Suppe av januar

What's new pussycat whoa, whoa, who-oa!

Nå er det bare februar, men jeg føler at året går fort for det, jeg.

Senest i går, ble jeg ferdig med søknadene til høgskoler... i god tid. (Ahhh... det finnes ikke noe bedre enn å bli ferdig med noe "i god tid".) Jeg sier meg meget fornøyd med valget av skoler, selv om det nok kommer til å bli et helvete å velge igjen hvis jeg får tilbud om plass på alle(!)

Forøvrig ser jeg meg også fristet til å skrive et sint innlegg til aftenposten om mangelen på kritiske, unge øyne til å vurdere den norske teaterscenen for tida. Etter å ha tvunget meg gjennom nok en såkalt "modernisert" tolkning av en god klassiker, kom jeg frem til konklusjonene at vi er altfor snille og ettergivende på hva vi lar settes opp som skal være "kvalitetsteater". Hint; stykket slutter på "Julie" og dramatikerens navn baklengs er, eraepsekahS mailliW.

Ellers; i musikkverden har jeg med blandet følelse av begeistring og frustrasjon, oppdaget Animal Collective! Begeistring fordi det nye albumet "Merriweather Post Pavilion" er en gigantastisk suppe av nyskapende electronica, akapella og en herlig energi som letter på vintermørket! Frustrasjon grunnet mangelen på folk å diskutere denne genialiteten med... igjen. Ja, ja, mer glede for meg i min egen lille boble. Har dessuten bestilt billetter til Tommy Tokyo & Starving for my Gravy i april. Gleder meg!

Selvfølgelig er dette et usansynnlig dårlig tidspunkt å blogge på, så jeg lar det være med dette. Virker som inspirasjonen alltid bestemmer seg for å trenge seg på når jeg egentlig ikke har tid til den. Dermed er det jo ekstra frydefult at den resulterer i en rekke randome oppdateringer, stappet etter hverandre. Takk for meg!

An-meld-el-ses-kom-pleks

Som profesjonell anmelder, uansett om det er film, teater, revy, konsert eller musikk osv., skal man alltid begi seg ut på underholdningen som et blankt lerett. Man skal kunne skille mellom det som er positivt og det som er negativt, være presis i beskrivelsen og gi klart grunnlag for terningkast/smilefjes-surtfjes. Hensikten er at det er konstruktivt, fengende og forståelig både for subjektene for anmeldelsen og publikum/lesere. Om folk er enige med anmeldelsen kan være det sammen etter at den havner på trykk, så lenge den i hvert fall er skrevet bra.


Dermed er det veldig irriterende som (veldig) amatør-anmelder å lese anmeldere som tydeligvis har glemt hva jobben går ut på. Jeg vet ikke om de har skrevet så mange anmeldelser at de har gått litt i surr, om de har slått hodet sitt i noe hardt og midlertidig glemt viktige punkter i oppbygningen til en anmeldelse evt. hva de skal anmelde, om de generelt hadde en veldig dårlig dag eller rett og slett er treigeeeeee i oppfattningen, men jeg bryr meg ikke. Anmeldelser er også promotering, dermed er det viktig at det gjøres ordentlig.

Når man anmelder et album og skriver masse positive ting, skryter den opp i skyene, men kommer med en liten svakhet på slutten... er det logisk at denne CD'en får en 4'er, tidenes mest kjedelige karakter? Hvis man derimot anmelder en revy ved å starte med en tittel som oser av pessimism, for så å trekke frem en svakhet ved hver styrke og attpåtil motsi seg selv x antall ganger i løpet av teksten, er det da logisk å gi denne revyen en 5'er? Er man virkelig egnet som anmelder når man ikke klarer å komme med en klar hensikt eller et klart standpunkt?

Nei! Hvis greia er bra, gi den en bra karakter og skriv noe positivt, hvis den er dårlig gi den en dårlig karakter og skriv noe negativt. Potato-potahto, tomato-tomatho. Jeg synes ikke dette virker så komplisert, jeg.

Fra 2009 til 2010!

De trodde dommedag var år 2000, men her sitter vi da 9 år, 364 dager og 14 timer senere på vei til å runde av det første tiåret. Så er det bare å se hvor langt det bærer herfra. Personlig satser jeg på å være i live i 2013 også. Men om det mot noen formodning skulle bli "dommedag" - BAM, BAM, baaaam - er ikke det bare ufattelig kult å være en del av? Å oppleve en så omfattende endring på en planet. I hvert fall hvis det utarter seg som den typiske miljø- og naturomveltning presentert i alle disse apokolyse-filmene. Hvis det derimot skulle vise seg å være på et religiøst plan vil jeg nok bli en smule mer stressa.

Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)

Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";


Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.

Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;

Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.

Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.

Godt nyttår!:D

Rare Regina

Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.

Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.


Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!

Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.

Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!

Topp fem tilfeldige karakterer!

