SOS popcorn!

Disse tre første ukene av sommerferien har ærlig talt gått ganske fort unna. Bortsett fra et par sløve dager, har jeg prøvd å få til noe hver dag (inkludert trening) og det har vært deilig å bare være sammen med venner. Nå er det nemlig kun nedtelling av timer før jeg sitter på flyet til Berlin, og den reisen etterfulgt av et tett program av hyttetur, sommerleir og Øya-festival.

Ah, i sommerferien finnes det ikke noen mellomting. Enten får du ikke nok å gjøre eller så har du for mye å gjøre (jeg liker best de periodene med masse å gjøre, selv om man setter mest pris på dem i ettertid).

Høydepunktene de siste dagene har i hvert fall vært Mamma Mia! og dagens Tusenfryd-tur (vel, gårsdagens om jeg skal ta hensyn til klokka). Når det gjelder Mamma Mia! må jeg, som vanlig, innrømme at skeptisismen min om Meryl Streeps sangtalent slo feil. Hun fikser rollen til de grader! Bortsett fra det er det mange morsomme øyeblikk i filmen, men den desidert største godbiten er når Pierce Brosnan slår ut med armene og synger ut i "SOS" (ikke nødvendigvis fordi det skulle være morsomt).

Da jeg og en venninne dro til Tusenfryd, tok jeg berg og dal bane for første gang (ja, jeg er en pyse) óg jeg overvant en barndoms-traume! Jeg bryr meg ikke om hva noen sier for jeg er stolt! Det var dessuten veldig koselig å ta en tur eller to med karusellen, som man i min mening aldri blir for gammel til, så det så! Generelt unnet vi oss mange andre fornøyelser på Tusenfryd og jeg må si at nesa mi frydet seg over å bade i popkorn, sukkerspinn og andre tivoli-aktige lukter, mens vi spaserte både hit og dit... Kanskje jeg tar speedmonster neste gang?.... Det var ikke et løfte.

Oi, nå ble det ekstra mye litt-av-hvert i innlegget, men det er ganske greit egentlig. Tror ikke jeg kommer til å skrive på en liten stund nå. Jeg skal prøve å ikke avslutte dette med noe i retning av so long, suckers el. lignende cheezy avskjeds meldinger. På en annen side trenger jeg vel i grunn ikke det, i og med at jeg i utgangspunktet skriver for min egen skyld (Helene...)

Om ensomhet

Har så lite å gjøre i dag så jeg poster en sang i stedet. Det er en veldig fin sang av Keane, som er det første bandet jeg noen gang har kjøpt CD av og det eneste bandet jeg har fulgt helt siden gjennombruddet. Dette bandet betyr mye for meg og jeg kan mange av sangene på Hopes and Fears CD'e utenat (bortsett fra Everybody's Changing som jeg er piss lei av og som irriterende mange forbinder med Keane:P).

She Has No Time

You think your days are uneventful,
And no one ever thinks about you.
She goes her own way,
She goes her own way.

You say your days are ordinary,
And no one ever thinks about you.
But we're all the same,
And she can hardly breathe without you

She says she has no time,
For you now.
She says she has no time.

Think about the lonely people,
Then think about the day she found you
Or lie to yourself,
And see it all dissolve around you.

She says she has no time
For you now.
She says she has no time
For you now.
She says she has no time.

Lonely people tumble downwards.
My heart opens to you,
When she says she has no time
For you now.
She says she has no time
For you now.
She says she has no time.

Mine fantastic five

Det overrasker meg hvor få kvinnelige artister det finnes der ute som jeg virkelig respekterer. Jeg har tidligere skrevet om hvor lei jeg er av rumperisting og artister som på en måte selger seg selv i stedet for musikken. Vel, slik er det jo fortsatt og det kommer nok ikke til å bli noe bedre i nærmeste fremtid.

Uansett, jeg har nok ikke vært så mye på utkikk heller, men når jeg tenker over det, er det for øyeblikket bare fem kvinnelige artister jeg liker, som har klart å lage noe unikt og vakkert ut av musikk. Først og fremst, britiske Imogen Heap; (tidligere kjent fra Frou Frou) som jeg begynte å høre på i fjor, og hun har mange flere fine sanger enn Hide and Seek (for guds skyld folkens, det er ikke den eneste sangen hennes!), så har vi Regina Spektor; en amerikansk-sovjetisk krølltopp som vet å skrive sangtekster, Fiona Apple; også amerikaner, med en kjempe kul stemme. Blandt nordmenn er jeg stolt over å presentere Kate Havnevik; (vel, egentlig halvt norsk og halvt engelsk... akkurat som meg!:D) med en utrolig blanding av klassisk og elektronika, hun har dessuten jobbet med Röyksopp:O... i det siste har jeg også begynt å høre på Jenny Hval fra Rockettothesky; som skaper en veldig spesiell lyd.

