AVSLUTNING

... nei, ikke for denne bloggen -- foreløpig. Men nå er jeg ferdig med skolen, og etter 13 års skolegang kjennes det.... sinnsykt!

Er det galt å si at jeg er veldig, VELDIG glad? Synes tross alt at jeg har sagt ordentlig hade til de som har betydd noe for meg i løpet av disse årene. Av teoretiske fag har jeg fått mer enn nok for en god stund og rutinerte skolehverdager kunne jeg ikke blitt kvitt fortere. Sommerferien kom akkurat tidsnok!

Nå farer alle hvert til sitt som magnetiske minuspoler, og som de egosentriske individene vi er, tenker vi mest på hva vi har i vente ved neste destinasjon. "Det-er-kjempe-spennende-men-også-litt-skummelt".

Forhåpentligvis blir sommerferien bra også..? Kanskje klarer jeg å skrive et par ord her litt mer regelmessig.

RUSSETID!

... og alle tekno-elskende, fylleglade, skoleleie, 18/19-årige hjerter gleder seg. Vel, jeg er ikke helt med på den bølgen, i hvert fall ikke på den første biten, men delvis på den andre og fult og helt på den tredje!

Selv gidder jeg ikke være med på så mye i russetida, men regner med at det blir en del ting som ikke koster så mye penger... kanskje noen artige russknuter og litt feiring? Jeg har tross alt også en fremtid som jeg trenger ressurser til. Ergo er ikke dette en veldig viktig periode, men det er da gøy å være med når man har muligheten.

Håper bare, etter å ha vært med på russebusskåring, at det finnes noen rockeelskende russ, om ikke på en buss, kanskje en bil? Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut den evindelige dunke-musikken, og nei, for meg hjelper det ikke alltid å bare "se forbi det og være med". Jeg vet ikke, kanskje jeg faktisk ikke bryr meg etter hvert...

Regner med at 1. mai samt 16.-17. mai blir bra!

Skjebnesvanger Pearl Jam konsert

Med høye forventninger til årets Roskilde festival - noe som merkes siden jeg til stadighet skriver om det - sitter jeg her og blar gjennom festivalens historikk. Det er en litt bittersøt følelse i og med at jeg kommer over store navn som Talking Heads, Björk og et titalls band andre band som var strålende i sin tid, men neppe vil vende tilbake med det første. Men jeg synes også det er artigå lese gamle anmeldelser, fakta og hendelser/værfenomen fra år til år. For ikke visste jeg at Roskilde startet i 1971 og da het "Sound Fetival" eller at den ble forutsett å legges ned i 1977 pga. dårlige forhold og bråkete rockere.

Jeg blar og jeg blar, også kommer jeg over noe som har ligget gjemt i hjernebarken en stund og kommer til syne i mine umiddelbare tanker når jeg får opp... "år 2000, duket for episk Pearl Jam konsert, men så... 26 skadde, 3 av dem alvorlig og 9 ble trampet ihjel." På selve Roskilde siden stod det ikke mye om hendelsen, så jeg ville finne ut mer for å gjenoppfriske minnet og kom over denne artikkelen.

Oppsummert står det dette;
45 minutter inn i konserten skjedde det. Folk hadde dyttet og prøvd å bevege seg nærmere scenen grunnet dårlig lyd. Noen hadde falt i forsøket på å trekke tilbake, mens andre hadde blitt skvist opp mot rekkverket i hysteriet. Kaoset fortsatte og ingen vakter fikk styr på massen, selv med oppfordringer fra bandet om å gå to skritt tilbake... Men da konserten var ferdig var det for sent. Ni personer hadde falt under det store presset, og da de aldri kom seg opp, ble de mest sannsynlig kvalt. Av dem; Tre dansker, tre svensker, en politioffiser fra Hamburg, en tysker og den yngste var 17 år.

