Nå det er det eksamenstid og jeg merker ganske godt at hodet ikke er med. Jeg er hverken nervøs, stressa eller på noen måte helt klar over at det i det hele tatt er nå det gjelder... Faktisk sitter jeg helt rolig med et tomt blikk og lærerboka åpen, og friker ikke ut av det faktumet at jeg ikke skjønner noenting, hverken av hvor jeg skal starte eller hva jeg skal gjøre. (I motsetning til forrige året).
Ville vel vært fornuftig å legge til et ønske om at noen kunne komme inn, slå meg i hodet og gi meg en liten virkelighets-leksjon, men det vil jeg ikke. Faktisk har jeg mer lyst til å legge meg ned på et mykt og velluktende teppe, og la bevisstheten min forsvinne inn i et psykedelisk univers av rare lyder, fine farger og logikk som egentlig er nonsens... altså det motsatte av hva jeg burde ønske. Kanskje idyllen finnes et sted, i skyggen av en van, med en gammel platespiller på min venstre side og en uendelig svær blomstereng ved høyre side, gjerne en litt varm dag med kjølig bris. Pink Floyd etterfulgt av en god dose Animal Collective, ville gjort godt... kanskje til og med en blanding av de to?
Det er virkelig ikke lett å være ungdom eller for den saks skyld,
menneske, i dagens samfunn. I hvert fall ikke når man må gjøre noe fornuftig hele tiden... Man skal liksom være så jæskla arbeidsom og effektiv hvert minutt fra man åpner øynene, til hvilken nytte? Og kan man egentlig stole på vår egen drømmekraft når det gjelder hva som er å nyttiggjøre seg?
Virker som vår oppfatning av produktivitet går ut på å arbeide innenfor visse yrker som skaper fremgang i industrialisering, i hvert fall ettersom det er dette som lønner seg. Store, grensesprengende prosjekter, lange dager med kontorarbeid og streben etter god statistikk inngår, som om vi var roboter... Men siden dette effektivitetspresset er viktig for å passe inn i samfunnet, gjør det ingenting at man legger tid side sine menneskelige tendenser og behover for å prestere bra i arbeidslivet, eller hva?
Ut ifra de pengene som tjenes, som i noen yrker er altfor mye (!), fremmer vi igjen materialsme. Og hva får vi igjen for det? Et samfunn hvor folk er avhengig av teknologi i stor grad, direkte interaksjon i mindre grad, lite fysisk arbeid, lite selvstendighet, men
masse søppel og forurensing... Ikke veldig bærekraftig akkurat, og det skal ikke mye til for å "vippe av pinnen". Spør du meg, er det lite "fornuftig" som kommer ut av en god, feit brøkdel av det vi arbeider mot.
Nei, tanken kan virke en smule tåpelig, men jeg skulle ønske vi kunne være hippier litt til, jeg. Kanskje ikke alle måtte leve etter det "tåkete", dansende, treklemmende, holde-hender-mens-vi-sitter-rundt-bålet-og-synger aspektet, men
fred,
kjærlighet og
moder jord banker det moderne samfunnet rett ned i støvlene. Dessuten burde det da være lov til å bare være grei og snill i blant, og ikke så himla produktiv hele tiden!