Bortsett fra disse fem er det for det meste mannlige band som dominerer. Det burde skjerpes altså! Man ser jo nesten ingen av de gode artistene på TV engang. Jeg skylder på MTV og ikke minst The Voice, en grusom musikk kanal. Kanskje feilen er litt min også, men ærlig talt, hvor hardt skal man lete for å finne ordentlig talenter? Man kan bare trøste seg med å tenke at de sikkert ikke vil ha så mye PR og oppmerksomhet heller. Noe som gjør dem enda mer jordnære.

Oi... ser man det, de fleste av bandene jeg liker er også... britiske. Hmmm... det er en annen sak for en annen dag.

Regn, men jeg klager ikke!

Ahhh... lyden av regndråper som trommer mot vinduskarmen... Jeg tror jeg kunne ligget i senga hele dagen og lyttet. Den ene regntunge dagen etter den andre, men det er ikke noe problem for meg. For det første er det en unskyldning for å sitte inne, dessuten blir det mye mer fristende å trene. Forrige uke da jeg trente, ble mine vanlig 20 min på tredemølle, til 10-anstrengende og pesende-minutter. Kanskje litt pga. pollen som tettet nesa mi og fikk hodet mitt til å veie en ekstra 5 kg, men også grunnet varmen. Det ser ut til å bli enda en slik sommer hvor tordenskyene braker løs den ene uken, og solen bringer med seg den utmattende varmen en annen uke. Vel, jeg klager ikke. Jeg synes det er godt med litt avveksling. Noe som irriterer meg litt derimot, er at jeg satt opp badmington nettet for 3 dager siden...

Der untergang und die halschhogging

Jeg våknet i dag morges med en kul i hodebunnen, en kul som klødde. Et myggestikk? Muligens, men hva skal da myggnettingen foran vinduet være god for? Insekter... slue smådyr som klarer å snike seg inn over alt. Man kan vel egentlig sammenlikne dem med mammas masing. Som bringer meg tilbake til Tyskland. I år skal nemlig Berlin oppleves. Jeg har selv klart å presse på min uengasjerte familie en utenlandsreise i år også. Av den grunn skal jeg i full (forventet) takknemlighet planlegge hva vi skal gjøre alle 4 dagene vi er der. Greit nok, men jeg har virkelig hatt problemer med sette meg inn i det. Og i forbindelse med mammas masing kan jeg ikke bruke tids-argumentet mye lengere. Reisen er faktisk 10 dager unna! Vel, i dag er oppgjørets dag, nå skal jeg bli ferdig meg det. Egentlig mest fordi jeg har blitt hintet i hele dag;

Hint 1. Tankene mine... Har ikke tenkt på noe annet enn reisen helt siden jeg stod opp.
Hint 2. Avisen... Noe av det første jeg leste i Kultur delen av aftenposten var at Madame Tussaud's åpnet tydeligvis i Berlin i dag med sin mye omtalte Hitler-voksdukke.
Hint 3. TV'en... Et av Dagsrevyens hovedsaker: En 41-år gammel turist rev av hodet til Hitler (dukken selvfølgelig), jeg gjentar, en 41-år gammel turist.

Ja, det er en fin dag å sette seg ned for å finne attraksjoner i Berlin, tjohei. Yup, Madame Tussaud's er nok en av de første stoppestedene. Bortsett fra det blir det nok shopping og vel... har ikke kommer så langt enda. Skjebnen gir meg litt miksede signal når jeg forsåvidt får skrevet noe innimellom all denne strømstansen.

Noen ganger er det ikke ålreit, i hvert fall ikke helt.

Iiiisj... sitter her og irriteres over LimeWire. Jeg vet at det ikke er det beste nedlastningsprogrammet, men når det ikke vet hva Britney Spears er, kan man begynne å lure (ikke det jeg skulle ha noe av henne, det var mer en test for å finne ut om programmet var klikk, uansett hva som kom opp). Vil så gjerne ha Kings of Convenience - I'd Rather Dance og Erlend Øye - A Sudden Rush.

Vil forresten bruke denne annledningen til å hylle en serie som heter The Office, mens jeg er fult klar over at det hørtes ut som begynnelsen på en laaaaang tale. Det handler om et dysfunksjonelt papir-firma ved navn Dunder Mifflin, som av en eller annen grunn klarer seg gjennom de verste kriser. Steve Carell, kjent fra 40 Year Old Virgin og Bruce/Evan Almighty, spiller den irriterende og desperate sjefen, Michael Scott og er rett og slett brilliant is sin stupide rolle (way to go!).

Programmet går på TV2 hver uke mandag-fredag kl. 18. Dessverre etter That 70's Show, så TV2 program-opplegget mitt med F.R.I.E.N.D.S etterfulgt av Scrubs blir ødelagt av at jeg zapper vekk under dét programmet også kan jeg se på The Office først etterpå... blæ!

Livet er så urettferdig! Buuuhuuu.... Nå går jeg og depper eller skader meg selv (dette er en spøk... uæææ!)