Definisjon "Monsterkjedelig"

Monsterkjedelig (vid. utvikling av begrepet; kjedelig) - 1. Når man har det så kjedelig at det gjør fysisk vondt. - 2. Tiden går sakte; etthvert minutt føles som ti. - 3. En mild form for tortur.
Brukt i en setning; "Lise har det monsterkjedelig på jobben" - Ukjent opphav, men nyligere brukt i 2009, hvorav det kan see i tilknytning til eks. setning.

Status!

"Er på jobb med hangover:("
"Har desperat behov for ALKOHOL!"
"Fylla har skylda... tihi:P"
"I går tok det av:O"
"Øl og vin den er fin, vin og øl, det blir krøll... Ups! Tabbe!"
"One tequila... Two teqila... Three tequila... Floor... He he;)"
Kilde: Facebook

Kommentar: Nei, sier du det? Wow, så interessant! Skikkelig status å skrive hvor mye man digger alkohol og om alle de dumme tingene man gjorde i går fordi man var for full til å beholde selvkontrollen. Ikke fjortiss i det hele tatt...

Skattelister på display

Så er årets skattelister lagt ut...
Ja, dette året som det forrige, ligger de tilgjengelig for alle og enhver på vg.no, helt blottet for offentligheten.
Og ingen slipper unna; hverken skuespillere, lærerne eller foreldrene dine, eller de som bare fikk fire-dagers lønn av tanta si etter å ha hjulpet henne på togstasjonen i sommerferien.

Nei, så lenge du ikke jobber svart, er navnet ditt dømt til å dukke opp i en rubrikk ved siden av hele formuen og (evt.) skattefradraget på ett enkelt søk.

Hvorfor?
For å forsikre alle at det ikke er noe lureri som foregår med pengene? At det ikke er forskjellsbehandlig? For vi er jo så nøye på den høye skatten vi nordmenn, dessuten kan vi ikke stole helt 100% på de som håndterer sånne sarte saker...

Det ville ikke vært en idé å heller la dette stå under oppsikt av en annen part med autoriteten til å håndtere slikt? Også selvfølgelig gi tilgang til den personens skatteliste det angår?

Verdens største fan!

Som musikkintusiast selv, kan jeg forstå at folk blir veldig begeistret og engasjert når de oppdager et nytt band/artist som de synes er "helt genial(e)". Jeg kan skjønne at de henger opp plakater på rommet sitt, kjøper alle CD'ene uten å ha hørt 100% ordentlig gjennom dem, drar på konsert og kjøper T-skjorte, eller setter seg opp på mailingliste til fansiden. Selvfølgelig vil man yte sin entusiasme og støtte, lære seg tekstene og la seg inspirere, samtidig som man må huske på at det i prinsippet er vanlige mennesker det er snakk om, men med en spesiell, kreativ gave... kanskje til og med noe åndelig ligger i det?

Med andre ord er de altså ikke guder - fra en annen planet - som man skal kaste truser evt. bamser på, tilbe, forfølge, omfavne/klamre seg rundt i hysterianfall, lage voododukker av, bryte seg inn i huset på, sende bomber til, generelt prøve å myrde som en slags syk martyr-gjerning eller motsatt, drepe seg selv over! Noe som tydeligvis ikke alle synes virker logisk.

Okay, så har vi også de som ikke går til sånne ekstremer. Jeg vil si at gråsonen ligger i å chatte om hver minste detalj ved sine idealer på forum hver dag. For hva er det å diskutere? Er det virkelig så viktig å vite akkurat når, hvor og hvorfor den og den singelen ble gitt ut... eller hva søren hvem sier i bakgrunnen av hvilken sang? Budskapet i sangen er jo selvfølgelig spennende å finne ut av, den er jeg med på, uansett om det er utifra du selv tolker eller hva bandet/artisten sier. Men med mindre man hører en heftig, utfrika konspirasjons-tekst ved å spille sangen baklengs, bryr jeg meg ikke om resten.

Jeg skal ikke påstå at jeg er så fattet at jeg aldri har gått litt overbord når jeg har funnet noe jeg virkelig liker. Samtidig som jeg ikke har gått lenger enn å lese et halvt-dusin ganger på wikipedia, skummet gjennom noen intervjuer, googlet bilder, muligens meldt meg på en og annen side, og - selvfølgelig -desperat prøvd å rappe til meg noen billetter. Det er da greit?

Det er for all del greit å engasjere seg i noe, legge sjelen sin i det og la det bli en del av livet; bare det er på et sunt vis og kanskje noe man kan brødfø seg på?