De morsomste karakterene i filmer og TV-serier er vanligvis de som ikke er i fokus. De kommer som oftest inn med en eller annen tilfeldig kommentar eller dukker opp i en situasjon hvor de ikke har noe å gjøre. Her er en liten liste over mine favoritter.

#5. Keenser

Dette romvesenet er kun med i to-tre scener og kanskje totalt fem minutter av filmen, men er fortsatt en av de beste karakterene i Star Trek (2009). Det er hjelperen til Scotty, en av forskerne på planeten Delta Vega. Han sier ikke mye, men er kjent for å stelle seg i veien på ugunstige tidspunkt, og deretter nekte å flytte på seg.

#4. The "it's"-man

Kjent fra serien Monty Python's Flying Circus. Han starter omtrent hver episode med å løpe, svømme en utmattende lang strekning eller klatre over et fjell for å komme frem til kamera. Når han omsider er fremme gisper han akkurat frem "it's" før han blir avbrutt av åpningssekvensen på episoden.

#3. Katie

Vanskelig å tenke seg at det er en liten jenteunge som er stemmen bak denne space'a karakteren. Hun dukker til stadighet opp i animasjonsfilmen Horton Hears a Who. Til tross for at hun bare ser ut som en søt, liten gul dott, kan det virke som om hun lever i sin egen boble. Hennes mest kjente sitat er "In my world, everyone's a pony. And they all eat rainbows and poop butterflies..." før hun kaster en blomst opp i panna, gisper og går baklengs inn i et kratt.

#2. HoochJa, han er hotellsjefen fra "Zack og Codys søte hotelliv"...? Men genialitetetn ligger i rollen Hooch fra TV-serien Scrubs. "Hooch is crazy!" Hva annet kan jeg si?

#1. Adam West

Ordføreren i Quahog, hjembyen til Griffin familie og Family Guy. Blandt kjente sitater finnes " NO! You gave me Canadian bacon instead of bacon? This misdeed cannot go unpunished. Pizza delivery man, prepare to meet your maker at the hands of my cat launcher!" etterfulgt av "Damn, I lost him. Alright cats, back in the bag. Come on Fluffy, come on Mittens, come on Paul. Haha, what a ridiculous name for a ca-at. PAUL! That's a person's name! A person's name! Hahahahaha! Oh! Paul..."Det taler vel for seg selv.

Norsk filmflopp etter filmflopp

Hva er egentlig greia med norsk film? Jeg skjønner simpelten ikke hvorfor vi ikke får det til like bra som andre land...
Trenger vi flere (gode) skuespillere? Regissører med originale idéer? Bedre replikker/manus? Eller er det rett og slett språket og væremåten vår som er så jordnært-vikingsk at det ikke funker på den store "sølv-skjermen"?

Jeg opplever i hvert fall alt for mange ganger at såkalt "virkelighetsnære", norske filmer, med profesjonelle skuespillere tatt rett ut fra høgskolen, ikke er til min store begeistring. For det første har ikke skuespillerne alltid, med en så perfekt utdannelse, sjansen til å sette seg inn i rollekarakterens liv. For det andre er det alltid, alltid overdreven/unødvendig bruk av nakenhet, sex, vold eller dop eller alt kombiner, liksom for å provosere Ola- og Kari-nordmanns oppfating av "Norge-det-perfekte-fredreland"... for det er jo bra å provosere (Norge er tross alt ikke så perfekt som vi vil ha det til), men det er så oppbrukt(!)

Ellers forekommer det en del klisjéer, eller absurde, uforklarlige ting - også kalt kunstneriske firheter - som egentlig ikke gir deg despor forståelig kunnskap (får jeg nevne Lønsj?) før filmen slutter med en eller annen dyster tragedie.

Jeg vil ikke mene at jeg har så fryktelig mange bedre idéer å bebreide meg med enn de geni-strekene som allerede har kommet. Men jeg tror i hvert fall jeg vill hatt nok vett til å finne skuespillere som ikke har spilt i et dusin andre norske filmer, bare fordi jeg vet at de kan spille (på en måte). Trikset er nok heller å finne nye talenter, muligens rett fra "gata", med inspirasjon å hente fra annet enn skuespillerskolen. Dessuten ville prøvd å gjøre noe annet enn å fornorske amerikanske filmer og konsept. Og jeg ville ikke turt å starte med noe "prosjekt" før jeg virkelig fant på noe originalt og tankevekkende (ikke nødvendigvis provoserende).

Dermed tror jeg ikke jeg vil sikre noen fremtid innen norsk filmregi i hvert fall i nærmeste fremtid. Men tillater med heller å pese litt om det på bloggen min.
Apropos; tillate... noen norske filmer som faktisk er å tillate seg å se (uten å bryne på nesa) er; Mannen som elsket Yngve, Max Manus og Den siste Revejakta.
... om det har noen tilkobling at disse filmene er innstilt i tidligere tiår (40-, 70- og 80/90-tallet), vet ikke jeg?

