Fra 2009 til 2010!

De trodde dommedag var år 2000, men her sitter vi da 9 år, 364 dager og 14 timer senere på vei til å runde av det første tiåret. Så er det bare å se hvor langt det bærer herfra. Personlig satser jeg på å være i live i 2013 også. Men om det mot noen formodning skulle bli "dommedag" - BAM, BAM, baaaam - er ikke det bare ufattelig kult å være en del av? Å oppleve en så omfattende endring på en planet. I hvert fall hvis det utarter seg som den typiske miljø- og naturomveltning presentert i alle disse apokolyse-filmene. Hvis det derimot skulle vise seg å være på et religiøst plan vil jeg nok bli en smule mer stressa.

Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)

Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";


Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.

Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;

Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.

Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.

Godt nyttår!:D

ForlengsgnelkaB

Noe av det beste jeg vet, er artister som klarer å skape noe "utenfor boksen". Det faktumet at det faktisk finnes en håndfull kreative hjerner der ute, gjør meg glad og gir liksom litt ekstra håp for de litt annerledes aspektene av musikkbransjen. I denne sammenheng, synes jeg det er utrolig fascinerende å høre på sanger i revers. Men dette er altså et litt omstridt tema.

Jeg tror de fleste folk som interesserer seg for den litt eldre typen rock (om ikke flere), har hørt myten om Led Zeppelin. Det sies i hvert fall at hvis man spiller en av deres mest populære sanger "Stairway to Heaven" baklengs har deler av teksten et satanistisk budskap. Hele bandet har deretter blitt påstått å være djeveldyrkere. I følge myten skyldes populariteten til bandmedlemmene at de skal ha solgt sjelen sin til djevelen for den legendariske sangen. I min mening er dette bull---. Kanskje man hører noe som kommer i nærheten av "Satan" og "666" i sangen, men dette er nokså tilfeldig og resten høres ut som gibrish for min del. Derimot synes jeg den er sinnsykt kul, om ikke bedre baklengs enn forlengs (med all respekt for sangen forlengs altså). Ja, her er den i hvert fall;


Et band som bevisst har laget en type baklengs sang, er Mew. På den nye (geniale) CD'en inneholder det første sporet "New Terrain" nemlig både en forlengs og baklengs sang. Okay, så det er veldig vanskelig å forklare sånne ting på en smart måte, men here it goes; greia er nemlig at de har laget en helt vanlig sang forlengs, samtidig som de har lagt en baklengs sang i bakgrunnen. Ergo... hvis man spiller "New Terrain" baklengs, blir den til "Nervous", den sangen som i utgangspunktet spilles baklengs i bakgrunnen på "New Terrain". Hensikten er å gi sangene et ekstra lag ved å skape en slags palindrom-effekt. Jeg digger greia! Begge sangene er dessuten ganske bra;


Videre kommer min kunnskap om fenomenet til Radiohead. Kanskje ikke overraskende? "Like Spinning Plates" er faktisk en av mine favoritter blant de mange forskjellige sangene Radiohead har produsert gjennom tiden. Twisten her er at det høres ut som om sangen går i revers når den er ærlig og redlig fremlengs. Like rett frem som Thom Yorke har lært seg å synge vokalene på en baklengs-liknende måte, har bandet klart å kopiere musikken til sangen "I Will" som faktisk er spilt baklengs. På den måten kan man vel si at "Like Spinning Plates" er en slags B-side av "I Will", en kulere og lengre B-side...

Klima og København

For første gang i vinter har jeg klart å ta av skallet på en klementin i ett skrell. Rart at det skal være så vanskelig. Enten løsner den første biten av skallet når du først setter neglene i den, ellers blir strimmelen tynner og tynnere før den løsner helt rett før du har klart å skrelle av alt. Kanskje det burde regnes som en egen kunstart?

Frem til poenget her. Jeg synes det er så sykt inspirerende hvor mange som engasjerer seg for klimaet om dager! På lørdag 12. desember var det klimatog i Oslo. Dette var ikke for Obamas skyld - for å rette på avisoverskriftene -, men for selve klimakonferansen som har vært for full gang i København i over en uke nå.

Toget startet på Grünerløkka litt utenfor sentrum. Birkelunden var helt fullpakket med kalde folk som ventet på at mørket skulle falle slik at de omsider kunne tenne faklene og starte den fredlige aksjonen. For å få tiden til å gå sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, noen få ord, før Kråkesølv spilte noen noter og bla. Jostein Gaarder kom med en klimainspirert tale.

Vi startet å gå ca. kl. 16. Det var kjempebra stemning, spesielt siden noen tilfeldige folk hadde bestemt seg for å spille musikk midt i toget, og det var sikkert flere 100 meter langt. Jeg tror ikke vi gikk i mer enn en halv time, i hvert fall til vi kom frem til Grønland område. Senere kunne man være med til teknisk museum, hvor det skulle være et eller annet opplegg. Det var en vellykket aksjon med folk i alle aldersgrupper.

Selv om det var nok folk til å vekke oppsikt i fakkeltoget, trenger vi alltid flere til å engasjere seg i miljøet. Det var mange barn som deltok, noe som jeg synes er flott siden det tross alt er deres fremtid det er snakk om, men det er også den eldre generasjonens fremtid. Det virker på meg som om de fleste nordmenn er klare over miljøproblemet og har en oppfattning av hva som kan gjøres med det, men lar det ikke gå lenger enn det. For å redde miljøet kreves det én ting; handling! Ingen "pretty little speeches" kan måle seg med innsatsen for å faktisk gjøre noe. Så lenge man bare sitter og venter på at noe skal skje, er man ikke noe bedre enn de som ikke engang vil erkjenne at det er et problem.

Det er kjempelett å melde seg inn i en organisasjon hvorav det bare koster opptil 100 kr i året å være medlem. Eller, hvis man ikke vil at organisasjoner skal definere seg som person, kan man bare holde seg oppdatert og være med på aksjoner deretter. I et land hvor vi har ytringsfrihet og tid til å avse, synes jeg ikke dette er så mye å kreve. Tusen takk på forhånd!

Rare Regina

Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.

Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.


Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!

Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.

Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!

Analyse-suppe

Jeg synes rett og slett at det er dritt å analysere! Det er greit nok å reflektere over en tekst og finne ut hva som gjør den bra eller evt. dårlig, men så er det alle disse utrykkene man må bruke da, etos og patos og lagos og hele den dustete latinske pakka. Vi bor i Norge! Ville vært fint om alt stod på norsk i første omgang, kanskje uttrykk som var lett å forstå også slik at det hele den hodebrynende faktabiten ble lettere å skjønne seg på. Okay, så man virker vel litt mindre smart når man ikke kan briefe med disse sofistikerte latin-ordene, men hva er egentlig viktigst; å virke spesielt smart gjennom å skrive komplisert og uforståelig, eller å gjøre det enkelt slik at flere skjønner hva søren du prøver å komme frem til?

Selv synes jeg også det er vanskelig å skape en flytende og bra tekst av å røre oppi hver minste detalj. All spekuleringen rundt hva forfatteren kan ha ment med det og det, alt det åpenbare som man likevel tvinger seg til å skrive ned - som å "mate det inn med teskje" hos leseren av analysen din - , all overtolkningen... Tro det eller ei, noen ganger kan det være en enkel baktanke eller enda bedre, ingen baktanke i det hele tatt - utenom det åpenbare - i en setning!

Nei takk, til overdetaljerte analyser på skolen!

Topp fem tilfeldige karakterer!

De morsomste karakterene i filmer og TV-serier er vanligvis de som ikke er i fokus. De kommer som oftest inn med en eller annen tilfeldig kommentar eller dukker opp i en situasjon hvor de ikke har noe å gjøre. Her er en liten liste over mine favoritter.

#5. Keenser

Dette romvesenet er kun med i to-tre scener og kanskje totalt fem minutter av filmen, men er fortsatt en av de beste karakterene i Star Trek (2009). Det er hjelperen til Scotty, en av forskerne på planeten Delta Vega. Han sier ikke mye, men er kjent for å stelle seg i veien på ugunstige tidspunkt, og deretter nekte å flytte på seg.

#4. The "it's"-man

Kjent fra serien Monty Python's Flying Circus. Han starter omtrent hver episode med å løpe, svømme en utmattende lang strekning eller klatre over et fjell for å komme frem til kamera. Når han omsider er fremme gisper han akkurat frem "it's" før han blir avbrutt av åpningssekvensen på episoden.

#3. Katie

Vanskelig å tenke seg at det er en liten jenteunge som er stemmen bak denne space'a karakteren. Hun dukker til stadighet opp i animasjonsfilmen Horton Hears a Who. Til tross for at hun bare ser ut som en søt, liten gul dott, kan det virke som om hun lever i sin egen boble. Hennes mest kjente sitat er "In my world, everyone's a pony. And they all eat rainbows and poop butterflies..." før hun kaster en blomst opp i panna, gisper og går baklengs inn i et kratt.

#2. HoochJa, han er hotellsjefen fra "Zack og Codys søte hotelliv"...? Men genialitetetn ligger i rollen Hooch fra TV-serien Scrubs. "Hooch is crazy!" Hva annet kan jeg si?