Det å lese kommentarer fra hendelsen, til og med fra folk som bare hadde vært i nærheten av område, var sterkt. Jeg synes jeg kunne forestille meg både kaoset av ivrige fans under konserten, og stillheten som fulgte i sjokket etter. Det er kanskje litt sårt å si det siden jeg ikke var der, men det gjorde veldig inntrykk.

Som følger av hendelsen ble det opprettet et minnesmerke ved hovedscenen og Roskilde Festival har skjerpet sikkerhetssystemet betydeligere. Slik er det lettere for folk å komme inn og ut av sceneområde og det er flere vakter som passer på. Faktisk er det bedre anlegg nå for å få bra plass og en god konsertopplevelse for de som er fans med den nye organisasjonen. Men der var nok flere faktorer som spilte en rolle i hendelsen, så det er ikke sagt at det ikke kan skje igjen.

Til slutt er det bare et spørsmål som gnager i magen "Er det noen konsert jeg ville vært villig til å dø for?" Men jeg tror ikke det finnes noe trygt svar å gi foreløpig. I mellomtiden håper jeg ni spesielle mennesker hviler i fred...

Suppe av januar

What's new pussycat whoa, whoa, who-oa!

Nå er det bare februar, men jeg føler at året går fort for det, jeg.

Senest i går, ble jeg ferdig med søknadene til høgskoler... i god tid. (Ahhh... det finnes ikke noe bedre enn å bli ferdig med noe "i god tid".) Jeg sier meg meget fornøyd med valget av skoler, selv om det nok kommer til å bli et helvete å velge igjen hvis jeg får tilbud om plass på alle(!)

Forøvrig ser jeg meg også fristet til å skrive et sint innlegg til aftenposten om mangelen på kritiske, unge øyne til å vurdere den norske teaterscenen for tida. Etter å ha tvunget meg gjennom nok en såkalt "modernisert" tolkning av en god klassiker, kom jeg frem til konklusjonene at vi er altfor snille og ettergivende på hva vi lar settes opp som skal være "kvalitetsteater". Hint; stykket slutter på "Julie" og dramatikerens navn baklengs er, eraepsekahS mailliW.

Ellers; i musikkverden har jeg med blandet følelse av begeistring og frustrasjon, oppdaget Animal Collective! Begeistring fordi det nye albumet "Merriweather Post Pavilion" er en gigantastisk suppe av nyskapende electronica, akapella og en herlig energi som letter på vintermørket! Frustrasjon grunnet mangelen på folk å diskutere denne genialiteten med... igjen. Ja, ja, mer glede for meg i min egen lille boble. Har dessuten bestilt billetter til Tommy Tokyo & Starving for my Gravy i april. Gleder meg!

Selvfølgelig er dette et usansynnlig dårlig tidspunkt å blogge på, så jeg lar det være med dette. Virker som inspirasjonen alltid bestemmer seg for å trenge seg på når jeg egentlig ikke har tid til den. Dermed er det jo ekstra frydefult at den resulterer i en rekke randome oppdateringer, stappet etter hverandre. Takk for meg!

God start på året...

Kanskje lurt å merke seg selv til resten av det nye året; det å jobbe første skift i en butikk, innebærer at man må åpne butikken. Det å åpne butikken krever at man står opp tidligere (!) for å være der i god tid før kundene kommer. Kunder betyr penger. Penger er et viktig konsept som en bedrift trenger for å holde seg oppegående.
Det en bedrift derimot ikke trenger er at ansatte sover til 5 minutter før åpningstiden når vedkommende bor 20 min unna butikken, at butikken dermed mottar bot av kjøpesenteret for at den står der mørk og forlat i forhold til de andre på kjøpesenteret. Hvorav den ansatte gjerne kunne klart seg foruten den videre overrukkede boten.

Budskap; det er smart å sjekke vekkerklokka dobbelt før man legger seg.

