Klem!

Klemmer er undervurdert! Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor man ikke vil bli klemt, og da skal man ikke tvinge noe på seg heller for da blir det bare ubehagelig (både situasjonen og klemmen). Men når man har lyst på en klem, selv om det bare er en liten, underliggende følelse, kan man virkelig bli skikkelig oppløfta av en god klem. Skviiiis!

Rutinerende liv

Ni dager totalt... hvor forløpet går som følger; stå opp kl. 7, bøtte i seg litt kaffe, dra til storsenteret, jobbe/stå bak kassa i 7 timer gj. snitt, dra hjem, spise, sove. Eventuelt jobber jeg fra 16-21 eller 14-17 og da er det små endringer i sovemønsteret, men prinsippet er det samme.

På begynnelsen av dagen er nok det vanskeligste å ikke vise hvor stuptrøtt man er til kundene. Virkningen av kaffekoppen går over ganske fort når man skjønner hvor mye det er igjen av dagen. Dermed er det bare å finne frem litt usynlig nål og tråd for å sy på plass smilet. Heldigvis sitter det bedre og blir mer naturlig etterhvert som man kommer inn i det (uff, den dumme rutinen igjen). Litt god musikk kan også hjelpe på humøret.

Slutten av dagen og veien hjem er ofte preget av slitne bein og/eller ekstremt desperat og derfor lettpårvirkelig humor akompangnert av heftige talefeil (i mitt tilfelle, mer enn vanlig). Det siste er jo relativt underholdende en liten stund til det går over til akkut slitenhet.

Nei, jeg ser ikke etter sympati for dette... jeg er heldigere enn de fleste som har jobb og tjener penger selv (og jeg jobber så det holder for de pengene!). Det er bare tingen med "rutiner" jeg ikke helt liker. Det er en fengslende ting... før du vet ordet av det har du vennet deg til den og med den falske tryggheten som ligger i å følge det samme gamle, klarer du ikke å komme deg ut av den eller leve livet like fullt og "spontant" som før... min verste frykt!
("Every Day is Exactly the Same" av Nine Inch Nails).

Dessuten er det ensomt... (noe jeg ikke ville hatt så mye imot før, så jeg vet ikke hvorfor det er ekstra ille nå). Jeg jobber på skift som bare gir meg en kort samtale med kollegaen med det andre skiftet, før ensomheten griper til igjen. Faktisk var det så ille en dag at jeg tok meg selv i å lete etter "Lonely Day" av System of a Down da jeg satt på bussen (denne sangen var selvfølgelig fra mine tidligere musikkdager), sikkert som en slags stemningsterapi. Det hjalp litt i grunn.

Akkurat nå er det en god pengekilde, men jeg håper ikke det er sånn fremtiden ser ut for meg... det ville jeg absolutt ikke taklet bra! *klaustrofobi*

Lidenskaps grøft

Som jeg ikke sjeldent nevner, er jeg veldig glad i Platekompaniet; Norges desidert største og beste CD og DVD kjede!
Til tross for at cdon.com ofte har lavere priser og det kan være like greit å bestille derfra, er det noe med atmosfæren i en platebutikk du kan "gå og se i" jeg liker. Dessuten har de det med å spille god musikk!
Ja, når du har vært i uendelige mange klesbutikker som ikke har ork til å spille noe annet enn listemusikk eller slitsom, evigvarende techno, kan det være deilig å unnslippe blandt platekompaniets hyller... selv om jeg ikke ser etter noe spesielt.

Ukens lille oppdagelse er Passion Pit, et amerikans electro/indie band med masse etterlengtede og sommerlige feelgood sanger. Da jeg var i butikken her om dagen, var det Manners albumet som spiltes for fullt og fanget oppmerksomheten. Tekstene viser seg å være ufattelig gode hvis man hører ordentlig etter, (noe som kan være vanskelig under første lytt da bassen og musikken overdøver pittelitt). Anbefaler spesielt "To Kingdom Come", "Sleepyhead" og "Little Secrets".

Passion Pit minner meg i grunn litt om Grizzly Bear, et annet band jeg har oppdaget i denne musikkinfiserte sommeren. Bare i en litt mer electropreget forpakning hvorav Grizzly Bear står litt nærmere Fleet Foxes i det vokale.

Dette ble mye name-dropping, men disse bandene er virkelig verdt å sjekke ut hvis man liker indie-, alternativ-, eller electrorock!

Leve Bowie!