#1. Adam West

Ordføreren i Quahog, hjembyen til Griffin familie og Family Guy. Blandt kjente sitater finnes " NO! You gave me Canadian bacon instead of bacon? This misdeed cannot go unpunished. Pizza delivery man, prepare to meet your maker at the hands of my cat launcher!" etterfulgt av "Damn, I lost him. Alright cats, back in the bag. Come on Fluffy, come on Mittens, come on Paul. Haha, what a ridiculous name for a ca-at. PAUL! That's a person's name! A person's name! Hahahahaha! Oh! Paul..."Det taler vel for seg selv.

Space'a fredspris

Wow... så utrolig... flaut... å få en fredspris når hverken mesteparten av verdens befolkning eller du selv føler at du fortjener den i utgangspunktet!

Okay, så det er positivt at Obama ikke er på Bush sin "side" og omsider ble president likevel. Han har sikkert også store og fredlige planer for fremtiden, men faktumet er at han ikke har kommet så langt enda. Gi han litt tid, damn it!

Yesda, nå er vi i hvert fall nordmennene sikret en plass i verdenspressen en stund fremover... fremstilt som overivrige idioter pga. én manns space'a ambisjoner. Whoopdy doo!

Fordom

Hun vandret nedover gata med et likegydlig ansiktsuttrykk. Det var ikke for varmt, ikke for kaldt. Grått, men ikke trist. Litt vind, men akkurat ikke så mye at håret hennes ble kastet i alle kanter på irriterende vis. Generelt var det ikke noe å bemerke seg ved denne dagen.

Hun hadde ikke noe viktig i tankene heller, annet enn at hun fortsatt var irritert over det hun oppfattet som iPodens eget valg om å streike tidligere den morgenen og det faktumet at hun nå ikke hadde noe å fikle med. Joda, det var flere som passerte henne på veien, men hun var ikke typen til å granske ansikter for morro skyld. Mest fordi hun har ufattelig vanskelig for å tolke folk, dessuten er ikke diskresjon den sterkeste egenskapen hennes så hun ville nok oppleve et eller to rare blikk tilbake. Likevel la hun spesielt merke til en svart skikkelse som nærmet seg med bestemte stormskritt.

Hun var aldri usikker på at det var en fyr til tross for at han hadde halvlangt hår og en nøytral, svart jakke. Det var noe i den fremoverbøyde holdningen og den brutalt direkte gangen allerede fra da han kun så ut som en liten maur i horisonten. Var det bare hun som innbilte seg at han virket spesielt sint, nesten besatt? Eller kanskje han alltid var så aggressiv?

Etter hvert så hun at det var en typisk skinnjakke han hadde på, overfylt av glidelåser og lommer. Buksene var grå, han hadde en svart hals som var trukke halvveis over nesa - under de mørke øynene -, håret var også svart. Det eneste som skilte seg ut fra det mørktonede, var et brunt, rutete skjerf som var knytt over halsen igjen, resten av det hvite ansiktet og de hvite skoene. Han fremstod som den typen som satt i kjellerrommet og hørte på progressiv- og svart-metal mesteparten av dagen, eller kanskje spilte i et hardcore undergrundsband. Samtidig virket han ekte i den forstanden at han ikke trengte å jåle seg til med nagler, piercinger, sminke eller andre effekter.

Et sekund lekte hun med tanken om å stelle seg rett i veien hans bare for å se om han ville bytte fil der han stormet fremover - nesten robotaktig - i en rett linje, men konkluderte raskt med at sjansen for å bli meid ned var stor. Spesielt i den blodrøde vinterkåpen følte hun seg som et attraktivt mål, som om hun like gjerne kunne ropt "Olé, olé!". Han så rett på henne. Var hun faktisk irriteringsmomentet? Blikket hennes flakket, dette var et par øyne hun ikke ville møte. Hun merket at beina hennes automatisk gikk opp i tempo. Hans bein derimot, saknet ned betraktelig da han nå var ca. 10 m unna.

Da konturene på jakka ble mer synlige, la hun merke til noe nytt. Mens den ene hånda hvilte trygt i lommen, var den andre bak ryggen, ikke i den andre lommen som hun først hadde trodd. Et støkk gikk gjennom henne i det øyeblikket. Hun holdt pusten, stivnet i holdningen og sperret øynene åpne. Nå var de bare to meter fra hverandre. Hun turte ikke se ham i øynene, hun turte ikke skrike, lage en lyd, løpe, nei, ikke engang tenke seg frem til hva -

Så var øyeblikket over, og de hadde passert hverandre. Hun pep stille og slapp ut to store lunger med luft som straks samlet seg til en svær røyksky. Anspentheten begynte å gi slipp og hun var akkurat i ferd med å ergre seg over sin egen paranoia, da hun kjente to bestemte prikk på skuldren. Hun snudde seg av ren refleks i samme sekund som hun kjente at et forskrekket uttrykket fylte opp fjeset. Til gjengjeld fant hun to hasselbrune øyne med et distinkt grønnskjær, fulle av varme, i fjeset bare 30 cm fra hennes eget.

Forvirret, var hun i hvert fall takknemlig for at det siste hun kom til å se ikke var et par hatefulle øyne. Han trakk armen frem fra ryggen og hun lukket øynene. Så - en lukt. Den var søt, blomsteraktig, med en underliggende skarphet og honningliknende aroma. Var det ikke hennes egen parfyme hun luktet? Da hun åpnet øynene, holdt han en blomst. Han rakte den til henne som om det var en tidsinnstilt bombe. Hun var ikke akkurat noen ekspert på floraen, så hun visste ikke hva den het, men den var hvit med kronblader som overskred hverandre - nesten som i en rose. Gjemt under noen mørkegrønne blader, på enden av den lille stilken, var det festet en lyseblå silkesløyfe som falt på bakken da hun klomsete tok imot blomsten. Før hun fikk sakt noe, plukket han den lynraskt opp, tok et siste blikk på den overraskede minen foran seg og satte avgårde oppover bakken igjen.

Hun luktet på blomsten, det var definitivt den samme som i parfymen hennes. Så tenkte hun seg om, prøvde å mentalt fjerne den svarte halsen som halvveis hadde skjult det mystiske ansiktet hans. Jo, hun hadde sett han før. Rettere sagt flere ganger; de pleide faktisk å passere hverandre hver uke... samme klokkeslett, samme gate, samme dag, bare i et øyeblikk. Men de hadde aldri utvekslet så mye som et ord, eller ett blikk som varte mer enn to sekunder, hadde de? Hun trodde ikke han hadde lagt merke til henne engang. Smilet som tok over for det overraskede uttrykket var av den typen som fylte henne med forventning. Hun snudde seg og fikk et glimt av den svartkledde ryggen - ikke fult så fremoverbøyd lenger - før hun tok en siste lukt og gikk videre.

Overreaksjon?

Hvordan skal man reagere på denne svineinfluensaen da?

Radioen, TV'en, avisen, posten og veggen på ethvert offentlig toalett advarer og råder oss til å være super-duper-pakk-sofaen-i-plast-hygeniske, mens danskene sitter og ler av oss. Ja, faktisk synes mange av landene i Europa at nordmennene er latterligvis på tuppa. Kanskje fordi dette er første epedemien siden - svartedauden? - i hvert fall på lenge... Uffameg, det er jo så ille fordi noen blir sykere enn andre (er det ikke alltid sånn?) dermed må alle få vaksine å kjapt som mulig! Sikkert ikke en dårlig idé, men ærlig talt, vi stressa aldri så mye med det før selv om det fantes influensavaksine da ogå.

Likevel er det en smule sykt at jeg er omringet av svinebadeender på jobben. Joda, badeendene som er fremstilt med forskjellige yrker i alt fra busniess til maler er søte nok, men en slags mutant and som er krysning av and og gris er en smule... perverst når en tenker over det.

Kanskje såpebutikken prøver å sette et eksempel ved å vise at "svineinfluensa, nei, den kan man tulle og tøyse med". Eller så er det en oppriktig måte å tjene penger på... ehm, smart?

Definisjon "Monsterkjedelig"

Monsterkjedelig (vid. utvikling av begrepet; kjedelig) - 1. Når man har det så kjedelig at det gjør fysisk vondt. - 2. Tiden går sakte; etthvert minutt føles som ti. - 3. En mild form for tortur.
Brukt i en setning; "Lise har det monsterkjedelig på jobben" - Ukjent opphav, men nyligere brukt i 2009, hvorav det kan see i tilknytning til eks. setning.

Status!

"Er på jobb med hangover:("
"Har desperat behov for ALKOHOL!"
"Fylla har skylda... tihi:P"
"I går tok det av:O"
"Øl og vin den er fin, vin og øl, det blir krøll... Ups! Tabbe!"
"One tequila... Two teqila... Three tequila... Floor... He he;)"
Kilde: Facebook

Kommentar: Nei, sier du det? Wow, så interessant! Skikkelig status å skrive hvor mye man digger alkohol og om alle de dumme tingene man gjorde i går fordi man var for full til å beholde selvkontrollen. Ikke fjortiss i det hele tatt...