Tommy Tokyo som sulter for sin saus?

Liker du en merkelig kombo av masse forskjellige sjangre, eller i det hele tatt, musikk som nermæst finner opp sin egen sjanger? Da trooor jeg Tommy Toky & Starving for my Gravy, er noe for deg.

Skal vi se, hmm... hvordan kan man beskrive dette da? Kanskje en type veldig ironisk anti-folk, blandet med orkester og rock, indie må det da være, og jeg vet at Tommy "Tokyo" er singer-songerwriter, men i tillegg norsk(!)

Faktisk er dette så bra, at jeg gikk gjennom tre stadier da jeg først hørte albumet Smear Your Smiles Back On; sterk misliking, overbevisningen om at hele bandet er én stor spøk, men konklusjonen ble og forblir "dette-er-et-genialt-album".

Tekstene er som sagt, en god blanding av de mest ironiske, komiske og enkle poesier som blir til de beste, mest geniale sammensetninger. Stemmen til Tommy Lorange Ottesen er i tillegg herlig skjør og høres til tider så ustemt ut at man begynner å lure på hvorfor søren man hører på dette, - før man igjen blir overbevist.

Dette ble veldig motstridende alt sammen. Faen... jeg tror det eneste jeg kan si videre er; hør gjennom hele! Uansett!

Øya 2009

Med en underliggende hodepine fra kaffeavvenning, føtter som vitner til en fire-fem dager med mye tusling og hodet fult av musikk-minner så det holder, tok jeg t-banen søndag ettermiddag fra Smestad... Det ville vært en underdrivelse å skrive at Øya 2009 var en suksess, da det muligens er en av de beste festivalene jeg har vært på til dato (ikke at jeg har vært på så fryktelig mange)!

Onsdag:
Nedtur...
- Lengere kø for frivillige enn vanlig publikum for å komme inn på festivalområdet! --> Gikk glipp av Jaga Jazzist óg Pony the Pirate.
- Kåre og The Cavemen... litt kjedelig. Ikke mye å si bortsett fra at Mr. Wild Guitar var kul.
- Det kom en heftig regnskur før Band of Horses, slik måtte vi stå og kjede oss i 2,5 time før Mew med gjennomvåte sko.

Opptur!
- Møtte koselige folk... ingen av dem ville se Donkeyboy!
- Bon Iver, en god start på festivaldagen.
- Vampire Weekend, veldig dansbart og morsomme, ironiske sanger (bedre enn på CD'en)!
- Mew, kjempe koselig og vakkert, digget de nye sangene.

Torsdag:
Forbedringspotensiale...
- Vinduet presenterer Jenny Hval, selv om jeg beundrer henne for kreative sangtekster, synes jeg utdraget hun valgte var litt for norsk-ekkeltpoetisk.
- Ungdomskulen... husker faktisk ikke hva det var jeg ikke likte, men det faktumet at jeg ikke engang husker det sier vel noe for seg selv?

Midt i blinken!
- Møtte koselige folk... i hvert fall ikke redde for å drite seg ut.
- Mungolian Jet Set, "Are you ready to travel into space?" igjen; velidig dansbart, dessuten var det noe av det mindre selvhøytidelige jeg så på festivalen.
- Florence & the Machine... henne var det liv i! Sangene var kanskje ikke så heftige at det gjorde noe, men hun hadde virkelig engasjement og innlevelse på scenen.
- Grizzly Bear, avslappende med gode og inspirerende sanger.
- Fever Ray, gåsehud hele veien(!), selv om jeg stod relativt langt bak og så vidt skimtet Karin A. Dreijer. Lysshowet og kostymene var fantastiske og matchet sangene perfekt!

Fredag:
Frivillig(?) jobbdag...
Skrubbet poteter - stresset med catering - mer poteter - mer catering - kuttet poteter/tomater/agurk/gulrot/vårløk - vasket mattelt - tok oppvask... fra 11.45 til kl. 21.

På en annen side:
- Møtte en koselig person/frivillig.
- Spisepauser med god, økologisk mat.
- Mindre stress enn å jobbe gjennom NU!
- Hello Saferide var god kutte-grønnsaker-til-musikk
- Datarock, fikk med meg de 10 første min. med bla. Fa-Fa-Song.

Lørdag:
Enda en frivillig(?) jobbdag...
Kom 2 timer sent - laget hamburgere - soset rundt omkring - tok litt oppvask - soset - dro til varelager - unngikk regnet i garderobebåsen - hjalp til i mattelt... fra 10.45 til 19.45.

