Advarsel: klagende innhold!

Åååå, GRU! Å smerte! Hvordan KAN det være sant?!

Dette møtte meg da jeg ante fred og ingen fare, mens jeg gledet meg over dagen og surfet litt omkring på nettet. Så ung, så naív...

Jeg siterer;

"Depeche Mode's konsert i Bergen flyttes fra 2. juli til 28. januar 2010. Det er i dag blitt klart at en rekke konserter på Depeche Mode’s omfattende “Tour of The Universe” blir rammet av Dave Gahan’s sykdom.

Konserten i Bergen blir berørt på den måten at den flyttes fra torsdag 2. Juli til torsdag 28. Januar 2010. Nytt konsertsted blir Vestlandshallen (?) (..) Billetter refunderes etter Billettservice’ gjeldende regler, det vil si innen 30 dager etter opprinnelig konsertdato"
Ja, det er LITT trist... Spesielt siden jeg og en venninne i Bergen har surret rundt denne konserten i diverse mailer og frydet oss over å få se disse legendene live en goood stund. Nå er sjansen vel og liten for at jeg får sneglet meg bort til Bergen torsdag 28. jan. 2o1o, og hun kan nok ikke da heller...

Oh... just smite me O'mighty smiter!

Dette er litt déjà vu fra i fjor i grunn ("musikk bobla" + Coldplay innlegg = masse surr)

Ulogiske klokker

I huset mitt har vi to tikkende klokker. Den ene, røde står på kommoden inne på rommet mitt, den andre henger på kjøkkenveggen. Og som andre klokker, tikkende eller ikke, følger viserne ganske omtrentlig solens sirkulasjon time etter time, dag inn og dag ut, uker etter uke osv. Veldig praktisk. Men hvorfor skal hvert sekund annonseres med lyden av tikk, takk, tikk, takk?

For når jeg da ligger der og funderer over alt fra verdens mysterier til vanlige hverdagsforløp, tvinger plutselig den tikkingen og takkingen seg inn i tankene mine og liksom minner meg om at nå forsvinner tiden som du aldri får tilbake. Omsider ignorerer jeg tikkingen, noe som har blitt lettere og lettere over årene, så jeg sovner. Og fortsatt våkner jeg etter hva som føles som sekunder senere pga. den samme hakkingen.

Klokken på kjøkkenet legger jeg også merke til noen ganger. Den prikker meg på ryggen, mens jeg spiser frokost. Som oftest er det når jeg holder på å sovne oppi Aftenpostens kulturdel, da prøver den ivrig å minne på at jeg må stresse meg av gårde til skolen. Andre ganger er det i helgen hvis jeg har stått opp sent. Da sier den "ikke kast bort dagen" også speeder den opp og tikker fortere og høyere enn før.

Det er viktig å ha et begrep om hvor man befinner seg i tidsrommet til jordas historie. I den vestlige verden har i hvert fall tiden vært viktig siden den offisielle tidsregningen vår startet for 2009 år siden. Og jada... jada, vi har så liten tid. Men det å tenke på saken hjelper ikke noe. Man kan ikke nyte et øyeblikk ved å minnes at det snart er over. Ergo er tikkende klokker ganske ulogiske... hvis jeg velger å høre på dem da.

Før-17.mai patriotisme

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Tro det eller ei, men det er ikke jeg som er hjernen bak dette mesterverket. Det heter "I dag står flaggstangen naken" og ble skrevet i 1940 av Nordahl Grieg. Dramalæreren tok det med i timen på fredag, og jeg synes det var så bra at jeg fant det frem i dag.

Jeg kan tenke meg at Nordahl skrev dette for å styrke nasjonalfølelsen i Norge da vi led under okkupasjonsstyrkene fra Tyskland. Vi hadde jo ikke lov til å feire 17. mai på den tida.

Bare noe å tenke på til i morgen...

Makeover! (Enten du vil det eller ei)

... og jeg synes Extreme Makeover og The Swan var noen fæle eksempler på TV-program som fikk deg til å ta en lengere titt i speilet. Der var det i hvert fall folk som ville forvandles ved hjelp av plastisk-kirurgi, ny kles-, hår- og sminkestil. De var også selv fullt klare over at de ikke levde opp til standaren av såkalt "skjønnhet" i dagens samfunn. I tillegg stod det et makeover team på siden, som på en mild og profesjonell(-aktig) måte forklarte hva de kunne gjøre for å hjelpe.