Klima og København

For første gang i vinter har jeg klart å ta av skallet på en klementin i ett skrell. Rart at det skal være så vanskelig. Enten løsner den første biten av skallet når du først setter neglene i den, ellers blir strimmelen tynner og tynnere før den løsner helt rett før du har klart å skrelle av alt. Kanskje det burde regnes som en egen kunstart?

Frem til poenget her. Jeg synes det er så sykt inspirerende hvor mange som engasjerer seg for klimaet om dager! På lørdag 12. desember var det klimatog i Oslo. Dette var ikke for Obamas skyld - for å rette på avisoverskriftene -, men for selve klimakonferansen som har vært for full gang i København i over en uke nå.

Toget startet på Grünerløkka litt utenfor sentrum. Birkelunden var helt fullpakket med kalde folk som ventet på at mørket skulle falle slik at de omsider kunne tenne faklene og starte den fredlige aksjonen. For å få tiden til å gå sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, noen få ord, før Kråkesølv spilte noen noter og bla. Jostein Gaarder kom med en klimainspirert tale.

Vi startet å gå ca. kl. 16. Det var kjempebra stemning, spesielt siden noen tilfeldige folk hadde bestemt seg for å spille musikk midt i toget, og det var sikkert flere 100 meter langt. Jeg tror ikke vi gikk i mer enn en halv time, i hvert fall til vi kom frem til Grønland område. Senere kunne man være med til teknisk museum, hvor det skulle være et eller annet opplegg. Det var en vellykket aksjon med folk i alle aldersgrupper.

Selv om det var nok folk til å vekke oppsikt i fakkeltoget, trenger vi alltid flere til å engasjere seg i miljøet. Det var mange barn som deltok, noe som jeg synes er flott siden det tross alt er deres fremtid det er snakk om, men det er også den eldre generasjonens fremtid. Det virker på meg som om de fleste nordmenn er klare over miljøproblemet og har en oppfattning av hva som kan gjøres med det, men lar det ikke gå lenger enn det. For å redde miljøet kreves det én ting; handling! Ingen "pretty little speeches" kan måle seg med innsatsen for å faktisk gjøre noe. Så lenge man bare sitter og venter på at noe skal skje, er man ikke noe bedre enn de som ikke engang vil erkjenne at det er et problem.

Det er kjempelett å melde seg inn i en organisasjon hvorav det bare koster opptil 100 kr i året å være medlem. Eller, hvis man ikke vil at organisasjoner skal definere seg som person, kan man bare holde seg oppdatert og være med på aksjoner deretter. I et land hvor vi har ytringsfrihet og tid til å avse, synes jeg ikke dette er så mye å kreve. Tusen takk på forhånd!

Rare Regina

Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.

Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.


Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!

Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.

Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!

Space'a fredspris

Wow... så utrolig... flaut... å få en fredspris når hverken mesteparten av verdens befolkning eller du selv føler at du fortjener den i utgangspunktet!

Okay, så det er positivt at Obama ikke er på Bush sin "side" og omsider ble president likevel. Han har sikkert også store og fredlige planer for fremtiden, men faktumet er at han ikke har kommet så langt enda. Gi han litt tid, damn it!

Yesda, nå er vi i hvert fall nordmennene sikret en plass i verdenspressen en stund fremover... fremstilt som overivrige idioter pga. én manns space'a ambisjoner. Whoopdy doo!

Overreaksjon?

Hvordan skal man reagere på denne svineinfluensaen da?

Radioen, TV'en, avisen, posten og veggen på ethvert offentlig toalett advarer og råder oss til å være super-duper-pakk-sofaen-i-plast-hygeniske, mens danskene sitter og ler av oss. Ja, faktisk synes mange av landene i Europa at nordmennene er latterligvis på tuppa. Kanskje fordi dette er første epedemien siden - svartedauden? - i hvert fall på lenge... Uffameg, det er jo så ille fordi noen blir sykere enn andre (er det ikke alltid sånn?) dermed må alle få vaksine å kjapt som mulig! Sikkert ikke en dårlig idé, men ærlig talt, vi stressa aldri så mye med det før selv om det fantes influensavaksine da ogå.