Skattelister på display

Så er årets skattelister lagt ut...
Ja, dette året som det forrige, ligger de tilgjengelig for alle og enhver på vg.no, helt blottet for offentligheten.
Og ingen slipper unna; hverken skuespillere, lærerne eller foreldrene dine, eller de som bare fikk fire-dagers lønn av tanta si etter å ha hjulpet henne på togstasjonen i sommerferien.

Nei, så lenge du ikke jobber svart, er navnet ditt dømt til å dukke opp i en rubrikk ved siden av hele formuen og (evt.) skattefradraget på ett enkelt søk.

Hvorfor?
For å forsikre alle at det ikke er noe lureri som foregår med pengene? At det ikke er forskjellsbehandlig? For vi er jo så nøye på den høye skatten vi nordmenn, dessuten kan vi ikke stole helt 100% på de som håndterer sånne sarte saker...

Det ville ikke vært en idé å heller la dette stå under oppsikt av en annen part med autoriteten til å håndtere slikt? Også selvfølgelig gi tilgang til den personens skatteliste det angår?

Verdens største fan!

Som musikkintusiast selv, kan jeg forstå at folk blir veldig begeistret og engasjert når de oppdager et nytt band/artist som de synes er "helt genial(e)". Jeg kan skjønne at de henger opp plakater på rommet sitt, kjøper alle CD'ene uten å ha hørt 100% ordentlig gjennom dem, drar på konsert og kjøper T-skjorte, eller setter seg opp på mailingliste til fansiden. Selvfølgelig vil man yte sin entusiasme og støtte, lære seg tekstene og la seg inspirere, samtidig som man må huske på at det i prinsippet er vanlige mennesker det er snakk om, men med en spesiell, kreativ gave... kanskje til og med noe åndelig ligger i det?

Med andre ord er de altså ikke guder - fra en annen planet - som man skal kaste truser evt. bamser på, tilbe, forfølge, omfavne/klamre seg rundt i hysterianfall, lage voododukker av, bryte seg inn i huset på, sende bomber til, generelt prøve å myrde som en slags syk martyr-gjerning eller motsatt, drepe seg selv over! Noe som tydeligvis ikke alle synes virker logisk.

Okay, så har vi også de som ikke går til sånne ekstremer. Jeg vil si at gråsonen ligger i å chatte om hver minste detalj ved sine idealer på forum hver dag. For hva er det å diskutere? Er det virkelig så viktig å vite akkurat når, hvor og hvorfor den og den singelen ble gitt ut... eller hva søren hvem sier i bakgrunnen av hvilken sang? Budskapet i sangen er jo selvfølgelig spennende å finne ut av, den er jeg med på, uansett om det er utifra du selv tolker eller hva bandet/artisten sier. Men med mindre man hører en heftig, utfrika konspirasjons-tekst ved å spille sangen baklengs, bryr jeg meg ikke om resten.

Jeg skal ikke påstå at jeg er så fattet at jeg aldri har gått litt overbord når jeg har funnet noe jeg virkelig liker. Samtidig som jeg ikke har gått lenger enn å lese et halvt-dusin ganger på wikipedia, skummet gjennom noen intervjuer, googlet bilder, muligens meldt meg på en og annen side, og - selvfølgelig -desperat prøvd å rappe til meg noen billetter. Det er da greit?

Det er for all del greit å engasjere seg i noe, legge sjelen sin i det og la det bli en del av livet; bare det er på et sunt vis og kanskje noe man kan brødfø seg på?

Untitled 2

Det er så deilig å avslutte et langvarig prosjekt! Til tross for at det bare er små justeringer eller små detaljer som må legges til for å avslutte, kan det være skikkelig vanskelig å avslutte når én liten feil kan volde stor ødeleggelse på det ferdige resultatet. Ja, jeg snakker igjen om maling.

I går ble jeg endelig ferdig med et bilde jeg har jobbet på en stund (ehm... nesten ett år) i mangel på inspirasjon, ork, tid og maling-blandings-kunnskaper. Med andre ord - unnskyldninger, unnskyldninger og atter unnskyldninger.

Resultatet må overbære en liten feil, som liksom kan være en "kunstnerisk frihet" om noen spør. Det ble generelt litt annerledes enn i mitt gode hode, men ikke så verst for et delvis-abstrakt verk...
Tittel: "Brennende Ørken" (ikke noe sånn supersofistikert untitled-crap hos meg, nei)

PC-sammensvergelse

Grunner til at jeg vet at alle PC'er tydeligvis har rottet seg sammen og gått imot at jeg skal se på nye The Office episoder i dag...

- PC'en nede blir oppdatert, så den kan ikke brukes til noe annet.
- Pappas bærbare PC har ikke trådløs nett, og i stua (hvor nettet delvis funker) sitter søsteren min og hører på musikk.
- PC'en oppe har ikke lyd.
- Når jeg kommer på den geniale ideen om å overføre episodene til en minnepenn og koble den til pappas PC, tar det freakings-titalls-minutter å overføre to episoder...
- Når det omsider er 3 min. igjen av nedlastingen. står det at det ikke funker(!) å kopiere filene, fordi originalfilene ikke finnes...
...
Gaaaaaaaah!

- Dessuten... alle PC'ens funksjoner er på ferie og bruker generelt dobbelt så lang tid på å komme seg i gang (altså tok det lang tid å bare kommer seg hit..)

Og likevel gidder jeg å styre med alt dette fordi jeg desperat trenger en dose humor(?)

Norsk filmflopp etter filmflopp

Hva er egentlig greia med norsk film? Jeg skjønner simpelten ikke hvorfor vi ikke får det til like bra som andre land...
Trenger vi flere (gode) skuespillere? Regissører med originale idéer? Bedre replikker/manus? Eller er det rett og slett språket og væremåten vår som er så jordnært-vikingsk at det ikke funker på den store "sølv-skjermen"?

Jeg opplever i hvert fall alt for mange ganger at såkalt "virkelighetsnære", norske filmer, med profesjonelle skuespillere tatt rett ut fra høgskolen, ikke er til min store begeistring. For det første har ikke skuespillerne alltid, med en så perfekt utdannelse, sjansen til å sette seg inn i rollekarakterens liv. For det andre er det alltid, alltid overdreven/unødvendig bruk av nakenhet, sex, vold eller dop eller alt kombiner, liksom for å provosere Ola- og Kari-nordmanns oppfating av "Norge-det-perfekte-fredreland"... for det er jo bra å provosere (Norge er tross alt ikke så perfekt som vi vil ha det til), men det er så oppbrukt(!)

Ellers forekommer det en del klisjéer, eller absurde, uforklarlige ting - også kalt kunstneriske firheter - som egentlig ikke gir deg despor forståelig kunnskap (får jeg nevne Lønsj?) før filmen slutter med en eller annen dyster tragedie.

Jeg vil ikke mene at jeg har så fryktelig mange bedre idéer å bebreide meg med enn de geni-strekene som allerede har kommet. Men jeg tror i hvert fall jeg vill hatt nok vett til å finne skuespillere som ikke har spilt i et dusin andre norske filmer, bare fordi jeg vet at de kan spille (på en måte). Trikset er nok heller å finne nye talenter, muligens rett fra "gata", med inspirasjon å hente fra annet enn skuespillerskolen. Dessuten ville prøvd å gjøre noe annet enn å fornorske amerikanske filmer og konsept. Og jeg ville ikke turt å starte med noe "prosjekt" før jeg virkelig fant på noe originalt og tankevekkende (ikke nødvendigvis provoserende).

Dermed tror jeg ikke jeg vil sikre noen fremtid innen norsk filmregi i hvert fall i nærmeste fremtid. Men tillater med heller å pese litt om det på bloggen min.
Apropos; tillate... noen norske filmer som faktisk er å tillate seg å se (uten å bryne på nesa) er; Mannen som elsket Yngve, Max Manus og Den siste Revejakta.
... om det har noen tilkobling at disse filmene er innstilt i tidligere tiår (40-, 70- og 80/90-tallet), vet ikke jeg?

Google-logo-morro

Hva er det som skjer på Google-kontoret i dag? Plutselig har de bestemt seg for å legge til en ekstra "l" i den tilsynelatende vanlig utseende Google-logoen. Er det for å se hvor mange som reagerer; få folk til å tro at de har dysleksi, kanskje at det fortsatt ligger noe igjen etter byturen i går, eller synes de rett og slett det er morsomt å lure folk til å sette spørsmål ved at det noengang bare var én "l"?

Jeg skjønner at de har et påske-design rundt påske, og jule-design rundt juletider osv. men når de søren-meg plutselig bestemmer seg for å gjøre om logoen til åkersirkler eller får de til å se ut som om den blir angrepet av UFO-er e.l., synes jeg det kan virke ganske tilfeldig.

Nei, de må ha en veldig intern greie, de Google-folka, de sitter vel på kontoret nå og morer seg fælt.

Uforventede folk

Det er alltid morsomt med folk som overrasker en. Liksom som en god bekreftelse på at man ikke kan "sette i bås". Mennesker er jo så sykt forskjellige, noe som burde respekteres, og det er så mange lag som utgjør én person. Til tross for at det, ergelig nok, kan virke som det ligger tilsynelatende lite på overflaten noen ganger.