Fortsatt en perfekt dag!
- Møtte koselige folk/frivillige... det var ikke måte på koselige folk på denne festivalen! Teori; folk blir ekstra koselige, inkluderende og livlige av musikk.
- Coctail Slippers og Dirty Projectors fungerte veldig bra som varme-seg-opp-til-på-kjøkkenet band.
- Beirut, disse britene trosset regnet og fungerte bla. som et ypperlig oppvarmingsband for oss som stod og ventet på Röyksopp med våte sko.
- Röyksopp, en verdig avslutning på festivalen! Hele konserten var en god blanding av bra publikumskontakt, gode gamle- og ferske, nye sanger, Anneli Drecker, Robyn, en italiensk(?) fiolinist, en ugle, en robot, og to entusiastiske hovedmedlemmer. Personlig var det en blanding av desperasjon; i å klamre til meg plassen på første rad, fortvilelse; i at jeg hadde drukket så mye kaffe før konserten, klamhet; det var mange folk, og den mulige vissheten at jeg klarte å slå til nesa på hun som stod bak meg da jeg skulle fjerne håret fra øynene... hvorav alt ble veid opp for i ekstasen av hva som foregikk på scenen!

Ikke vanskelig å skjønne hva jeg synes var bra her, men jeg må rose meg selv med at jeg klarte å skrive noen små-negative sider ved festivalen også... som er avgjørende i en argumenterende tekst (ja, dette er faktisk en argumenterende tekst). Men "øyafestivalen 2009 er over og festivalområdet er nå rigget ned. Vi forsøker å komme til hektene etter det vi mener er tidenes Øyafestival. Ikke bare hadde vi det sterkeste og best sammensatte programmet i festivalens historie, vi solgte også ut alle billettene langt raskere enn de siste åra. Vi slo våre egne rekorder på frivillige, antall konserter og totalbesøk på fesivalen. Nå starter arbeidet med Øya 2010." Sier siden... nå har de søren meg store forventninger å leve opp til for neste år!

Operatakets store debut!

I går åpnet Oslos berømte Jazz-festival på et ganske originalt vis; nemlig med en helt unik konsert på operataket. Men selv med så lett tilgjengelighet, var det absolutt ingen gratis konsert (noe som er forståelig da folk muligens ville endt opp i Oslofjorden pga. overfylt tak hvis det ikke var noen begrensninger). Det var nemlig Antony and the Johnsons som fikk æren av å åpne hele styret, akkompagnert av operahusets eget orkester(!)


Med sin kjente, spesielle gestikulering, små-rare kommentarer og et sjenert smil, gav vokalisten Antony Hegarty alt av seg selv fra vannkanten ved scenen, opp til den høyeste, marmorerte topp (selv om lyden kunne vært høyere, kjære lydmenn). Jeg tror han synes dette var like flott som oss 8.500 publikumere, spesielt med utsikten og kveldssolen som hadde brutt gjennom skyene for anledningen. Selv sa Antony han at han klarte å se for seg trærne på Islands sletter under fremføringen av "Hope There's Someone", noe som ikke kan være annet enn et kompliment (akk... Island!).

Høydepunktene var "For Today I Am A Boy" "Another World" og "Her Eyes Are Underneath the Ground". Jeg vil si at det er liten tvil om at det absolutt var en magisk, litt morsom og unik konsert. Hvem vet om noe liknende kommer til å skje igjen?

Livstegn fra en Wimp'er

Neida... det er ikke så fryktelig lenge siden jeg skrev sist, men når man er et sted der tiden går saaaakte, kan det virke sånn.
Ja, nettopp, jeg har vært på hytta den siste uka (ikke spesielt interessant). Det innebar for det meste maling - av en dør, turer og den tidligere nevnte kjedsomheten.

Uansett, nå er jeg i Røros på et hotell som faktisk har internettadgang *Oh, joy!* Da blir det hotmail, nyheter, googling og eksperimentering med den nye norske streaming tjenesten "Wimp".

Det har seg nemlig slik at Norge har opprettet sin helt egen musikkstreaming-side som resultat av den evigvarende ingen-vil-høre-på-oss-som-sier-at-nedlasting-er-ulovlig-konflikten... Wimp er relativt lik svenske Spotify, men siden den er oppretta i samarbeid med Platekompaniet vil jeg tro den er rikere på utvalg. Enda bedre for oss Øyafrivillige som har fått tilbud om å teste ut tjenesten før den blir offisielt lansert!

Til nå må jeg si den virkelig viser seg å være god for sitt ord! Ikke bare går det kjempelett å trykke seg frem til CD'en man vil ha, det er lett å få tilgang på ny og spennende musikk ved at hovedsiden preges av lister som "Rocke Klassikere," "Beste livealbum" og "Album som forandret musikken"... altså ikke den typiske Top 10 listen over den mest populære liste-dritt-musikken.

Jeg synes generelt streaming er et bra tiltak da man for det første slipper å sitte og vente lenge før sangen blir lastet ned om man driver med den slags, mens hvis man på den andre siden er av den CD-kjøpende typen, kan høre gjennom musikken og bli sikker på at man gjør et godt kjøp. Jeg kommer absolutt ikke til å slutte å kjøpe CD'er av denne grunn, nei.