Likevel er det en smule sykt at jeg er omringet av svinebadeender på jobben. Joda, badeendene som er fremstilt med forskjellige yrker i alt fra busniess til maler er søte nok, men en slags mutant and som er krysning av and og gris er en smule... perverst når en tenker over det.

Kanskje såpebutikken prøver å sette et eksempel ved å vise at "svineinfluensa, nei, den kan man tulle og tøyse med". Eller så er det en oppriktig måte å tjene penger på... ehm, smart?

Skattelister på display

Så er årets skattelister lagt ut...
Ja, dette året som det forrige, ligger de tilgjengelig for alle og enhver på vg.no, helt blottet for offentligheten.
Og ingen slipper unna; hverken skuespillere, lærerne eller foreldrene dine, eller de som bare fikk fire-dagers lønn av tanta si etter å ha hjulpet henne på togstasjonen i sommerferien.

Nei, så lenge du ikke jobber svart, er navnet ditt dømt til å dukke opp i en rubrikk ved siden av hele formuen og (evt.) skattefradraget på ett enkelt søk.

Hvorfor?
For å forsikre alle at det ikke er noe lureri som foregår med pengene? At det ikke er forskjellsbehandlig? For vi er jo så nøye på den høye skatten vi nordmenn, dessuten kan vi ikke stole helt 100% på de som håndterer sånne sarte saker...

Det ville ikke vært en idé å heller la dette stå under oppsikt av en annen part med autoriteten til å håndtere slikt? Også selvfølgelig gi tilgang til den personens skatteliste det angår?

Untitled 2

Det er så deilig å avslutte et langvarig prosjekt! Til tross for at det bare er små justeringer eller små detaljer som må legges til for å avslutte, kan det være skikkelig vanskelig å avslutte når én liten feil kan volde stor ødeleggelse på det ferdige resultatet. Ja, jeg snakker igjen om maling.

I går ble jeg endelig ferdig med et bilde jeg har jobbet på en stund (ehm... nesten ett år) i mangel på inspirasjon, ork, tid og maling-blandings-kunnskaper. Med andre ord - unnskyldninger, unnskyldninger og atter unnskyldninger.

Resultatet må overbære en liten feil, som liksom kan være en "kunstnerisk frihet" om noen spør. Det ble generelt litt annerledes enn i mitt gode hode, men ikke så verst for et delvis-abstrakt verk...
Tittel: "Brennende Ørken" (ikke noe sånn supersofistikert untitled-crap hos meg, nei)

Valg - oppfordring nr. 2!

Det kan være sant at jeg ikke er den som, gjennom tiden, har vært mest engasjert i politikk. Jeg kunne alltids ha sett mer på nyhetene, kanskje lest litt mer i avisa (bortsett fra kulturdelen) eller sjekket vårt veldig tilgjengelige internett for den saks skyld. For jeg skøt ikke akkurat hånden opp i været av entusiasme i samf. fag på skolen, mer enn at jeg strakk den ut av uheldige, gjespe-relaterte årsaker.

Likevel har det seg slik at det er stortingsvalg i år. Med andre ord; allmennhetens sjanse til å velge hvem vi vil ha i spissen til å styre landet vårt, og bestemme hvilke saker vi skal legge vekt på i de fremtidige fire årene. Så når en latsabb som meg har klart å somle seg bort til PC'en, med få eksisterende kunnskaper om hvilken retning jeg ville gå (i motsetning til hvilken jeg ikke ville gå) og endelig satt seg inn i dette hersens valget*, synes jeg søren meg flere med stemmerett, og et snev av samfunns-engasjement, skal gjøre det!

Valget tar sted 14. september (2009), og det er kjempelett å finne ut av hva man burde stemme hvis man ikke har peiling. Denne linken til de mest anbefalte partitestene burde gjøre susen! Jeg vet hva jeg skal stemme, er det mange andre som gjør det?