Det er derfor alltid hyggelig å selv overraske noen. På et vis føler man at man imponerer noen utifra et inntrykk de hadde av deg før. At man på en positiv måte, kan bevise hvor mye mer man har å tilby, enn hva som er naturlig å gi på begynnelsen av et bekjentskap.

Men uansett hvor komfortabel man blir med hverandre etter hvert, er det kanskje ikke alltid like lett å finne de rette ordene når man vil poengtere dette. Faktisk, er det verst tenkelige man kan si, noe i retning av; "Du er jo helt annerledes enn jeg trodde i begynnelsen! For da tenkte jeg du var *sånn* og *sånn*"
Å, neeeei, tenker jeg da Hvorfor måtte du si det sånn?
Ikke bare virker det som om personen du henvender deg til gir et dårlig/feil førsteinntrykk, i tillegg tilstår du at du satt han/henne ganske direkte i bås fra første øyeblikk. Ikke bra, ettersom atferden man har når man først møter folk, altså førsteinntrykket, er vanskelig å endre eller kontrollere.
Ellers er det ikke spesielt hyggelig - selv om man ikke tenker nøye over det før man plumper ut med det - å si; "Det hadde jeg ikke trodd om deg" eller "Oi, hadde ingen anelse om at du kunne være flink til det" Igjen, vær forsiktig med de båsene! Det første utsagnet er fult lovlig under konfrontasjoner i en krangel, fordi det egentlig er en negativ oppfattet setning generelt. Men noe positivt kan jeg ikke se ved at noen, utifra "typen" din aldri kunne trodd at du ville gjort noe så spontant og bar som det.

Okay, så handler en liten grad av dette om tonefall og situasjon i tillegg. Men man må være forsiktig med hva man sier, ved å f. eks. selv spørre seg hvordan man ville reagert om man hadde fått høre det samme. Selv om jeg skjønner at folk har forskjellig oppfatning av dette óg. Cluet ligger vel i å være og tenke så lite arrogant som mulig, og igjen respektere, respektére!

Tommy Tokyo som sulter for sin saus?

Liker du en merkelig kombo av masse forskjellige sjangre, eller i det hele tatt, musikk som nermæst finner opp sin egen sjanger? Da trooor jeg Tommy Toky & Starving for my Gravy, er noe for deg.

Skal vi se, hmm... hvordan kan man beskrive dette da? Kanskje en type veldig ironisk anti-folk, blandet med orkester og rock, indie må det da være, og jeg vet at Tommy "Tokyo" er singer-songerwriter, men i tillegg norsk(!)

Faktisk er dette så bra, at jeg gikk gjennom tre stadier da jeg først hørte albumet Smear Your Smiles Back On; sterk misliking, overbevisningen om at hele bandet er én stor spøk, men konklusjonen ble og forblir "dette-er-et-genialt-album".

Tekstene er som sagt, en god blanding av de mest ironiske, komiske og enkle poesier som blir til de beste, mest geniale sammensetninger. Stemmen til Tommy Lorange Ottesen er i tillegg herlig skjør og høres til tider så ustemt ut at man begynner å lure på hvorfor søren man hører på dette, - før man igjen blir overbevist.

Dette ble veldig motstridende alt sammen. Faen... jeg tror det eneste jeg kan si videre er; hør gjennom hele! Uansett!

Religions-dysleksi

... sikkert mye rart man kan tolke ut ifra den overskriften, men her handler det altså ikke om noe i retning at religion er teit og uforståelig (selv om det, utifra menneskers tolkninger, kan være det noen ganger óg). Skylden ligger egentlig i min egen distréhet.

Det er ikke alltid like lett å få med seg ting i timen når man er trøtt og sliten. Men enda verre er det å samtidig skrive på data, og spesielt da med Times New Roman-skrift (kan ikke fordra den snirklete, kantete scripten), med enkel linjeavstand.

Dette merket jeg spesielt i Religion og Etikk timen derav "Himmel og helvete" ble til "Himmel og Heklvete" så "...Heklevete" og dette var da noe jeg oppdaget etter 5 min. Men ikke nok med det, jeg klarte også, med ganske logisk tankegang, å rette en først rettskrevet setning til "Koreaneren er viktig for muslimer".
Okay, så jeg synes ikke religion er det mest interessante faget på skolen, men jeg er ikke så langt ute på bærtur i religionskunnskaper heller. Skjerpings til religionsprøve her!

Oss vintermennesker altså...

Så har vinterlengselen satt seg i hjernebarken igjen. Jeg kan virkelig ikke noe for det, men skal prøve å ikke skrive hundrevis av innlegg om hvor mye det irriterer meg at snøen aldri legger seg i år. Saken er bare den at jeg elsker (mange momenter av) vinteren, og irriterer meg litt når ikke alt "stemmer".

Det er så mange som virkelig ikke liker vinteren. Enten er det pga. vinterdepresjon, kulden, lengre kvelder, sykdoms-virus (som riktignok blir like vanlig som myggestikk om sommeren), de lider kanskje av Grinchen-syndromet, ellers ligger problemet i alle faktorene pluss noen til. Jeg liker å tenke på snøballkriger/dynking, ordentlig risgrøt (ikke sånn 5 min. tull), sjokolade på skitur, gode varme, klær og sokker som gir en følelse av trygghet, 1. juledag, snøstorm når man sitter inne med kako, folk med bleke ansiker og røde kinn, solen som står opp og får istappene til å glitre, varme busser, kaldt rom og tjukk dyne, julepynt, å stirre på flammene fra peisen, jule/vinterfilmer, vintersanger (ikke nødvendigvis julesanger), inspirasjonen, å ha ubegrenset innetid til å pusle med småsaker, gløgg m/rosiner og mandler, og pepperkaker sesongen rundt (ja, man spiser dem da etter jul også). Nå er det jo ikke alle som liker alt dette, eller noe av dette i det hele tatt. Men de er det bare synd på; livet er så mye bedre når man lærer seg å verdsette slike ting.
Jeg skal ikke si at jeg er veldig mye mer vintermenneske enn sommermenneske. (Hvis jeg gir litt feilinntrykk av dette fra tidligere innlegg, er det nok av min upraktiske emne til å leve meg litt for mye inn i "situasjonen"). Men det falt meg ganske nylig inn, at jeg starter å lengte etter vinteren en stund tidligere enn jeg lengter etter sommeren på vei ut av vinteren. Kanskje er det de irriterende mellommånedene mellom sesongene mellom, som trigger alt? Altså, jeg liker jo våren og delvis høsten også, men nå tenker jeg på de månedene mellom der igjen, der hvor alt er slafsete, gjørmete og depressivt jævelskap. Jeg vil si at vi i septembermåneden så vidt har kommet oss ut av sommeren, rett før det regner som verst, dermed er det vel relativt tidlig å lengte fremover en hel årstid. Ergo; er vinteren omtrent favorittmåneden. Bevist faktum.

Valg - oppfordring nr. 2!

Det kan være sant at jeg ikke er den som, gjennom tiden, har vært mest engasjert i politikk. Jeg kunne alltids ha sett mer på nyhetene, kanskje lest litt mer i avisa (bortsett fra kulturdelen) eller sjekket vårt veldig tilgjengelige internett for den saks skyld. For jeg skøt ikke akkurat hånden opp i været av entusiasme i samf. fag på skolen, mer enn at jeg strakk den ut av uheldige, gjespe-relaterte årsaker.

Likevel har det seg slik at det er stortingsvalg i år. Med andre ord; allmennhetens sjanse til å velge hvem vi vil ha i spissen til å styre landet vårt, og bestemme hvilke saker vi skal legge vekt på i de fremtidige fire årene. Så når en latsabb som meg har klart å somle seg bort til PC'en, med få eksisterende kunnskaper om hvilken retning jeg ville gå (i motsetning til hvilken jeg ikke ville gå) og endelig satt seg inn i dette hersens valget*, synes jeg søren meg flere med stemmerett, og et snev av samfunns-engasjement, skal gjøre det!

Valget tar sted 14. september (2009), og det er kjempelett å finne ut av hva man burde stemme hvis man ikke har peiling. Denne linken til de mest anbefalte partitestene burde gjøre susen! Jeg vet hva jeg skal stemme, er det mange andre som gjør det?

*Jeg er nå ikke helt overbevist om at et eneste parti burde bestemme så mye mer i samfunnet enn oss enkeltindivider... Men siden dette er det nåværende styresettet, får en bare påvirke det så godt en kan ved å stemme. I mellomtiden; å melde seg inn i en organisasjon er nok en god idé!

Oppfordring!

Kan alle som har - om bare et miniatyrisk, lite glimt av - sans for Mew, være så utrolig snille og, i den nærmeste fremtid, kjøpe det nye albumet?
Det ville hjulpet meg med å puste lettere, å vite at folk ikke gikk glipp av denne utrolige CD'en! Den heter forøvrig No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away... sånn ser den ut, takk.

Øya 2009

Med en underliggende hodepine fra kaffeavvenning, føtter som vitner til en fire-fem dager med mye tusling og hodet fult av musikk-minner så det holder, tok jeg t-banen søndag ettermiddag fra Smestad... Det ville vært en underdrivelse å skrive at Øya 2009 var en suksess, da det muligens er en av de beste festivalene jeg har vært på til dato (ikke at jeg har vært på så fryktelig mange)!