Sær drøm; jeg møter ingen ringere en David Bowie (!) på en tilfeldig festival, vi snakker sammen (på engelsk faktisk), men plutselig er han borte. Jeg leter etter David en god stund før jeg til slutt finner han på toppen av et høyt stålplatå med mange trapper opp. Av en eller annen grunn fallet det meg inn at jeg må ta bilde av han til scrapbooken min (?) når jeg selv har kommet meg opp... Ut av det blå prøver han å hoppe av platået, så jeg stopper han. Dette blir han veldig sur for og spør meg hvorfor jeg bare ikke kunne "latt han dø". Når han blir ført ned av noen tilfeldige folk, legger jeg merke til at han får masse blåmerker der de rører ved han.

Gjorde litt research etter at jeg hadde våkna og ristet av meg den verste forfjamsetheten, fant ut at det finnes en sykdom som heter Von Willebrand sykdom som får deg til å blø lett av mangel på proteiner... Men hvorfor jeg skulle komme til å drømme at David Bowie ville ta selvmord fordi han hadde Von Willebrand sykdom, er noe jeg ikke finner et helt logisk svar på... ikke ulikt de fleste drømmer. 

Kanskje jeg har hørt litt mye på den nylige kjøpte Low CD'en i det siste? 

Får bare håpe det ikke ligger noe dypere sannhet i det... Jeg liker jo Bowie!

Podiafobi?

Nei, ikke helt, men føtter er fortsatt ekle og rett og slett kjempe teite... de tåler ikke mye, lukter ekkelt og ser ikke spesielt fine ut (med mindre du har ork eller stylingprodukter nok til å vedlikeholde dem ordentlig).Dessuten synes jeg ikke de ikke utfører oppgaven sin godt nok. 

Hvis man går tilbake til steinalderlig tid kan man tenke seg at føttene var et av de eneste midlene menneskene hadde for å komme seg frem, dermed en viktig ressurs som tålte en del. Så ble skoene tatt i bruk og plutselig var det ikke så viktig å ha sterke føtter som tålte litt stein og terreng lenger.

Ettersom skoene ble mer og mer behagelige, ble føttene bare mer og mer kresne og krevende. Samtidig som det jo hadde det praktiske formålet at det beskyttet mot vær, skarpe objekter og dermed eventuelle sykdommer.
Senere kom derimot de moderne transportmidlene, noe som førte til at føttene ikke trengte å takle lange strekninger like bra lenger. Det var lette å komme seg frem, men føttene ble mer uffektive.

Neida, gjennom tiden var ikke føttene spesielt attraktive uansett, men ingen brydde seg foreløpig. Helt til dagen skjønnhetsprodukter for føtter kom... Plutselig gikk fokuset over på "pene" føtter (som å putte leppestift på en gris) bare for å gjøre det hele verre.

Nei, føtter blir ikke pene med mindre du har en personlig pedykirist til besvær etter en lang jobb- eller festivaldag eller generelt en dag du har vært ute å brukt føttene en stund...

Epilog

Ooog jeg er tilbake!
Selv kan jeg med hånden på hjertet si at det er deilig å komme tilbake til litt regn og kulde, for som jeg tidligere skrev i en mail til en venninne "de første tre dagene vi var borte, var det så varmt at vi ikke var langt fra å ende opp som én stor dam av svette på bakken før vi fordampet helt totalt vekk"

En annen ulempe med camping er i grunn at når én person må ta med seg telt, (som vanligvis forekommer når man vil ha et sted å sove) kan den personen ha litt for mye å bære på til å ta med seg sovepose. Og når det er veldig kaldt om natten i kontrast med den fæle varmen om dagen, vil den personen merke at et teppe og dynetrekk er litt for lite...

Men bortsett fra eventuell stølhet og litt skittenhet, var det absolutt en fin reise! Det var verdt hver penge og slit!

Monntro om det blir noe til neste år?

Reiseklar

Må nesten skryte litt av junis blogginnsats... lenge siden jeg skrev 13 innlegg i løpet av en måned! På en annen side, peker det kanskje litt i retning av at jeg har hatt patetisk lite å gjøre den siste måneden...

Vel, nå blir det andre saker her. Skal nemlig reise bort fra 1. til 6. juli, så da blir det nok relativt stille her. Likesom det i min mening, har vært realtivt stille i bloggeverden generelt en stund nå. Kanskje folk har reist vekk allerede? Ah... I feel so alone!

Neida, grunnen til at dette blir både usakelig og til tider usammenhengende har nok mye å gjøre med at jeg ikke gidder å prøve fordi... jeg gleder meg sånn til å komme bort!

Friiihet!