*Jeg er nå ikke helt overbevist om at et eneste parti burde bestemme så mye mer i samfunnet enn oss enkeltindivider... Men siden dette er det nåværende styresettet, får en bare påvirke det så godt en kan ved å stemme. I mellomtiden; å melde seg inn i en organisasjon er nok en god idé!

Øya 2009

Med en underliggende hodepine fra kaffeavvenning, føtter som vitner til en fire-fem dager med mye tusling og hodet fult av musikk-minner så det holder, tok jeg t-banen søndag ettermiddag fra Smestad... Det ville vært en underdrivelse å skrive at Øya 2009 var en suksess, da det muligens er en av de beste festivalene jeg har vært på til dato (ikke at jeg har vært på så fryktelig mange)!

Onsdag:
Nedtur...
- Lengere kø for frivillige enn vanlig publikum for å komme inn på festivalområdet! --> Gikk glipp av Jaga Jazzist óg Pony the Pirate.
- Kåre og The Cavemen... litt kjedelig. Ikke mye å si bortsett fra at Mr. Wild Guitar var kul.
- Det kom en heftig regnskur før Band of Horses, slik måtte vi stå og kjede oss i 2,5 time før Mew med gjennomvåte sko.

Opptur!
- Møtte koselige folk... ingen av dem ville se Donkeyboy!
- Bon Iver, en god start på festivaldagen.
- Vampire Weekend, veldig dansbart og morsomme, ironiske sanger (bedre enn på CD'en)!
- Mew, kjempe koselig og vakkert, digget de nye sangene.

Torsdag:
Forbedringspotensiale...
- Vinduet presenterer Jenny Hval, selv om jeg beundrer henne for kreative sangtekster, synes jeg utdraget hun valgte var litt for norsk-ekkeltpoetisk.
- Ungdomskulen... husker faktisk ikke hva det var jeg ikke likte, men det faktumet at jeg ikke engang husker det sier vel noe for seg selv?

Midt i blinken!
- Møtte koselige folk... i hvert fall ikke redde for å drite seg ut.
- Mungolian Jet Set, "Are you ready to travel into space?" igjen; velidig dansbart, dessuten var det noe av det mindre selvhøytidelige jeg så på festivalen.
- Florence & the Machine... henne var det liv i! Sangene var kanskje ikke så heftige at det gjorde noe, men hun hadde virkelig engasjement og innlevelse på scenen.
- Grizzly Bear, avslappende med gode og inspirerende sanger.
- Fever Ray, gåsehud hele veien(!), selv om jeg stod relativt langt bak og så vidt skimtet Karin A. Dreijer. Lysshowet og kostymene var fantastiske og matchet sangene perfekt!

Fredag:
Frivillig(?) jobbdag...
Skrubbet poteter - stresset med catering - mer poteter - mer catering - kuttet poteter/tomater/agurk/gulrot/vårløk - vasket mattelt - tok oppvask... fra 11.45 til kl. 21.

På en annen side:
- Møtte en koselig person/frivillig.
- Spisepauser med god, økologisk mat.
- Mindre stress enn å jobbe gjennom NU!
- Hello Saferide var god kutte-grønnsaker-til-musikk
- Datarock, fikk med meg de 10 første min. med bla. Fa-Fa-Song.

Lørdag:
Enda en frivillig(?) jobbdag...
Kom 2 timer sent - laget hamburgere - soset rundt omkring - tok litt oppvask - soset - dro til varelager - unngikk regnet i garderobebåsen - hjalp til i mattelt... fra 10.45 til 19.45.