Pop-artsy

Andy Warhol... han er rett og slett genial! Trenger jeg si mer?

Åja... det er sant.

Norwegian(s go crazy in the) Wood

Begynnelsen
Det har seg ofte slik, at når man går rundt og gjør seg opp forhåpninger om hvordan en hendelse skal bli, viser den seg å bli helt annerledes. Derfor reiste jeg til Oslos Frogner Park i går med ganske tomme tanker. Ikke fordi jeg ikke gledet meg (det gjorde jeg), men fordi jeg virkelig ikke hadde noen anelse. Dessverre innebar også det at jeg ikke hadde gjort så mye research eller planlegging på forhånd, og det viste seg at til tross for at Norwegian Wood begynte kl. 12, spilte ikke det første bandet før 14.00. Jeg stilte meg dessuten skeptisk til at det gikk under navnet, Onkel Tuka.
Så gikk tiden ut på venting, gratis T-skjorte, McDonalds tur for drikke, ytterligere venting.

Men det var en gledelig overraskelse å komme tilbake til festival-område da Onkel Tuka virkelig var et band som kunne skape liv. Av de som hadde slått seg ned i den koselige gresskråningen, ned mot scenen, var det mange som fikk være med på scenen og synge med. Absolutt noen artige spillemenn!

Likevel begynte ikke Keane å spille før kl. 21. Det virket som en evighet!
Dermed lagde jeg en kort oppsummering av de 6-7 timene mellom.

Mellomtiden
Gratis Hamburger, Pop Quiz i P1-teltet.
15.30: Stein Torleif Bjella; - nitrist nordmann som sang bygdesanger, + greit å slappe av til.
Pony the Pirate (gleder meg til å se dem igjen på Øya), Keane T-skjorte.
17.00: CC Cowboys; - vokalisten gjør til stemmen sin alt for mye, + noen høydepunkt bl.a. "Kom Igjen", "Kanskje Du Behøver Noen".
Vi satt oss for å få plass på første rad, Norma Sass på den andre scenen, peanøtter, venting.
19.00: Duffy; - var litt fjern, kunne hatt mer trøkk, + inkluderte alle i bandet, hun var tøff og lekte seg på scenen.
Heftig venting, mange folk som presset på. Så...

Keane
Jeg tror dette bandet var prioriteten i dag. Ikke bare fikk de lengst spilletid i tillegg til æren av å avslutte hele festivalen. Men hele tre sceneskift var del av programmet og det var her den største haugen med skrikende nordmenn/jenter stilte opp.

De første sangene var ganske surrealistiske. Etter en 5 års lange Keane-dyrkelse, det lengste jeg noen gang har hørt på et band, var det litt vanskelig å skjønne at de tre muntre britene (+ én) bare stod noen meter fra meg på scenen (!)

De spilte en god miks av sanger, hvorav jeg kunne alle og jeg var ikke den eneste heller. Bak oss stod det to jenter med matchende Keane t-skjorter som, tydeligvis, hadde dratt hele veien fra Sverige for å synge av alle lungers kraft. Til og med de instrumentale bitene sang de med på, men heldigvis visste de å dempe seg da de mer rolige sangene stod for tur.

Høydepunktene her var mange. I likhet med Coldplay konserten, var det puttet inn en liten aukustisk bit da det bare var Tom Chaplin (vokalisten) på scenen med sin kassegitar under Playing Along. Derfor var det også ekstra koselig at hele bandet satte seg frempå scenen og spilte et par sanger. På den andre siden av spekteret, var det mye futt i Somewhere Only We Know, Is It Any Wonder? og spesielt You Haven’t Told Me Anything. Som ekstranr. spilte de sin coverversjon av Queen og David Bowies Under Pressure, ganske kult. Likevel var den IDEALE avslutningen Bedshaped, den fineste sangen av alle.

Tror aldri jeg har stått i nærheten av et så høylytt publikum! Jeg regner med at sammenlagt 20 min av konserten bare var skriking og bandet som ventet på å få spilt etter applausen. Måtte virkelig holde meg for ørene, og det hjalp lite på at jeg var dødssliten etter å ha vært der i over 9 timer. På en annen side ”...it’s been a long time waiting. And it’s been a lifetime in the making.” sånn lyder sangen Again and Again, det er sant. Så i bunn og grunn, var det verdt alt bryet, pengene og tiden.

Røyksopp er ikke bare giftig...

Junior, heter det nye albumet til den geniale elektronika gruppen. Senior, heter den andre delen som kommer til slutten av året. Bare 8 mnd. mellom og dette er den korteste perioden mellom to album de har hatt før. De har vært aktive siden 1998, da de debuterte med Melody A.M i 2001. Hvis det ikke er nok hinting, kan jeg avsløre at det er Röyksopp jeg referer til...