Det samme kan ikke sies om det nye kanadiske, makeover programmet, Motejuryen (Style by Jury). Riktignok er ikke platisk-kirurgi med i bildet, men metodene i programmet er brutale nok. Her reklamerer de med å være et nytt moteprogram med behov for modeller, bare for å få has på de stakkars intetanende ofrene som sender inn videoer i troen på at de er modell-materiale, men i virkeligheten ikke har peiling på hvilken klesstørrelse de har engang. Lureriet stopper ikke her; de kaller nemlig inn de verste tilfellene til et intervju med programlederen som senere blir tatt med i programmet. Veggene i intervju-rommet fungerer som enveisvinduer, bak sitter en jurye som iherdig diskuterer alle feilene ved den stakkars gjesten.

Så er det rett på sak. I tillegg til at gjesten får vite at han/hun ikke er på opptak til et moteprogram, men et makover-program hvor hun/han er offeret, blir personen vist opptaket fra den nådeløse grillingen til juryen bak "glasset". Og her tenker jeg at offeret opplever tre ting; for det første, overbevisningen om at han/hun ikke er bra nok, for det andre, oppdagelsen av at hun/han er helt utrolig dum som ikke har skjønt noe før, og ikke minst, sjokket over at han/hun akkurat har blitt brutalt ydmyket på TV (det faktumet at programmet går i Norge også, sier litt om hvor stor basis det faktisk er snakk om). Ganske overveldende spør du meg.

Etter dette igjen, blir personen fulgt rundt i hverdagen og opplever en del uhyggelige overraskelser. Et eksempel på dette; en dame som hadde litt tale-problemer, oppdaget at en talepedagog latet som hun var en kunde i butikken hun jobbet i. Talepedagogen konfronterte henne med hvor store problemer hun hadde med å bli forstått, mens hun fikk kameraet trykt oppi nesa, midt i butikken. Var det nødvendig å gjøre det akkurat der?

Senere i programmet, etter ytterligere ydmykelse, blir de jo ganske så pene alle sammen. Så blir de stilt opp i enveisvindu-rommet igjen og rost for hvor flotte de plutselig er, av en ny jurye som "visstnok" ikke vet at subjektet har fått makeover...
Joda, kjempeflott at de gjør slik at verden ser bedre ut, disse profesjonelle folka.

For hva er egentlig viktig i verden, at folk er lykkelige, selvsikre og fornøyd med hvordan de ser ut, til tross for at de ser ut som et flykrasj... eller at de faktisk ser bra ut for alle øyne, etter en lang, smertefull prosess med både nedbryting og (sikkert) oppbygging av selvtilliten, men også en ganske ydmykende TV-episode på samvittigheten?

Personlig har jeg ikke sympati for de som selv vil stille opp på makeover program og bli grillet for å se bedre ut, hvis de føler at det er nødvendig. Derimot føler jeg at det går for langt med de som blir lurt til å være med og senere hjernevasket til å tenke at de trenger hjelp. Overrasker meg hvis det ikke blir søksmål snart, hvis det ikke allerede har vært da...

Jeg prøver å like deg... virkelig, jeg PRØVER

Jeg blir gal... hvordan kan man mislike en person så mye ut ifra småplukk? Spesielt når personen er hyggelig mot deg også!
Noen ganger er det vanskelig å leve etter den uskrevne "så lenge han/hun ikke har gjort noe mot meg" regelen... For det burde jo ikke være noen grunn til å ikke like en person med mindre hun/han har såret/fornærmet deg på noe vis.

Jeg vil si at dette er en ny komplisert følelse å legge til det menneskelige spekteret av følelser.

Vente-stund

Blæ... pollen herjer i gatene og det står dårlig til med halsen. Dermed tenkte jeg kanskje jeg skulle ta meg en kopp te.

Men det har seg slik, at når man skal sette seg ned og vente på at noe skal stå i noen minutter, så begynner man (i hvert fall jeg) å dulle med andre ting. Vel, så satte jeg meg ned ved kjøkkenbordet hvor det tilfeldigvis lå en rosa markerings-pen og en notatblokk. Jeg begynte å skisse litt for meg selv og før jeg visste ordet av det hadde jeg tegnet ferdig et bilde.

Jeg vet at dette ikke er devian-art (eller hva nå enn den siden heter), men jeg bare følte for å legge ut tegningen, jeg.
Dessverre tok det ca. ti minutter å tegne den ferdig, så da jeg husket at jeg egentlig ventet på teen, var den ødelagt. Måtte rett og slett lage en ny kopp...