Fortsatt en perfekt dag!
- Møtte koselige folk/frivillige... det var ikke måte på koselige folk på denne festivalen! Teori; folk blir ekstra koselige, inkluderende og livlige av musikk.
- Coctail Slippers og Dirty Projectors fungerte veldig bra som varme-seg-opp-til-på-kjøkkenet band.
- Beirut, disse britene trosset regnet og fungerte bla. som et ypperlig oppvarmingsband for oss som stod og ventet på Röyksopp med våte sko.
- Röyksopp, en verdig avslutning på festivalen! Hele konserten var en god blanding av bra publikumskontakt, gode gamle- og ferske, nye sanger, Anneli Drecker, Robyn, en italiensk(?) fiolinist, en ugle, en robot, og to entusiastiske hovedmedlemmer. Personlig var det en blanding av desperasjon; i å klamre til meg plassen på første rad, fortvilelse; i at jeg hadde drukket så mye kaffe før konserten, klamhet; det var mange folk, og den mulige vissheten at jeg klarte å slå til nesa på hun som stod bak meg da jeg skulle fjerne håret fra øynene... hvorav alt ble veid opp for i ekstasen av hva som foregikk på scenen!

Ikke vanskelig å skjønne hva jeg synes var bra her, men jeg må rose meg selv med at jeg klarte å skrive noen små-negative sider ved festivalen også... som er avgjørende i en argumenterende tekst (ja, dette er faktisk en argumenterende tekst). Men "øyafestivalen 2009 er over og festivalområdet er nå rigget ned. Vi forsøker å komme til hektene etter det vi mener er tidenes Øyafestival. Ikke bare hadde vi det sterkeste og best sammensatte programmet i festivalens historie, vi solgte også ut alle billettene langt raskere enn de siste åra. Vi slo våre egne rekorder på frivillige, antall konserter og totalbesøk på fesivalen. Nå starter arbeidet med Øya 2010." Sier siden... nå har de søren meg store forventninger å leve opp til for neste år!

Operatakets store debut!

I går åpnet Oslos berømte Jazz-festival på et ganske originalt vis; nemlig med en helt unik konsert på operataket. Men selv med så lett tilgjengelighet, var det absolutt ingen gratis konsert (noe som er forståelig da folk muligens ville endt opp i Oslofjorden pga. overfylt tak hvis det ikke var noen begrensninger). Det var nemlig Antony and the Johnsons som fikk æren av å åpne hele styret, akkompagnert av operahusets eget orkester(!)


Med sin kjente, spesielle gestikulering, små-rare kommentarer og et sjenert smil, gav vokalisten Antony Hegarty alt av seg selv fra vannkanten ved scenen, opp til den høyeste, marmorerte topp (selv om lyden kunne vært høyere, kjære lydmenn). Jeg tror han synes dette var like flott som oss 8.500 publikumere, spesielt med utsikten og kveldssolen som hadde brutt gjennom skyene for anledningen. Selv sa Antony han at han klarte å se for seg trærne på Islands sletter under fremføringen av "Hope There's Someone", noe som ikke kan være annet enn et kompliment (akk... Island!).

Høydepunktene var "For Today I Am A Boy" "Another World" og "Her Eyes Are Underneath the Ground". Jeg vil si at det er liten tvil om at det absolutt var en magisk, litt morsom og unik konsert. Hvem vet om noe liknende kommer til å skje igjen?

Epilog

Ooog jeg er tilbake!
Selv kan jeg med hånden på hjertet si at det er deilig å komme tilbake til litt regn og kulde, for som jeg tidligere skrev i en mail til en venninne "de første tre dagene vi var borte, var det så varmt at vi ikke var langt fra å ende opp som én stor dam av svette på bakken før vi fordampet helt totalt vekk"

En annen ulempe med camping er i grunn at når én person må ta med seg telt, (som vanligvis forekommer når man vil ha et sted å sove) kan den personen ha litt for mye å bære på til å ta med seg sovepose. Og når det er veldig kaldt om natten i kontrast med den fæle varmen om dagen, vil den personen merke at et teppe og dynetrekk er litt for lite...