Onsdag:
Nedtur...
- Lengere kø for frivillige enn vanlig publikum for å komme inn på festivalområdet! --> Gikk glipp av Jaga Jazzist óg Pony the Pirate.
- Kåre og The Cavemen... litt kjedelig. Ikke mye å si bortsett fra at Mr. Wild Guitar var kul.
- Det kom en heftig regnskur før Band of Horses, slik måtte vi stå og kjede oss i 2,5 time før Mew med gjennomvåte sko.

Opptur!
- Møtte koselige folk... ingen av dem ville se Donkeyboy!
- Bon Iver, en god start på festivaldagen.
- Vampire Weekend, veldig dansbart og morsomme, ironiske sanger (bedre enn på CD'en)!
- Mew, kjempe koselig og vakkert, digget de nye sangene.

Torsdag:
Forbedringspotensiale...
- Vinduet presenterer Jenny Hval, selv om jeg beundrer henne for kreative sangtekster, synes jeg utdraget hun valgte var litt for norsk-ekkeltpoetisk.
- Ungdomskulen... husker faktisk ikke hva det var jeg ikke likte, men det faktumet at jeg ikke engang husker det sier vel noe for seg selv?

Midt i blinken!
- Møtte koselige folk... i hvert fall ikke redde for å drite seg ut.
- Mungolian Jet Set, "Are you ready to travel into space?" igjen; velidig dansbart, dessuten var det noe av det mindre selvhøytidelige jeg så på festivalen.
- Florence & the Machine... henne var det liv i! Sangene var kanskje ikke så heftige at det gjorde noe, men hun hadde virkelig engasjement og innlevelse på scenen.
- Grizzly Bear, avslappende med gode og inspirerende sanger.
- Fever Ray, gåsehud hele veien(!), selv om jeg stod relativt langt bak og så vidt skimtet Karin A. Dreijer. Lysshowet og kostymene var fantastiske og matchet sangene perfekt!

Fredag:
Frivillig(?) jobbdag...
Skrubbet poteter - stresset med catering - mer poteter - mer catering - kuttet poteter/tomater/agurk/gulrot/vårløk - vasket mattelt - tok oppvask... fra 11.45 til kl. 21.

På en annen side:
- Møtte en koselig person/frivillig.
- Spisepauser med god, økologisk mat.
- Mindre stress enn å jobbe gjennom NU!
- Hello Saferide var god kutte-grønnsaker-til-musikk
- Datarock, fikk med meg de 10 første min. med bla. Fa-Fa-Song.

Lørdag:
Enda en frivillig(?) jobbdag...
Kom 2 timer sent - laget hamburgere - soset rundt omkring - tok litt oppvask - soset - dro til varelager - unngikk regnet i garderobebåsen - hjalp til i mattelt... fra 10.45 til 19.45.

Fortsatt en perfekt dag!
- Møtte koselige folk/frivillige... det var ikke måte på koselige folk på denne festivalen! Teori; folk blir ekstra koselige, inkluderende og livlige av musikk.
- Coctail Slippers og Dirty Projectors fungerte veldig bra som varme-seg-opp-til-på-kjøkkenet band.
- Beirut, disse britene trosset regnet og fungerte bla. som et ypperlig oppvarmingsband for oss som stod og ventet på Röyksopp med våte sko.
- Röyksopp, en verdig avslutning på festivalen! Hele konserten var en god blanding av bra publikumskontakt, gode gamle- og ferske, nye sanger, Anneli Drecker, Robyn, en italiensk(?) fiolinist, en ugle, en robot, og to entusiastiske hovedmedlemmer. Personlig var det en blanding av desperasjon; i å klamre til meg plassen på første rad, fortvilelse; i at jeg hadde drukket så mye kaffe før konserten, klamhet; det var mange folk, og den mulige vissheten at jeg klarte å slå til nesa på hun som stod bak meg da jeg skulle fjerne håret fra øynene... hvorav alt ble veid opp for i ekstasen av hva som foregikk på scenen!

Ikke vanskelig å skjønne hva jeg synes var bra her, men jeg må rose meg selv med at jeg klarte å skrive noen små-negative sider ved festivalen også... som er avgjørende i en argumenterende tekst (ja, dette er faktisk en argumenterende tekst). Men "øyafestivalen 2009 er over og festivalområdet er nå rigget ned. Vi forsøker å komme til hektene etter det vi mener er tidenes Øyafestival. Ikke bare hadde vi det sterkeste og best sammensatte programmet i festivalens historie, vi solgte også ut alle billettene langt raskere enn de siste åra. Vi slo våre egne rekorder på frivillige, antall konserter og totalbesøk på fesivalen. Nå starter arbeidet med Øya 2010." Sier siden... nå har de søren meg store forventninger å leve opp til for neste år!

Operatakets store debut!

I går åpnet Oslos berømte Jazz-festival på et ganske originalt vis; nemlig med en helt unik konsert på operataket. Men selv med så lett tilgjengelighet, var det absolutt ingen gratis konsert (noe som er forståelig da folk muligens ville endt opp i Oslofjorden pga. overfylt tak hvis det ikke var noen begrensninger). Det var nemlig Antony and the Johnsons som fikk æren av å åpne hele styret, akkompagnert av operahusets eget orkester(!)


Med sin kjente, spesielle gestikulering, små-rare kommentarer og et sjenert smil, gav vokalisten Antony Hegarty alt av seg selv fra vannkanten ved scenen, opp til den høyeste, marmorerte topp (selv om lyden kunne vært høyere, kjære lydmenn). Jeg tror han synes dette var like flott som oss 8.500 publikumere, spesielt med utsikten og kveldssolen som hadde brutt gjennom skyene for anledningen. Selv sa Antony han at han klarte å se for seg trærne på Islands sletter under fremføringen av "Hope There's Someone", noe som ikke kan være annet enn et kompliment (akk... Island!).

Høydepunktene var "For Today I Am A Boy" "Another World" og "Her Eyes Are Underneath the Ground". Jeg vil si at det er liten tvil om at det absolutt var en magisk, litt morsom og unik konsert. Hvem vet om noe liknende kommer til å skje igjen?

Livstegn fra en Wimp'er

Neida... det er ikke så fryktelig lenge siden jeg skrev sist, men når man er et sted der tiden går saaaakte, kan det virke sånn.
Ja, nettopp, jeg har vært på hytta den siste uka (ikke spesielt interessant). Det innebar for det meste maling - av en dør, turer og den tidligere nevnte kjedsomheten.

Uansett, nå er jeg i Røros på et hotell som faktisk har internettadgang *Oh, joy!* Da blir det hotmail, nyheter, googling og eksperimentering med den nye norske streaming tjenesten "Wimp".

Det har seg nemlig slik at Norge har opprettet sin helt egen musikkstreaming-side som resultat av den evigvarende ingen-vil-høre-på-oss-som-sier-at-nedlasting-er-ulovlig-konflikten... Wimp er relativt lik svenske Spotify, men siden den er oppretta i samarbeid med Platekompaniet vil jeg tro den er rikere på utvalg. Enda bedre for oss Øyafrivillige som har fått tilbud om å teste ut tjenesten før den blir offisielt lansert!

Til nå må jeg si den virkelig viser seg å være god for sitt ord! Ikke bare går det kjempelett å trykke seg frem til CD'en man vil ha, det er lett å få tilgang på ny og spennende musikk ved at hovedsiden preges av lister som "Rocke Klassikere," "Beste livealbum" og "Album som forandret musikken"... altså ikke den typiske Top 10 listen over den mest populære liste-dritt-musikken.

Jeg synes generelt streaming er et bra tiltak da man for det første slipper å sitte og vente lenge før sangen blir lastet ned om man driver med den slags, mens hvis man på den andre siden er av den CD-kjøpende typen, kan høre gjennom musikken og bli sikker på at man gjør et godt kjøp. Jeg kommer absolutt ikke til å slutte å kjøpe CD'er av denne grunn, nei.

Klem!

Klemmer er undervurdert! Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor man ikke vil bli klemt, og da skal man ikke tvinge noe på seg heller for da blir det bare ubehagelig (både situasjonen og klemmen). Men når man har lyst på en klem, selv om det bare er en liten, underliggende følelse, kan man virkelig bli skikkelig oppløfta av en god klem. Skviiiis!

Rutinerende liv

Ni dager totalt... hvor forløpet går som følger; stå opp kl. 7, bøtte i seg litt kaffe, dra til storsenteret, jobbe/stå bak kassa i 7 timer gj. snitt, dra hjem, spise, sove. Eventuelt jobber jeg fra 16-21 eller 14-17 og da er det små endringer i sovemønsteret, men prinsippet er det samme.

På begynnelsen av dagen er nok det vanskeligste å ikke vise hvor stuptrøtt man er til kundene. Virkningen av kaffekoppen går over ganske fort når man skjønner hvor mye det er igjen av dagen. Dermed er det bare å finne frem litt usynlig nål og tråd for å sy på plass smilet. Heldigvis sitter det bedre og blir mer naturlig etterhvert som man kommer inn i det (uff, den dumme rutinen igjen). Litt god musikk kan også hjelpe på humøret.

