Post-it right

"Ber om noen tømme papirkurven i dag, hilsen pappa"
Dette tydet jeg ut ifra en post-it lapp - Ja, for det er enkelte ganger jeg må tyyyde skriften - som trolig pappa hadde skrevet om morgenen i all hui og hast, og senere satt over papirkurven. Jeg tror jeg kan peke ut minst tre ting som ikke er grammatisk korrekt med den setningen, dessuten finnes det stort rom for omformulering. Norsken sitter tydeligvis ikke der den skal klokka syv tidlig om morgenen når man skal rekke jobben.

Jada jada, nå er det jo sant at pappa er fra England, det skal han ha, men i og med at han har bodd i Norge lenger enn han har bodd der, synes jeg det blir for drøyt å unnskylde han når han sier ting som "Lise, kan du hente meg den flasker."

Vinterlengsel

Snø, snø kom til meg... sol og høst kan gå sin vei!

Dette skjer hvert år... Først begynner det å snø tidligere enn vanlig som f. eks. denne gangen i begynnelsen av november, men så plutselig skjer det ikke mer og snøen smelter derfor bort. Det er jo akkurat som å være skrubbsulten og få en smak av sjokoladeglasuren før hele kaka puttes ned i kjelleren. Så er det bare å sitte og vente på mer:

Temperaturen går opp, temperaturen går ned, så går den litt opp igjen også litte-bitte-granne ned. Slik fortsetter det i det uendelig til man gir opp ventinga. Ikke før på selveste julaften begynner det å snø i dalen jeg bor i. Bare at da rekker jeg nesten aldri å komme i ordentlig julestemning.
Jeg vil ha kulde, jeg vil ha snø og jeg VIL ha jul.

(Jeg vil også endre utformingen på bloggen min)

Takknemlighetshumør (hvem bryr seg om at det ikke er et ord)

I dag føler jeg meg veldig takknemlig! Tror det er noe med at sånne dager kommer og går, men det er rart at jeg skulle få denne følelsen akkurat i dag, når jeg pleier å få den 1. juledag av alt det jeg hadde opplevd dagen før. På et vis føler jeg at jeg må utnytte denne takknemligheten så mye som mulig siden den vanligvis kommer i små trekk, dermed tenke jeg at jeg kunne skrive noe her som jeg kan se tilbake på de dagene når jeg ikke føler meg fult så takknemlig for:

Vennene mine,

Gode drømmer om snø,

At jeg kan kjøpe fine julegaver til de jeg er glad i,

Søndager uten dramalogg,

Koselige turer,

Familie med sjokolade i tursekken,

Inspirerende blogginnlegg,

Lange mailer,

Fine bilder,

At det fint vær uten at jeg får solen i fjeset,

Egen PC,

Maling,

Spennende og ny musikk,

At det snart er jul,

Familien min,

Vivaldi,

Nye klær og

at det er en spennende dokumentar på TV.

Ahhhh... Livet kan være ganske herlig i blandt!:)

Enkelte ting vokser man ikke fra...

La Coca! The Groke! Mörkö! Mårran! Alle disse navnene er sikkert skumle i det landet de blir brukt, men ærlig talt, det høres fælest ut i Norge da det har vekket frykt blandt norske barn faktisk fra og 60-tallet, jeg snakker om - Hufsa!

Hun er stor, lilla, kald og taus der hun vandrer rundt i mørket med sine døde, hule øyne og fryser bakken under seg. Hun ødelegger den gode og varme stemningen i Mummidalen og er i min mening rett og slett for skummel for barne-TV (Ja, hun skremmer fortsatt livet av meg!).

Her om dagen skulle jeg se om det var mulig å bli kvitt frykten fra barndommen, så jeg satte meg flittig ned med PC'en på skolen (fordi der var det folk), gikk inn på YouTube og fant et klipp. Klippet begynner ganske koselig med vår kjære, søte venn Sniff som snakker om at "Å nei, det finnes ingen Hufsa" før han skal til å reise fra mummihuset, han åpner døra og "ups" der står hun selvfølgelig! Kan selv huske at jeg så denne episoden da jeg var mindre... I hvert fall opptil Sniff åpner døra. Som ni-ti-åring løpte jeg vanligvis ut på gangen da hun dukket opp på skjermen, mens jeg gjentatte ganger ropte "Er hun borte nå?" "Er hun borte NÅ?!"