Helt siden barndommen, da "Eple" ble spilt på alle Norges radiokanaler, har jeg hatt ørene oppe for dem før jeg virkelig begynte å like dem i 2005 med utgivelsen av sin andre CD, The Understanding.

Det er vanskelig å beskrive, men det er som om hver av sangene de lager har sin egen atmosfære av elektroniske eksperiment, tempo og én lyd som skiller seg ut og, enkelte ganger, til og med definerer hele sangen. Dessuten har de hatt store, vokale samarbeidspartnere som Kate Havnevik (The Understanding), Karin Dreijer Andersson (The Understanding og Junior), Robyn, Anneli Drecker og Lykke Li (Junior).

En god grunn til å glede seg til slutten av året. Men til da skal jeg glede meg over albumet som jeg allerde har og, muligens, til 15. august Øya 09.

Oasis, ikke helt hva navnet tilsier

Så sent som for to uker siden fikk jeg bestilt billetter til Oasis konserten, tirsdag 27. januar. Jeg hadde ikke hørt mye av Oasis fra før av, det må jeg innrømme, det eneste jeg visste var at det nye albumet var genialt. Med det i bakhodet tenkte jeg at de kom til å ta med masse nytt materiale i konserten så litt nyere-Oasis hørere kunne synge med.

Kl. 19:30 brakte det løs med oppvarmingsbandet The Ceasars (noen svenske folk med "Jerk it Out") som faktisk var ganske flinke. Ca. en halv time etter at bandet var ferdig, var det tid for Oasis. Forventningene var høye, i likhet med temperaturen, som ikke ble noe lavere av at folk røyket og at man ikke fikk lagt fra seg jakka.

Det beste med konserten var reportoaret, til tross for at jeg ikke kunne halvparten av sangen. Det dårligste, må jeg si, var innlevelsen! For det at man faktisk kan stå på scenen og tro at man er så stor at man ikke trenger å gjøre noe annet å stå der... og selvfølgelig synge, er rimelig innbilsk. Joda, folk hoppet og viste sin etusiasme på begynnelsen av sangene (jeg måtte unnga flere albuer og fingre), men energien forsvant på mange av dem mot slutten. Liam Gallagher (vokalisten) tok seg friheten til å snu seg med ryggen til publikum for å drikke vann ved flere anledninger før han ganske likegyldig, gikk av scenen, da hans kjære bror Noel sang. Det største engasjamentet han i det hele tatt viste var nok da han tok frem sin beryktede tamburin, gikk bort til mikrofonen, slo på den en eneste gang, puttet den i munnen, og stod skremmende lenge og bare stirret utover salen, før han til slutt tok tamburinen ut av munnen og la den på mikrofonen. Rart...

Opp gjennom årene har Oasis laget mange gode sanger, og Dig Out Your Soul er virkelig et av de råeste CD'ene, men trenger de virkelig å være så høy på pæra for det? Å snakke stygt om alle artister de blir sammenliknet med hjelper ikke akkurat heller. Konserten var bra den, fordi de hadde et bra reportoar... Likevel var det ikke noen direkte Oase, jeg tror fortsatt de kunne gjort mye mer ut av det!

For en/et Manus!

Ja, jeg snakker om den godt omtalte filmen Max Manus som handler om Norges krigshelter i 2.verdenskrig. Dropper å skrive så veldig mye annet enn at den er... genial! I hvert fall en av de beste krigs-filmene jeg har sett!
Men i og med at kinosalene fylles opp regner jeg med at de fleste vet dette, så da vil jeg råde de (stakkars små) som enda ikke har sett den å bestille samt. hente billettene godt i forveien(!)
Tjohei.

Nyttårspreken og andre rare greier

I køen på Deli de Luca...
Ja, du sa at du hører på musikk som ikke alle andre hører på, men jeg fikk ikke med meg hvilken CD du sa du kjøpte. Sier en mann som tydeligvis liker å kommentere til samtaler han overhører når han står i kø.
Ehm... Ja... jeg-har-kjøpt Antony and the Johnsons - I Am A Bird Now. Sier jeg, litt overrasket, men høflig til den godt voksne, ukjente mannen.
Jaha ja... Den er vel egentlig ganske kjent blandt den ukjente musikken, men kanskje litt annerledes enn vanlig musikk og bla, bla, bla, bla - masse musikk-ekspert-preik fra mannen.
Vel... den er sikkert fin. Sier jeg, litt usikkert.
Mm, den er rolig og fin og (andre ting som jeg ikke husker for øyeblikket). Svarer han.
Stillhet... de to andre jeg snakket med ser vantro på mannen og omsider går han.