Men bortsett fra eventuell stølhet og litt skittenhet, var det absolutt en fin reise! Det var verdt hver penge og slit!

Monntro om det blir noe til neste år?

Reiseklar

Må nesten skryte litt av junis blogginnsats... lenge siden jeg skrev 13 innlegg i løpet av en måned! På en annen side, peker det kanskje litt i retning av at jeg har hatt patetisk lite å gjøre den siste måneden...

Vel, nå blir det andre saker her. Skal nemlig reise bort fra 1. til 6. juli, så da blir det nok relativt stille her. Likesom det i min mening, har vært realtivt stille i bloggeverden generelt en stund nå. Kanskje folk har reist vekk allerede? Ah... I feel so alone!

Neida, grunnen til at dette blir både usakelig og til tider usammenhengende har nok mye å gjøre med at jeg ikke gidder å prøve fordi... jeg gleder meg sånn til å komme bort!

Friiihet!

Pop-kongens fall

La oss for en dags skyld, legge til side de plastiske operasjonene, skilsmissesakene, maskerte barn, anklager om barnemissbruk, eller i det hele tatt, alle typer skandale-saker som kan knyttes til denne personen, og huske han for den artisten han var; en legende.

For Michael Jackson har sunget og danset fra han var 5 år på 60-tallet til den siste gnisten forsvant som 50-åring 25. juni 2009. Han har attåptil inspirert mange og hjulpet noen, men alt i alt produsert sabla god musikk som de fleste i verden har fått oppleve.

Dette synes jeg han burde bli husket for i hvert fall for i dag. Så kan det andre bli klarert opp/motbevist i ettertiden...
Hvil i fred Michael Jackson.

Sommerferie, nåååå!

Hurray! Ikke mere kjedelig, grått skolebygg... eller lekser, eller buss kl. 07.37 om morningen, anmerkninger, høringer eller it's learning skolesurr på PC'en... på 8 hele uker!

Forventningene bobler, og bortsett fra en relativt regntung og kald VG-Lista Topp 20 opplevelse i går, er sommerfølelsen der. Husker til og med at jeg skrev at jeg skulle "utrette noe neste år" eller noe i den duren, etter fjorårets sommerferie...

Hmmm... Ja, det skal jeg.

Jeg vet faktisk også hva det er! Og vel, det er kanskje ikke så uselvisk som mine originale intensjoner ville ha det til, men det kommer i hvert fall til å bli stort!

Gleder meg - ingen videre kommentar -

Norwegian(s go crazy in the) Wood

Begynnelsen
Det har seg ofte slik, at når man går rundt og gjør seg opp forhåpninger om hvordan en hendelse skal bli, viser den seg å bli helt annerledes. Derfor reiste jeg til Oslos Frogner Park i går med ganske tomme tanker. Ikke fordi jeg ikke gledet meg (det gjorde jeg), men fordi jeg virkelig ikke hadde noen anelse. Dessverre innebar også det at jeg ikke hadde gjort så mye research eller planlegging på forhånd, og det viste seg at til tross for at Norwegian Wood begynte kl. 12, spilte ikke det første bandet før 14.00. Jeg stilte meg dessuten skeptisk til at det gikk under navnet, Onkel Tuka.
Så gikk tiden ut på venting, gratis T-skjorte, McDonalds tur for drikke, ytterligere venting.

Men det var en gledelig overraskelse å komme tilbake til festival-område da Onkel Tuka virkelig var et band som kunne skape liv. Av de som hadde slått seg ned i den koselige gresskråningen, ned mot scenen, var det mange som fikk være med på scenen og synge med. Absolutt noen artige spillemenn!

Likevel begynte ikke Keane å spille før kl. 21. Det virket som en evighet!
Dermed lagde jeg en kort oppsummering av de 6-7 timene mellom.

