa... noen ganger gjelder tydeligvis ikke dette. Uansett, jenta fortsetter å plage den tydligvis utslitte venninna si med tomsnakk som "Ja, ja, søstera-mi-skal-ha-baby-da-lissåm såååååå vi-driver-jo-og-styrer-med-hun og sånn-da, men ja ja, det-går-bra-da, for ja asså hun er-jo-skikkelig-moden-for-alder'n-og kra-kra-kra-kra-kra..." noen ganger bryter hun uti en evigvarende syklus av "så hun bare, og jeg bare, og han bare, og så alle bare, men så bare...!". For min del kan hun kan bare skravle så mye hun vil, men for guds skyld, på et litt lavere volum. Det er andre folk på bussen, og det er veldig lite sannsynlig at de intresserer seg for at det er "partey" i kveld eller at Nina var piss-full på den forrige festen til Anna! Til og med da bussen stoppet for overgang og motoren sluttet å rumle, var det som om hun trodde venninna var døv på det ene øret. Tro meg, jeg har opplevd dette flere ganger, men jeg blir like overraska hver gang disse jentene åpner munnen og bekrefter med høy røst at vi mennesker stammer fra den primitive verden. Veeeel, alt jeg har å si er "Hold kjeft!"