Slutten av dagen og veien hjem er ofte preget av slitne bein og/eller ekstremt desperat og derfor lettpårvirkelig humor akompangnert av heftige talefeil (i mitt tilfelle, mer enn vanlig). Det siste er jo relativt underholdende en liten stund til det går over til akkut slitenhet.

Nei, jeg ser ikke etter sympati for dette... jeg er heldigere enn de fleste som har jobb og tjener penger selv (og jeg jobber så det holder for de pengene!). Det er bare tingen med "rutiner" jeg ikke helt liker. Det er en fengslende ting... før du vet ordet av det har du vennet deg til den og med den falske tryggheten som ligger i å følge det samme gamle, klarer du ikke å komme deg ut av den eller leve livet like fullt og "spontant" som før... min verste frykt!
("Every Day is Exactly the Same" av Nine Inch Nails).

Dessuten er det ensomt... (noe jeg ikke ville hatt så mye imot før, så jeg vet ikke hvorfor det er ekstra ille nå). Jeg jobber på skift som bare gir meg en kort samtale med kollegaen med det andre skiftet, før ensomheten griper til igjen. Faktisk var det så ille en dag at jeg tok meg selv i å lete etter "Lonely Day" av System of a Down da jeg satt på bussen (denne sangen var selvfølgelig fra mine tidligere musikkdager), sikkert som en slags stemningsterapi. Det hjalp litt i grunn.

Akkurat nå er det en god pengekilde, men jeg håper ikke det er sånn fremtiden ser ut for meg... det ville jeg absolutt ikke taklet bra! *klaustrofobi*

Lidenskaps grøft

Som jeg ikke sjeldent nevner, er jeg veldig glad i Platekompaniet; Norges desidert største og beste CD og DVD kjede!
Til tross for at cdon.com ofte har lavere priser og det kan være like greit å bestille derfra, er det noe med atmosfæren i en platebutikk du kan "gå og se i" jeg liker. Dessuten har de det med å spille god musikk!
Ja, når du har vært i uendelige mange klesbutikker som ikke har ork til å spille noe annet enn listemusikk eller slitsom, evigvarende techno, kan det være deilig å unnslippe blandt platekompaniets hyller... selv om jeg ikke ser etter noe spesielt.

Ukens lille oppdagelse er Passion Pit, et amerikans electro/indie band med masse etterlengtede og sommerlige feelgood sanger. Da jeg var i butikken her om dagen, var det Manners albumet som spiltes for fullt og fanget oppmerksomheten. Tekstene viser seg å være ufattelig gode hvis man hører ordentlig etter, (noe som kan være vanskelig under første lytt da bassen og musikken overdøver pittelitt). Anbefaler spesielt "To Kingdom Come", "Sleepyhead" og "Little Secrets".

Passion Pit minner meg i grunn litt om Grizzly Bear, et annet band jeg har oppdaget i denne musikkinfiserte sommeren. Bare i en litt mer electropreget forpakning hvorav Grizzly Bear står litt nærmere Fleet Foxes i det vokale.

Dette ble mye name-dropping, men disse bandene er virkelig verdt å sjekke ut hvis man liker indie-, alternativ-, eller electrorock!

Leve Bowie!

Sær drøm; jeg møter ingen ringere en David Bowie (!) på en tilfeldig festival, vi snakker sammen (på engelsk faktisk), men plutselig er han borte. Jeg leter etter David en god stund før jeg til slutt finner han på toppen av et høyt stålplatå med mange trapper opp. Av en eller annen grunn fallet det meg inn at jeg må ta bilde av han til scrapbooken min (?) når jeg selv har kommet meg opp... Ut av det blå prøver han å hoppe av platået, så jeg stopper han. Dette blir han veldig sur for og spør meg hvorfor jeg bare ikke kunne "latt han dø". Når han blir ført ned av noen tilfeldige folk, legger jeg merke til at han får masse blåmerker der de rører ved han.

Gjorde litt research etter at jeg hadde våkna og ristet av meg den verste forfjamsetheten, fant ut at det finnes en sykdom som heter Von Willebrand sykdom som får deg til å blø lett av mangel på proteiner... Men hvorfor jeg skulle komme til å drømme at David Bowie ville ta selvmord fordi han hadde Von Willebrand sykdom, er noe jeg ikke finner et helt logisk svar på... ikke ulikt de fleste drømmer. 

Kanskje jeg har hørt litt mye på den nylige kjøpte Low CD'en i det siste? 

Får bare håpe det ikke ligger noe dypere sannhet i det... Jeg liker jo Bowie!

Podiafobi?

Nei, ikke helt, men føtter er fortsatt ekle og rett og slett kjempe teite... de tåler ikke mye, lukter ekkelt og ser ikke spesielt fine ut (med mindre du har ork eller stylingprodukter nok til å vedlikeholde dem ordentlig).Dessuten synes jeg ikke de ikke utfører oppgaven sin godt nok. 

Hvis man går tilbake til steinalderlig tid kan man tenke seg at føttene var et av de eneste midlene menneskene hadde for å komme seg frem, dermed en viktig ressurs som tålte en del. Så ble skoene tatt i bruk og plutselig var det ikke så viktig å ha sterke føtter som tålte litt stein og terreng lenger.

Ettersom skoene ble mer og mer behagelige, ble føttene bare mer og mer kresne og krevende. Samtidig som det jo hadde det praktiske formålet at det beskyttet mot vær, skarpe objekter og dermed eventuelle sykdommer.
Senere kom derimot de moderne transportmidlene, noe som førte til at føttene ikke trengte å takle lange strekninger like bra lenger. Det var lette å komme seg frem, men føttene ble mer uffektive.

Neida, gjennom tiden var ikke føttene spesielt attraktive uansett, men ingen brydde seg foreløpig. Helt til dagen skjønnhetsprodukter for føtter kom... Plutselig gikk fokuset over på "pene" føtter (som å putte leppestift på en gris) bare for å gjøre det hele verre.

Nei, føtter blir ikke pene med mindre du har en personlig pedykirist til besvær etter en lang jobb- eller festivaldag eller generelt en dag du har vært ute å brukt føttene en stund...

Epilog

Ooog jeg er tilbake!
Selv kan jeg med hånden på hjertet si at det er deilig å komme tilbake til litt regn og kulde, for som jeg tidligere skrev i en mail til en venninne "de første tre dagene vi var borte, var det så varmt at vi ikke var langt fra å ende opp som én stor dam av svette på bakken før vi fordampet helt totalt vekk"

En annen ulempe med camping er i grunn at når én person må ta med seg telt, (som vanligvis forekommer når man vil ha et sted å sove) kan den personen ha litt for mye å bære på til å ta med seg sovepose. Og når det er veldig kaldt om natten i kontrast med den fæle varmen om dagen, vil den personen merke at et teppe og dynetrekk er litt for lite...

Men bortsett fra eventuell stølhet og litt skittenhet, var det absolutt en fin reise! Det var verdt hver penge og slit!

Monntro om det blir noe til neste år?

Reiseklar

Må nesten skryte litt av junis blogginnsats... lenge siden jeg skrev 13 innlegg i løpet av en måned! På en annen side, peker det kanskje litt i retning av at jeg har hatt patetisk lite å gjøre den siste måneden...

Vel, nå blir det andre saker her. Skal nemlig reise bort fra 1. til 6. juli, så da blir det nok relativt stille her. Likesom det i min mening, har vært realtivt stille i bloggeverden generelt en stund nå. Kanskje folk har reist vekk allerede? Ah... I feel so alone!

Neida, grunnen til at dette blir både usakelig og til tider usammenhengende har nok mye å gjøre med at jeg ikke gidder å prøve fordi... jeg gleder meg sånn til å komme bort!

Friiihet!

Pop-artsy

Andy Warhol... han er rett og slett genial! Trenger jeg si mer?

Åja... det er sant.

Pop-kongens fall

La oss for en dags skyld, legge til side de plastiske operasjonene, skilsmissesakene, maskerte barn, anklager om barnemissbruk, eller i det hele tatt, alle typer skandale-saker som kan knyttes til denne personen, og huske han for den artisten han var; en legende.

For Michael Jackson har sunget og danset fra han var 5 år på 60-tallet til den siste gnisten forsvant som 50-åring 25. juni 2009. Han har attåptil inspirert mange og hjulpet noen, men alt i alt produsert sabla god musikk som de fleste i verden har fått oppleve.

Dette synes jeg han burde bli husket for i hvert fall for i dag. Så kan det andre bli klarert opp/motbevist i ettertiden...
Hvil i fred Michael Jackson.

Hovefestivalen neste år?

"I Europa har britiske Radiohead markert seg med å stille strenge miljøkrav til festivalene de spiller på .
- Både som musikere og miljøforkjempere ville det vært en drøm å få Thom Yorke og Radiohead til Hovefestivalen. Jeg er ganske sikker på at de hadde likt seg i de grønne omgivelsene her, mener Karen Landmark, miljøansvarlig på Hovefestivalen"'







I second that!

Stil-ig!

Å ha en stil innebærer mange ting. For det første må du være inspirert av noe/noen eller ha kreativitet nok til å skape noe eget, for det andre må du være villig til å investere penger i det, også må du selvfølgelig bruke energi på å gjennomføre det (dette kan bli et stress-monument om morningen).