Min første tanke var at mannen selvfølgelig var litt spesiell og uhøflig. Men var det egentlig det? Grunnen til at jeg ble satt ut var jo fordi jeg ikke er vant med at ukjente mennesker faktisk kommer med innspill i en samtale jeg har med noen andre, for slik er det jo ikke i Norge. Dessuten var ingenting av det han sa spesielt merkelig. Nei, hadde det vært i et land utenfor Skandinavia ville det nok situasjonen vært annerledes... Og CD'en er fin den:)

Over til noe annet, for snart er det 2009. Noe som i min mening har blitt en teit klisjé, er at man på slutten av året skal stille seg selv spørsmålet; hva har jeg oppnådd i år?...
For det første må man sette seg ned og granske seg selv grundig for å komme opp med noe, også blir man i tillegg drit skuffa når det beste man kommer frem til er; kommet til level 27 på World of Worldcrafts eller, fikk en firer i matte o.l. Dermed synes jeg heller folk kan spørre seg selv; Hva har jeg opplevd i år? Altså hvor mange rare/greie folk har jeg møtt? Hva er det morsomste 2008 hadde å by på? Hva er det fineste jeg har hørt? osv. osv. Da er det jo så ymse hva man kan komme opp med!
Og apropos det, for jeg skal på hytta på nyttårsaften og får ikke skrevet da, årets beste album er...

Radiohead - In Rainbows!
Faktisk et av årets første plater også. Ja, det var vel sent i januar jeg oppdaget denne skatten på en TV'en. Det morsomme er at jeg først ble ordentlig interessert i Radiohead rett før julen 2007. Jeg hadde faktisk akkurat begynt å sette meg inn i OK Computer, mitt første Radiohead album (som jeg trodde skulle bli mitt eneste) da jeg oppdaget at de var plateaktuelle igjen... De spilte bare en brøkdel av en sang i reklamen, og med det løpte jeg og kjøpte jeg! Ironisk nok et bedre kjøp enn de CD'ene jeg omtrent har telt ned dager til utgivelsen av.

Så med den lille talen sier jeg igjen; løp og kjøp!

22. desember

CD'en er fra Rockettothesky, heter Medea, og er virkelig den CD'en jeg ha hørt mest på nå i juletider. Hvorfor den er fantastisk...? Det er vanskelig å forklare, men jeg prøver likevel..

Se for deg en blanding av Britney Spears, Rhinna og Beyoncé, og nå se for deg Jenny Hval fra endames bandet, Rockettothesky. Førstnevnte representerer den vanlige jentemusikken vi hører på radio hver dag, som ikke er laget av artisten selv, som omtrent bare synges i playback på scenen og som tusenvis av ungjenter danser til når de er hjemme alene. Sistnevnte representerer den rare musikken som er for de spesielt interesserte, musikken er laget av artisten selv, og hun både spiller forskjellige instrumenter og synger på scenen med en egen liten vri. Altså er Rockettthesky musikk for de som liker å utforske en ny type musikk, ja, en veldig alternativ type musikk. Og de to typene er veldig forskjellige fra hverandre.

Grunnen til at jeg liker nettopp denne CD'en er at den har så mange forskjellige elementer. Sangene kan gå i alt fra lett uling til vakker hvisking, veldig elektronisk til akustisk. Og om man først ikke klarer å henge med i sangene, er det greit, for da er det mere rom for utforsking. Greia med CD'en er at man må høre den flere ganger. Og dette er absolutt ikke et problem, for de sangene som først slår deg som veldig rare, blir du etterhvert så nysgjerrig på at ender du opp med å høre på dem likevel.

Som en helhet er albumet ganske spennende og det passer virkelig i vintermørket. Det er nok grunnen til at jeg liker å høre på det spesielt nå. Jeg må innrømme at det ikke er årets absolutt favoritt (det kommer jeg til senere), men vinterens favoritt er det helt klart.

Mine favoritter hittil er: Call Medea, 14 13 15 14, Song In Blood, (den første delen av) Chorus.

22. lukes visdomsord: Føler du deg sur? Ta deg en juletur:D!

Tidløs kunst

For en liten stund siden satt vi og snakket om Edvard Munch i dramatimen. I hvilken sammenheng? Det husker jeg ikke, men jeg husker at jeg faktisk kunne litt om bildene selv om det er lenge siden jeg var på Munch Museet eller jeg i det hele tatt har sett på bildene hans. Vel, tenkte jeg, med min hukommelse må jo det bety at jeg egentlig har litt interesse for bildene hans.
Så jeg sjekket ut noen av bildene hans på nettet, og jommen meg syntes jeg nesten hvert eneste ett ikke var mindre enn fabelaktig! Det rare er at det faktisk vekket ganske mange minner fra barndommen, så jeg tror jeg må ha likt bildene da også (eller syntes noen av de var skumle!).

Munch har en spesiell måte å male hvert bilde som gjør at det er lett å se at det er han som har laget dem. Samtidig er hvert maleri unikt på hver sin måte. Jeg synes de hans skildrer følelser som er, var og alltid kommer til å være aktuelle for alle typer mennesker. Uansett om det er sorg, angst, desperasjon, sjalusi, høytidlighet eller lykke.
Gogh!