Vel... la oss bare si at jeg også nå lukket lokket på data'n akkurat da Sniff hadde rukket å trekke ned dørhåndtaket.

Hva kan jeg si? Det er en prosess. Kanskje jeg neste gang klarer å se til Sniff i hvert fall har åpnet døren bitte-litte-grann?

Uff! Dette er latterlig vanskelig...

Sladder Snadder

...for det ér da ikke så viktig å få med seg hver minste lille detalj av kjendisenes liv.
Hvor interessant er det f. eks at Hilary Duff har et stort rosa slott i Paris? Kan noen forklare meg hvorfor jeg trenger å vite at Fergie hadde svetteflekk frempå buksa under en konsert som så ut som noe helt annet, eller at 50 Cent bruker bilene sine maks ti ganger hver, før han må kjøpe nye?
Trodde ikke det nei...
Men nå er det jo også sant at jeg tragisk nok begynte å abonne... eh, jeg mener lese Julia som 8-åring fordi det stod så mye kult der (med avbrekk til Girls fordi det stod enda mer kult kjendisstoff der). Og da jeg en periode etter fikk et Topp blad av søsteren min, trodde jeg ikke det gikk ann å bli kulere i bladveiene! Det gikk faktisk så langt at jeg spurte foreldrene mine om de ville betale for abonnoment i bytte mot at jeg skulle ha godterifri en periode *skjønte egentlig aldri logikken i godterifri*. Dessverre var det slik at abonnomenten ikke rakk frem med en gang... Så, et halvt år etter at jeg hadde sendt inn slippen og omsider hadde gått lei av Topp, mottok jeg både giro og blad i posten... Tjo-hei.
Poenget er... nå leser jeg sladder av fri vilje, ytterst sjeldent. Alikevel får jeg både med meg at "Å nei, Hanna Montana tar halvfrekke bilder i en photoshoot til et blad," eller hvordan Nicole-freakings-Ritchie "takler morsrollen". Alt dette pga. MSN Today!
Vanligvis har jeg ikke noe i mot litt sladder, men vi blir jo tvangsfôret kjendissladder over alt...
(Nei, jeg føler ikke at dette har mye å gjøre med at jeg faktisk trykker meg inn på MSN Today og leser det som står der i stedet for å bare gå rett til innboksen)

Splittet person tendenser

La oss si vi har to personer:
Den ene befinner seg på skolen. Stort sett gjennom hele dagen er hun fryktelig trøtt. Joda, hun klarer seg gjennom timene, men det er vel mer i en slags zombie aktig tilstand hvor hun ikke klarer å oppfatte alt. Ellers på skolen prøver hun å holde motet oppe. Dessverre er ikke dette så lett når hodet bare surrer og går. Det er vanskelig å ikke tenke på alt hun må gjøre i stedet for hva hun heller kunne brukt tiden på.
Den andre personen er hjemme. Ja, ja, det kan hende hun krasjer på sofaen etter en lang skoledag fordi hun vet hun må gjøre lekser. Men det kan også hende hun i stedet snakker med venninner og gleder seg til helgens forløp. Poenget er at denne personen generelt er mer avslappet, i bedre humør og mye lettere å komme overens med enn den første.

Nå kommer det morsomme, for disse to personene er egentlig én og samme. Og denne ene personen er så heldig at hun har en til tider zombie-aktig tilstand på skolen, hvor mesteparten av personene hun møter i hverdagen er. Mens først etter skolen slapper hun av og føler at hun er noenlunde sitt samme gamle. Og når dette skjer spør hun seg selv, er jeg den eneste som har det slik?

Tidløs kunst

For en liten stund siden satt vi og snakket om Edvard Munch i dramatimen. I hvilken sammenheng? Det husker jeg ikke, men jeg husker at jeg faktisk kunne litt om bildene selv om det er lenge siden jeg var på Munch Museet eller jeg i det hele tatt har sett på bildene hans. Vel, tenkte jeg, med min hukommelse må jo det bety at jeg egentlig har litt interesse for bildene hans.
Så jeg sjekket ut noen av bildene hans på nettet, og jommen meg syntes jeg nesten hvert eneste ett ikke var mindre enn fabelaktig! Det rare er at det faktisk vekket ganske mange minner fra barndommen, så jeg tror jeg må ha likt bildene da også (eller syntes noen av de var skumle!).