Fordi dette både er slitsomt og pengekrevende, har jeg aldri giddet å gjør noe med det. Har egentlig aldri kommet forbi det kjøpe-fordi-jeg-synes-det-er-fint stadie, samtidig som jeg innerst inne hadde hatt et brennende ønske om å finne noe som passet spesielt for meg. Ah, ja... den etterlengtede meg-stilen som krever maks nivå av kreativitet, eller rett og slett bare selvinnsikt?

Til og med, da jeg var med venninna mi i dén überkule butikken, utbrøt ekspiditrisen "Oi, du har stilen helt gjennomført, du. Kult! Jeg har noe som passer skikkelig bra til deg" og der stod jeg, som en grønn, sjalu gnom med hva-med-meg? uttrykk ved siden av venninna mi som gliste bredt. Noe som beviser min mangel på peiling.

Dermed ble jeg lykkelig overrasket, da jeg dro til frisøren og hun sa "Liker stilen din" før hun klippet og stylet håret. Hmm... jeg har en stil, uten å prøve så mye at det gjør noe heller. Det finnes håp!

Sommerferie, nåååå!

Hurray! Ikke mere kjedelig, grått skolebygg... eller lekser, eller buss kl. 07.37 om morningen, anmerkninger, høringer eller it's learning skolesurr på PC'en... på 8 hele uker!

Forventningene bobler, og bortsett fra en relativt regntung og kald VG-Lista Topp 20 opplevelse i går, er sommerfølelsen der. Husker til og med at jeg skrev at jeg skulle "utrette noe neste år" eller noe i den duren, etter fjorårets sommerferie...

Hmmm... Ja, det skal jeg.

Jeg vet faktisk også hva det er! Og vel, det er kanskje ikke så uselvisk som mine originale intensjoner ville ha det til, men det kommer i hvert fall til å bli stort!

Gleder meg - ingen videre kommentar -

Jobb +

Det er ikke lett å prioritere penger riktig i blant, noe som resulterer i at jeg ofte går rundt med en uggen følelse av blakkhet.
Dette ville jo vært trist og tragisk, om jeg ikke hadde hatt en ting; nemlig en jobb. Men det har jeg! Altså, så det er ingen grunn, i det hele tatt, til å føle et eneste, lite hint av sympati innerst inne i hjerterota. Det er kun min egen (gledesfylte) dumhet som fører meg til å kjøpe en haug med konsertbilletter samt. DVD'er og CD'er over litt viktigere ting (som er kjedelige, men nødvendig å kjøpe) f. eks klær og... hmm... MAT.

Såh. Her om dagen dro jeg innom Deli de Luca, ikke for å kjøpe noe, for det hadde jeg jo ikke råd til, men for å sjekke min forventede tomme bankkonto. Jeg hadde nemlig tatt ut og brukt penger i hytt og pine den siste tida, så jeg hadde liksom ikke helt oversikt. Meeeen da det ante meg at det ville stå et stakkars ensifret tall på skjermen, var det til min forundrende, store overraskelse et firesifret tall som stolt stirret tilbake på meg.
Min første tanke var at jeg hadde tastet feil kode og havnet på en tilfeldig stakkars konto som ikke hadde noen anelse om at lumske planer allerede kokte i hodet mitt, så tenkte jeg at jeg heller på mystisk vis hadde klart å sove meg frem til 15. juli, lønningsdagen. Jeg liker å sove.

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at det finnes en stor fordel med å jobbe som ungdom, ikke bare slipper jeg å betale skatt... jeg får FERIEPENGER! Muhahahaha!

Norwegian(s go crazy in the) Wood

Begynnelsen
Det har seg ofte slik, at når man går rundt og gjør seg opp forhåpninger om hvordan en hendelse skal bli, viser den seg å bli helt annerledes. Derfor reiste jeg til Oslos Frogner Park i går med ganske tomme tanker. Ikke fordi jeg ikke gledet meg (det gjorde jeg), men fordi jeg virkelig ikke hadde noen anelse. Dessverre innebar også det at jeg ikke hadde gjort så mye research eller planlegging på forhånd, og det viste seg at til tross for at Norwegian Wood begynte kl. 12, spilte ikke det første bandet før 14.00. Jeg stilte meg dessuten skeptisk til at det gikk under navnet, Onkel Tuka.
Så gikk tiden ut på venting, gratis T-skjorte, McDonalds tur for drikke, ytterligere venting.

Men det var en gledelig overraskelse å komme tilbake til festival-område da Onkel Tuka virkelig var et band som kunne skape liv. Av de som hadde slått seg ned i den koselige gresskråningen, ned mot scenen, var det mange som fikk være med på scenen og synge med. Absolutt noen artige spillemenn!

Likevel begynte ikke Keane å spille før kl. 21. Det virket som en evighet!
Dermed lagde jeg en kort oppsummering av de 6-7 timene mellom.

Mellomtiden
Gratis Hamburger, Pop Quiz i P1-teltet.
15.30: Stein Torleif Bjella; - nitrist nordmann som sang bygdesanger, + greit å slappe av til.
Pony the Pirate (gleder meg til å se dem igjen på Øya), Keane T-skjorte.
17.00: CC Cowboys; - vokalisten gjør til stemmen sin alt for mye, + noen høydepunkt bl.a. "Kom Igjen", "Kanskje Du Behøver Noen".
Vi satt oss for å få plass på første rad, Norma Sass på den andre scenen, peanøtter, venting.
19.00: Duffy; - var litt fjern, kunne hatt mer trøkk, + inkluderte alle i bandet, hun var tøff og lekte seg på scenen.
Heftig venting, mange folk som presset på. Så...

Keane
Jeg tror dette bandet var prioriteten i dag. Ikke bare fikk de lengst spilletid i tillegg til æren av å avslutte hele festivalen. Men hele tre sceneskift var del av programmet og det var her den største haugen med skrikende nordmenn/jenter stilte opp.

De første sangene var ganske surrealistiske. Etter en 5 års lange Keane-dyrkelse, det lengste jeg noen gang har hørt på et band, var det litt vanskelig å skjønne at de tre muntre britene (+ én) bare stod noen meter fra meg på scenen (!)

De spilte en god miks av sanger, hvorav jeg kunne alle og jeg var ikke den eneste heller. Bak oss stod det to jenter med matchende Keane t-skjorter som, tydeligvis, hadde dratt hele veien fra Sverige for å synge av alle lungers kraft. Til og med de instrumentale bitene sang de med på, men heldigvis visste de å dempe seg da de mer rolige sangene stod for tur.

Høydepunktene her var mange. I likhet med Coldplay konserten, var det puttet inn en liten aukustisk bit da det bare var Tom Chaplin (vokalisten) på scenen med sin kassegitar under Playing Along. Derfor var det også ekstra koselig at hele bandet satte seg frempå scenen og spilte et par sanger. På den andre siden av spekteret, var det mye futt i Somewhere Only We Know, Is It Any Wonder? og spesielt You Haven’t Told Me Anything. Som ekstranr. spilte de sin coverversjon av Queen og David Bowies Under Pressure, ganske kult. Likevel var den IDEALE avslutningen Bedshaped, den fineste sangen av alle.

Tror aldri jeg har stått i nærheten av et så høylytt publikum! Jeg regner med at sammenlagt 20 min av konserten bare var skriking og bandet som ventet på å få spilt etter applausen. Måtte virkelig holde meg for ørene, og det hjalp lite på at jeg var dødssliten etter å ha vært der i over 9 timer. På en annen side ”...it’s been a long time waiting. And it’s been a lifetime in the making.” sånn lyder sangen Again and Again, det er sant. Så i bunn og grunn, var det verdt alt bryet, pengene og tiden.

Evolusjonerende snakk

Vanlige Ida

Fenomenet «Ida» popper stadig opp i avisene, og vi har fulgt fossilet på sin reise til Naturhistorisk museum. «Ida» påstås av forkser Jørn Hurum å være linken som kan bevise at vi stammer fra apene og dermed styrker Darwins teori. Men er det egentlig en så big deal?

Nå i ettertid mener mange at fossilet er blitt hauset opp, takket være Hurums formidling. Hva er så spesielt med dette i forhold til andre fossilfunn? Jeg tror at media er blitt brukt på en slu og bevisst måte. Hurum har skapt mye oppmerksomhet for å få folk interessert i forskning, noe som på sin side er bra. I likhet med ham har også Knut Jørgen Røed Ødegaard gjort noe liknende med reklamefilmene om universet. De gjør det på en overbevisende og engasjerende måte, som fører til at folk blir opptatt av forskning. Er det likevel så bra hvis det fører til feilaktig informasjon og overdrivelser for å få oppmerksomhet og tjene penger?

«Ida» er ikke så banebrytende at hun kan videreutvikle evolusjonslæren, det er snarere et forsøk på å få mediadekning og penger.

Camilla<3 (16)

Svar:

Ida er viktig!
Ja, det er sant at Ida tar mye plass i media for tiden, men det er jo bra! Saken er nemlig den at hun har blitt holdt skjult av en privat samler etter at hun først ble oppdaget. Det er en ganske stor greie at hun plutselig dukker opp i offentligheten ved at Naturhistorisk museum, med forsker Jørn Hurum i spissen, kjøpte henne. Jeg skjønner ikke at du kan påstå at det ikke er et banebrytende funn...