OBS! Munch må aldri, nunca, N-E-V-E-R forveksles med Vincent Van Gogh. Ja, begge er geniale, men de er absolutt ikke samme person... ville du likt å bli forvekslet med Hufsa, kanskje?

(mer) Coldplay!

OMFG! (Oh My Freaking God, jeg pleier ikke å skrive slike dumme forkortelser med mindre det er veldig VELDIG nødvendig) Coldplay konserten i går var helt utrolig!

Jeg fikk originalt en ganske dårlig plass helt til siden på venstre ving, men var så heldig å havne ved siden av en ganske desperat venninnegjeng som hadde opplevd å få en billett langt borte fra resten av plassene. Gjett hvem som fikk bytta billett da! (selv om det var sånn at jeg og mine venninner satt ganske spredt rundt omkring) De var fornøyde og jeg var fornøyd! Helt øverst på høyre ving fikk jeg da plass ved siden av en ganske hyggelig gutt og med god utsikt til spektrum scenen!

Selv om det tok lang tid før konserten brøt løs, må jeg si at til og med oppvarmingsbandet klarte å få liv i salen. (Albert Hammond Jr. var det visst) Men da Coldplay først kom ut på scenen ble det virkelig liv! Ikke bare hadde de tatt med de beste sangene, de hadde i tillegg et fantastisk lysshow + på slutten av konserten tok de et lite avbrekk ved å gå av scenen og løpe over til en betraktelig mindre scene blandt publikum i den midtre delen, der tok de seg en liten akustisk frihet. Publikum ble helt gale!

Det var høy allsang faktor og gutta måtte spille både ekstra nr. og ekstra ekstra nr. ettersom vi bare fortsatte og fortsatte å rope ut refreng delen på Viva la Vida. Siden Coldplay selv er inspirert av det berømte norske bandet A-ha, dro de med seg Magne Furuholmen ut på ekstra ekstra nr. for å spille Hunting High and Low, det var toppen av kransekaka! Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få oppleve to slike storheter på en og samme konsert! Jeg tar av meg hatten (uansett hva folk sier!).

Fredagens program:
Life in Technocolor, Volet Hill, Clocks, In My Place, Speed of Sound, Cemeteries of London,
Chinese Sleep Chant, 42, Fix You, Strawberry Swing, God Put a Smile Upon Your Face,
Talk, The Hardest Part, Viva la Vida, Lost!,
På liten scene: The Scientist, Death Will Never Conquer.
Ekstra nr: Politik, Lovers in Japan, Reign of Love, Death and All His Friends.
Ekstra ekstra nr: Hunting High and Love(m/Magne Furuholmen), Yellow.

Mogwai!

Ordet er to forskjellige ting...

Den mest kjente tingen; et lite vesen fra Roald Dahls bok, The Gremlins. Som tilfeldigvis også er en av de første Roald Dahl-baserte filmene jeg så og forelsket meg i...
Mogwaien er et søtt, hyggelig og kosedyrliknende husdyr som man ville trodd ikke kunne gjort en flue fortredt. På begynnelsen av filmen har man rett og slett lyst til å ta med seg vesenet hjem og kose det ihjel, men det er tre gylne regler for å ta seg av dyret. Mogwaien skal ikke utsettes for sterkt lys, ikke komme nær vann og aldri, aldri, ALDRI - uansett hvor mye det klager og bærer seg - mates etter midnatt. Slik skal det vise seg at den skiftes fatalt fra uskyldig og kosete, til et grønt, ekkelt, uberegnelig rampete monster kalt en gremlin (med andre ord; et vesen man helst ikke ville hatt under senga).
Ja, jeg hadde mang en søvnløs natt etter den filmen, men min formening er fortsatt at den er brilliant (uansett hvor dårlig 80-tallets velkjente effekter preger TV-skjermen). Gizmo!

Noe helt annet er et kolotastisk bra band som heter Mogwai. Disse gutta oppdaget jeg på Øya-festivalen og har siden vært dilla.


Mogwai er skotske og legger ikke skjul på at navnet stammer fra tidligere nevnte film, til tross for at ordet betyr spøkelse på kantonesisk (som også er veldig kult). Det er hovedsakelig et instrumentalt band med noen unntak, men det gjør det ikke kjedelig av den grunn. Mogwai lever i sitt eget univers av instrumenter og dette viser de sang på sang, lyd på lyd. Med tilhørlighet i sjangre som post-rock og elektronika kan man vel skjønne at de har mye spennende på lager.
Personlig er min favorittsang Friend of the Night også fordi den har en utrolig musikkvideo. Noe annet som Mogwai mestrer med glans er nemlig å lage musikkvideoer som både er kunstneriske og spennende samtidig som de har et budskap (hva, kan du selv tolke). Mogwai er ikke mindre enn ren fryd for øyet og øret!

Mogwai meg her og Mogwai meg der... Mogwai er bare genial!