Mellomtiden
Gratis Hamburger, Pop Quiz i P1-teltet.
15.30: Stein Torleif Bjella; - nitrist nordmann som sang bygdesanger, + greit å slappe av til.
Pony the Pirate (gleder meg til å se dem igjen på Øya), Keane T-skjorte.
17.00: CC Cowboys; - vokalisten gjør til stemmen sin alt for mye, + noen høydepunkt bl.a. "Kom Igjen", "Kanskje Du Behøver Noen".
Vi satt oss for å få plass på første rad, Norma Sass på den andre scenen, peanøtter, venting.
19.00: Duffy; - var litt fjern, kunne hatt mer trøkk, + inkluderte alle i bandet, hun var tøff og lekte seg på scenen.
Heftig venting, mange folk som presset på. Så...

Keane
Jeg tror dette bandet var prioriteten i dag. Ikke bare fikk de lengst spilletid i tillegg til æren av å avslutte hele festivalen. Men hele tre sceneskift var del av programmet og det var her den største haugen med skrikende nordmenn/jenter stilte opp.

De første sangene var ganske surrealistiske. Etter en 5 års lange Keane-dyrkelse, det lengste jeg noen gang har hørt på et band, var det litt vanskelig å skjønne at de tre muntre britene (+ én) bare stod noen meter fra meg på scenen (!)

De spilte en god miks av sanger, hvorav jeg kunne alle og jeg var ikke den eneste heller. Bak oss stod det to jenter med matchende Keane t-skjorter som, tydeligvis, hadde dratt hele veien fra Sverige for å synge av alle lungers kraft. Til og med de instrumentale bitene sang de med på, men heldigvis visste de å dempe seg da de mer rolige sangene stod for tur.

Høydepunktene her var mange. I likhet med Coldplay konserten, var det puttet inn en liten aukustisk bit da det bare var Tom Chaplin (vokalisten) på scenen med sin kassegitar under Playing Along. Derfor var det også ekstra koselig at hele bandet satte seg frempå scenen og spilte et par sanger. På den andre siden av spekteret, var det mye futt i Somewhere Only We Know, Is It Any Wonder? og spesielt You Haven’t Told Me Anything. Som ekstranr. spilte de sin coverversjon av Queen og David Bowies Under Pressure, ganske kult. Likevel var den IDEALE avslutningen Bedshaped, den fineste sangen av alle.

Tror aldri jeg har stått i nærheten av et så høylytt publikum! Jeg regner med at sammenlagt 20 min av konserten bare var skriking og bandet som ventet på å få spilt etter applausen. Måtte virkelig holde meg for ørene, og det hjalp lite på at jeg var dødssliten etter å ha vært der i over 9 timer. På en annen side ”...it’s been a long time waiting. And it’s been a lifetime in the making.” sånn lyder sangen Again and Again, det er sant. Så i bunn og grunn, var det verdt alt bryet, pengene og tiden.

Ferdig!

I det siste har jeg i grunn hatt en del filosofiske øyeblikk... Dette innlegget er ikke av typen!
Nei, tvert imot, jeg bestemte meg for å benytte denne PC-anledningen til å bl.a. glede meg over at jeg endelig er ferdig med eksamen!!

Det har i grunn ikke gått ordentlig opp for meg helt enda, spesielt i den formening at det var i går... Hadde bare ikke muligheten til å skrive da fordi jeg var ute og feiret litt.
Altså ikke den typiske, dra-ut-og-drikke-seg-drita-fordi-skoleåret-er-ferdig, jeg nøyde meg heller med å dra på Nationaltheateret og se En Midtsommernattsdrøm med noen venninner. (Følte meg i grunn litt bomsete blant alle fancy champagne-glass folka i de samme skoleklærne, men på en annen side er det jo bra å skille seg ut noen ganger)

Uansett, nå er jeg så og si ferdig med 2.klasse-helvete og det er ikke tiden til å henge seg oppi ting. Fremover er det, for min del, mange kule ting å glede seg til:)

(En midtsommernattsdrøm anbefales forresten)