Untitled 2

Det er så deilig å avslutte et langvarig prosjekt! Til tross for at det bare er små justeringer eller små detaljer som må legges til for å avslutte, kan det være skikkelig vanskelig å avslutte når én liten feil kan volde stor ødeleggelse på det ferdige resultatet. Ja, jeg snakker igjen om maling.

I går ble jeg endelig ferdig med et bilde jeg har jobbet på en stund (ehm... nesten ett år) i mangel på inspirasjon, ork, tid og maling-blandings-kunnskaper. Med andre ord - unnskyldninger, unnskyldninger og atter unnskyldninger.

Resultatet må overbære en liten feil, som liksom kan være en "kunstnerisk frihet" om noen spør. Det ble generelt litt annerledes enn i mitt gode hode, men ikke så verst for et delvis-abstrakt verk...
Tittel: "Brennende Ørken" (ikke noe sånn supersofistikert untitled-crap hos meg, nei)

PC-sammensvergelse

Grunner til at jeg vet at alle PC'er tydeligvis har rottet seg sammen og gått imot at jeg skal se på nye The Office episoder i dag...

- PC'en nede blir oppdatert, så den kan ikke brukes til noe annet.
- Pappas bærbare PC har ikke trådløs nett, og i stua (hvor nettet delvis funker) sitter søsteren min og hører på musikk.
- PC'en oppe har ikke lyd.
- Når jeg kommer på den geniale ideen om å overføre episodene til en minnepenn og koble den til pappas PC, tar det freakings-titalls-minutter å overføre to episoder...
- Når det omsider er 3 min. igjen av nedlastingen. står det at det ikke funker(!) å kopiere filene, fordi originalfilene ikke finnes...
...
Gaaaaaaaah!

- Dessuten... alle PC'ens funksjoner er på ferie og bruker generelt dobbelt så lang tid på å komme seg i gang (altså tok det lang tid å bare kommer seg hit..)

Og likevel gidder jeg å styre med alt dette fordi jeg desperat trenger en dose humor(?)

Norsk filmflopp etter filmflopp

Hva er egentlig greia med norsk film? Jeg skjønner simpelten ikke hvorfor vi ikke får det til like bra som andre land...
Trenger vi flere (gode) skuespillere? Regissører med originale idéer? Bedre replikker/manus? Eller er det rett og slett språket og væremåten vår som er så jordnært-vikingsk at det ikke funker på den store "sølv-skjermen"?

Jeg opplever i hvert fall alt for mange ganger at såkalt "virkelighetsnære", norske filmer, med profesjonelle skuespillere tatt rett ut fra høgskolen, ikke er til min store begeistring. For det første har ikke skuespillerne alltid, med en så perfekt utdannelse, sjansen til å sette seg inn i rollekarakterens liv. For det andre er det alltid, alltid overdreven/unødvendig bruk av nakenhet, sex, vold eller dop eller alt kombiner, liksom for å provosere Ola- og Kari-nordmanns oppfating av "Norge-det-perfekte-fredreland"... for det er jo bra å provosere (Norge er tross alt ikke så perfekt som vi vil ha det til), men det er så oppbrukt(!)

Ellers forekommer det en del klisjéer, eller absurde, uforklarlige ting - også kalt kunstneriske firheter - som egentlig ikke gir deg despor forståelig kunnskap (får jeg nevne Lønsj?) før filmen slutter med en eller annen dyster tragedie.

Jeg vil ikke mene at jeg har så fryktelig mange bedre idéer å bebreide meg med enn de geni-strekene som allerede har kommet. Men jeg tror i hvert fall jeg vill hatt nok vett til å finne skuespillere som ikke har spilt i et dusin andre norske filmer, bare fordi jeg vet at de kan spille (på en måte). Trikset er nok heller å finne nye talenter, muligens rett fra "gata", med inspirasjon å hente fra annet enn skuespillerskolen. Dessuten ville prøvd å gjøre noe annet enn å fornorske amerikanske filmer og konsept. Og jeg ville ikke turt å starte med noe "prosjekt" før jeg virkelig fant på noe originalt og tankevekkende (ikke nødvendigvis provoserende).

Dermed tror jeg ikke jeg vil sikre noen fremtid innen norsk filmregi i hvert fall i nærmeste fremtid. Men tillater med heller å pese litt om det på bloggen min.
Apropos; tillate... noen norske filmer som faktisk er å tillate seg å se (uten å bryne på nesa) er; Mannen som elsket Yngve, Max Manus og Den siste Revejakta.
... om det har noen tilkobling at disse filmene er innstilt i tidligere tiår (40-, 70- og 80/90-tallet), vet ikke jeg?