Munch har en spesiell måte å male hvert bilde som gjør at det er lett å se at det er han som har laget dem. Samtidig er hvert maleri unikt på hver sin måte. Jeg synes de hans skildrer følelser som er, var og alltid kommer til å være aktuelle for alle typer mennesker. Uansett om det er sorg, angst, desperasjon, sjalusi, høytidlighet eller lykke.
Gogh!

OBS! Munch må aldri, nunca, N-E-V-E-R forveksles med Vincent Van Gogh. Ja, begge er geniale, men de er absolutt ikke samme person... ville du likt å bli forvekslet med Hufsa, kanskje?

Stumtjeneren

Her sitter jeg da. Med et glass melk, en banan og en brødskive med bringebærsyltetøy på én side og historie boka på den andre, mens jeg tenker hva er det med at folk er selvopptatte? Ja, nå hadde ikke det første så mye med selve tanken å gjøre, men slik blir det når man prøver å unngå å begynne hvert innlegg med "I dag...".

Tilbake til saken. Jeg kan faktisk ikke telle hvor mange ganger jeg har blitt sittende/stående og høre på folk snakke seg anpusten om livet sitt eller masse uinteressante småting, mens det eneste jeg får rom nok til å si er Jasså? - Oi... - Hvordan da? - Hva? - Virkelig? og noe i den duren. Det kan faktisk virke mer som en monolog enn en dialog, hadde det ikke vært for at jeg opprettholdee øyekontakten og at jeg står nærmere enn én meter fra. Likevel tror jeg at det verste er når personen kommer med lange historier venner jeg hverken har møtt eller i det hele tatt kjenner til. Greit nok med noen få eksempler på noe de har gjort som vi har snakket om, men når man hører urelevante historier om og om igjen blir man bare lei.

Ikke det at jeg ikke liker at folk har mye å prate om, jeg liker jo å prate selv. Saken er den at jeg faktisk hadde satt pris på om de kunne tatt seg tid til å stoppe opp og spørre Men hva med deg da, hvordan går det med deg? eller Hva har du gjort i det siste da? Kanskje jeg hadde hatt noe å snakke om eller kanskje ikke, poenget er vel at de i det hele tatt spør og at de i hvert fall prøver å virke interessert. Det har vel hendt at jeg har snakket folk opp og ned om meg selv, men det er jeg i hvert fall veldig bevisst på nå. Nei, huff, nå er jeg litt lei av å være psykolog/stumtjener.

P.S
Dette er ikke for en person spesielt altså!

Lenge siden sist...

Ja, nå vet jeg at det har gått en god stund...
Dette er fordi hverdagen er travel og et annet problem er jo da at min kjære, søte PC fra skolen mest sannsynlig har fått i seg et lite virus... Blæ! Det suger, men kanskje ikke spesielt interessant å skrive om.
Jobben går bra. Har til nå vært på to opplæringer og tror jeg får dreisen på det. Kanskje et kort referat fra første opplæringsdag kan gi et inntrykk av hvordan slikt kan gå: Hei, du skal ha det ja bruker laaaang tid på å taste inn 5 ting, skjermen viser 1050 kr; jeg: Oi, det var da litt mye hun som lærer meg opp: Hun skal ikke ha ti stk. av den såpen da! Retter opp feilen og gir ut vekslepengene, mens jeg fomler og famler Ja, her har du tilbake - øhm - en hundrelapp - oi, nei - en femtilapp, en tjuekroning og to - ups *mister alle myntene ned i kassa igjen*- to enkroninger... puh! Og kvitteringen? Neivel. Heldigvis gikk den andre dagen mye bedre!

En positiv nyhet er i hvert fall at det har snødd sist. Noe som jeg er veldig glad for. Om snøen ikke holder så lenge gjør ikke det så mye, bare det ikke begynner å regne og blir slafsete etterfulgt av isete/dødelig glatt. Mulig at jeg må gjøre om layouten på bloggen igjen i og med at det ikke er veldig høstlig lenger, men jeg synes virkelig ikke jeg har hatt denne layouten så lenge nå. Når jeg tenker over det har vel ikke høsten vart så lenge i det hele tatt. Rart... Ja, ja, har ikke noe i mot en lengere vinter i år!



(Tatt på hytta 29. oktober for to år siden)