Hun ER et fullbevart ledd som styrker teorien om at menneskene har en forbindelse til apene. Dette har det blitt forsket på, bevisene kommer frem i en dokumentar som jeg virkelig synes du bør se (den ligger på nrk.no). Det finnes faktisk en del, bl.a. enkelte kristne, som ikke tror på evolusjonsteorien. Derfor er det viktig å kaste lys på dette funnet.

Uansett, hva er galt med at forskere får litt mer oppmerksomhet? De gjør da en viktig jobb, og jeg tror de er ganske forsiktige med informasjonen de slipper ut.

Evolusjonsnerden (17)

Kilde:

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article3112622.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article3118310.ece

Paleontologi er interessant altså!

Ferdig!

I det siste har jeg i grunn hatt en del filosofiske øyeblikk... Dette innlegget er ikke av typen!
Nei, tvert imot, jeg bestemte meg for å benytte denne PC-anledningen til å bl.a. glede meg over at jeg endelig er ferdig med eksamen!!

Det har i grunn ikke gått ordentlig opp for meg helt enda, spesielt i den formening at det var i går... Hadde bare ikke muligheten til å skrive da fordi jeg var ute og feiret litt.
Altså ikke den typiske, dra-ut-og-drikke-seg-drita-fordi-skoleåret-er-ferdig, jeg nøyde meg heller med å dra på Nationaltheateret og se En Midtsommernattsdrøm med noen venninner. (Følte meg i grunn litt bomsete blant alle fancy champagne-glass folka i de samme skoleklærne, men på en annen side er det jo bra å skille seg ut noen ganger)

Uansett, nå er jeg så og si ferdig med 2.klasse-helvete og det er ikke tiden til å henge seg oppi ting. Fremover er det, for min del, mange kule ting å glede seg til:)

(En midtsommernattsdrøm anbefales forresten)

Internett-hets

Jeg kan ikke tro hvor vanskelig det kan være å få kontakt gjennom internett!

Det er som en stor grå vegg som noen ganger gir deg noen smutt-hull av kontakt. Er du heldig, klarer du å opprette en noenlunde stabil kobling som faller litt inn og ut... Ellers kan det være like håpløst som å prøve å putte et firkantet objekt gjennom et trekanta hull.

Her er noen halv-hypotetiske eksempler på hva som kan skje hvis man er riktig uheldig;
1. Du sende en viktig mail, bare for å få den returnert av postmaster med beskjeden "misslyktes med å opprette kontakt".
2. Du prøver å bestille billetter og endelig fant du noen greie plasser, reserverte dem og fikk opp betalingsvinduet, men akkurat rett før du trodde alt var i boks... "Denne funksjonen er før øyeblikket ute av drift"
Alt havna rett i dass likevel.

Jeg vet ikke hva man kan gjør med det, jeg. For jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke akkurat er noen IT-ekspert. Men hvis det bare fantes en eller annen måte å gjøre det lettere å få kontakt med "den andre siden", ville jeg vært evig takknemlig... spesielt i dette øyeblikk!

Vil man ha noe gjort, må man gjør det selv...

Det har seg nemlig slik at man ofte finner seg selv ved veikryss i forbindelse med enkelte avgjørelser.

Skiltet til den ene veien sier "handlingens vei" også kjent som sjansen. Dette valget kan føre deg til vanskeligheter, hinder, men også muligens en giga-belønning på slutten. Hvis du ikke har med deg bagasje, kan det være lett å ta denne avgjørelsen, du har jo ingenting å tape.

På den andre siden har vi skiltet som peker mot "likegyldighetens vei"; den minst krevende stien man kan velge. Alt er bare helt flatt og rett frem, du blir hverken sterkere eller svakere av den, ingen forandring. Er du fornøyd med livet som det er, har du ikke noe imot rutinen du allerede lever i? Følg denne!

Heldigvis er det mange veikryss i livet, så du har alltid sjansen, men det er viktige å vite at veien ikke varer evig heller.

Så... Vil du at noe skal skje? Slutt å gnåle ved krysset og dytt deg selv i den riktige retningen!

Skilpaddens visdomsord

There is a saying: yesterday is history, tomorrow is a mystery, but today is a gift. That is why it is called the "present."

Wow... vanskelig å tro at dette sitatet kom fra Kung Fu Panda, en av Disneys animasjonsfilmer. (Ganske morsom i grunn)

Jeapordy. Hva har du egentlig å tape?

Et brett med overfylte ikke-så-delikat utseende muffinsformer... en gradvis solbrent rygg... Yes, man! En morsom film...

Spørsmålet og det endelige/eller kanskje ikke så endelige svaret er; Hva kan en typisk fridag inneholde?

For nå har vi hatt fri en stund... faktisk har vi så mye fri fra skolen og dasse-timer at en skulle trodd at det allerede var sommerferie (med unntak av obligatorisk oppmøter på skolen for å se en film i ny og ne).

Og jeg føler at jeg må ta meg litt til rette for å bagatellisere det lille følelsesmessige utbruddet som resultat av avlyst Depeche Mode konsert *gnmf*. Spesielt når det er så flott vær og så mange andre muligheter i sommertiden.
Ja, vi har bl.a Norwegian Wood 14. juni (en annen sjanse til å se Keane!!!), Antony and the Johnsons m/operaorkesteret 9. august og sist, men ikke minst, Øyafestivalen 09(!) 11.-15. august (Röyksopp, Mew, Fever Ray, Datarock, Tommy Tokyo & Starving for my Gravy, Grizzly Bear++) Ahhhh....
Selvfølgelig finnes det også andre ting å gripe seg fast i en musikk da. Som f. eks Jobb, jobb, jobb, en liten hyttetur og en Norgestur (noe som i og for seg ikke er så ille heller).

Ellers kan man jo utnytte mulighetene og følge med sommerbrisen... Vosj... vosj... VOSJ!

Advarsel: klagende innhold!

Åååå, GRU! Å smerte! Hvordan KAN det være sant?!

Dette møtte meg da jeg ante fred og ingen fare, mens jeg gledet meg over dagen og surfet litt omkring på nettet. Så ung, så naív...

Jeg siterer;

"Depeche Mode's konsert i Bergen flyttes fra 2. juli til 28. januar 2010. Det er i dag blitt klart at en rekke konserter på Depeche Mode’s omfattende “Tour of The Universe” blir rammet av Dave Gahan’s sykdom.

Konserten i Bergen blir berørt på den måten at den flyttes fra torsdag 2. Juli til torsdag 28. Januar 2010. Nytt konsertsted blir Vestlandshallen (?) (..) Billetter refunderes etter Billettservice’ gjeldende regler, det vil si innen 30 dager etter opprinnelig konsertdato"
Ja, det er LITT trist... Spesielt siden jeg og en venninne i Bergen har surret rundt denne konserten i diverse mailer og frydet oss over å få se disse legendene live en goood stund. Nå er sjansen vel og liten for at jeg får sneglet meg bort til Bergen torsdag 28. jan. 2o1o, og hun kan nok ikke da heller...

Oh... just smite me O'mighty smiter!

Dette er litt déjà vu fra i fjor i grunn ("musikk bobla" + Coldplay innlegg = masse surr)

Ulogiske klokker

I huset mitt har vi to tikkende klokker. Den ene, røde står på kommoden inne på rommet mitt, den andre henger på kjøkkenveggen. Og som andre klokker, tikkende eller ikke, følger viserne ganske omtrentlig solens sirkulasjon time etter time, dag inn og dag ut, uker etter uke osv. Veldig praktisk. Men hvorfor skal hvert sekund annonseres med lyden av tikk, takk, tikk, takk?

For når jeg da ligger der og funderer over alt fra verdens mysterier til vanlige hverdagsforløp, tvinger plutselig den tikkingen og takkingen seg inn i tankene mine og liksom minner meg om at nå forsvinner tiden som du aldri får tilbake. Omsider ignorerer jeg tikkingen, noe som har blitt lettere og lettere over årene, så jeg sovner. Og fortsatt våkner jeg etter hva som føles som sekunder senere pga. den samme hakkingen.

Klokken på kjøkkenet legger jeg også merke til noen ganger. Den prikker meg på ryggen, mens jeg spiser frokost. Som oftest er det når jeg holder på å sovne oppi Aftenpostens kulturdel, da prøver den ivrig å minne på at jeg må stresse meg av gårde til skolen. Andre ganger er det i helgen hvis jeg har stått opp sent. Da sier den "ikke kast bort dagen" også speeder den opp og tikker fortere og høyere enn før.

Det er viktig å ha et begrep om hvor man befinner seg i tidsrommet til jordas historie. I den vestlige verden har i hvert fall tiden vært viktig siden den offisielle tidsregningen vår startet for 2009 år siden. Og jada... jada, vi har så liten tid. Men det å tenke på saken hjelper ikke noe. Man kan ikke nyte et øyeblikk ved å minnes at det snart er over. Ergo er tikkende klokker ganske ulogiske... hvis jeg velger å høre på dem da.