Musikken sier ingenting

Panic on the streets of London
Panic on the streets of Birmingham
Could life ever be sane again?
The Leeds side-streets you slip down
I wonder to myself'
Hopes may rise on Grasmere
But Honey Pie, you're not safe here
So you run down
To the safety of the town
But there's panic on the streets of Carlisle
Dublin, Dundee, Humberside
I wonder to myself

Burn down the disco

hang the blessed DJ

Because the music that they constantly play

It says nothing to me about my life

Hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play

On the Leeds side-street you slip down
Provincial towns you jog 'round.
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ

Panic - The Smiths

Skjebnesvanger Pearl Jam konsert

Med høye forventninger til årets Roskilde festival - noe som merkes siden jeg til stadighet skriver om det - sitter jeg her og blar gjennom festivalens historikk. Det er en litt bittersøt følelse i og med at jeg kommer over store navn som Talking Heads, Björk og et titalls band andre band som var strålende i sin tid, men neppe vil vende tilbake med det første. Men jeg synes også det er artigå lese gamle anmeldelser, fakta og hendelser/værfenomen fra år til år. For ikke visste jeg at Roskilde startet i 1971 og da het "Sound Fetival" eller at den ble forutsett å legges ned i 1977 pga. dårlige forhold og bråkete rockere.

Jeg blar og jeg blar, også kommer jeg over noe som har ligget gjemt i hjernebarken en stund og kommer til syne i mine umiddelbare tanker når jeg får opp... "år 2000, duket for episk Pearl Jam konsert, men så... 26 skadde, 3 av dem alvorlig og 9 ble trampet ihjel." På selve Roskilde siden stod det ikke mye om hendelsen, så jeg ville finne ut mer for å gjenoppfriske minnet og kom over denne artikkelen.

Oppsummert står det dette;
45 minutter inn i konserten skjedde det. Folk hadde dyttet og prøvd å bevege seg nærmere scenen grunnet dårlig lyd. Noen hadde falt i forsøket på å trekke tilbake, mens andre hadde blitt skvist opp mot rekkverket i hysteriet. Kaoset fortsatte og ingen vakter fikk styr på massen, selv med oppfordringer fra bandet om å gå to skritt tilbake... Men da konserten var ferdig var det for sent. Ni personer hadde falt under det store presset, og da de aldri kom seg opp, ble de mest sannsynlig kvalt. Av dem; Tre dansker, tre svensker, en politioffiser fra Hamburg, en tysker og den yngste var 17 år.

Det å lese kommentarer fra hendelsen, til og med fra folk som bare hadde vært i nærheten av område, var sterkt. Jeg synes jeg kunne forestille meg både kaoset av ivrige fans under konserten, og stillheten som fulgte i sjokket etter. Det er kanskje litt sårt å si det siden jeg ikke var der, men det gjorde veldig inntrykk.

Som følger av hendelsen ble det opprettet et minnesmerke ved hovedscenen og Roskilde Festival har skjerpet sikkerhetssystemet betydeligere. Slik er det lettere for folk å komme inn og ut av sceneområde og det er flere vakter som passer på. Faktisk er det bedre anlegg nå for å få bra plass og en god konsertopplevelse for de som er fans med den nye organisasjonen. Men der var nok flere faktorer som spilte en rolle i hendelsen, så det er ikke sagt at det ikke kan skje igjen.

Til slutt er det bare et spørsmål som gnager i magen "Er det noen konsert jeg ville vært villig til å dø for?" Men jeg tror ikke det finnes noe trygt svar å gi foreløpig. I mellomtiden håper jeg ni spesielle mennesker hviler i fred...

Mye beep-bop-a-looa, lite baram-pam-pshhhh

Kanskje ikke veldig originalt å spille på ting-som-var-bedre-før kortet, spesielt ikke når det gjelder musikk, men når man ser (hører) at ting går for langt føler jeg en viss trang til å bruke det likevel.
... Imogen Heap, de fleste kjenner henne igjen med lag på lag av elektronisk manipulerte stemmer i "Hide and Seek". Og forøvrig er ikke det mye omtalte "Speak for Yourself"-albumet fra 2006 av de verste. Men det kan ikke måle seg med følelsene og det kraftige drivet i iMegaphone fra 1998.

Imogen Heap på 90-tallet var noe helt annet! Fortsatt preget av elektroniske riffer, hadde lydbildet mer autentiske lydeffekter som like gjerne kunne vært spilt inn i et gammelt, forlatt hus til fordel for en datamaskin i et innelukket studio. Tekstene var sterkere, stemmen var dypere, mer grungy og uforutsigbar (Kate Bush møter Patti Smith). Til og med musikkvideoene hadde et helt annet preg på seg, dessuten --
hadde hun kulere stil...

Imogen i dag, som er plateaktuell med "Ellipse", er lite gjenkjennelig. Nå er hun helt lost i data-sample-mixe verden, spør du meg. Selvfølgelig synes jeg artister skal få lov til å gjøre noe nytt med hvert album og være nyskapende, men dette er forutsett at de holder særpreg vedlike og ikke mister sin "lyd".

iMegaphone er en av mine beste album, derfor skulle jeg ønske at Imogen Heap hadde klart å forholde seg tøff i trynet. Hmm... jeg må vel bare innse at det er for sent nå som årene begynner å dra på... *sukk*

Facelift :)

... er for øyeblikket veldig fornøyd med tilværelsen.
I dag mottok jeg en tilbudspakke fra cdon med ikke en eller to, men TRE CD'er av Alice in Chains (Facelift, Dirt og Alice in Chains)... og alt dette til under 220 kr m/frakt! Det er en stor bragd i et land som Norge...
Finally, my collection is complete!

Nå blir det intens lytting til Roskilde'10. Programmet er sinnsykt bra i år! Alice in Chains, Mötorhead, Serena Maneesh, Muse, Florence + the Machine under én og samme kam.
En stund trodde jeg til og med det ble hintet til Radiohead, men det ville vært for godt til å være sant... tydeligvis.

Kanskje det ikke blir helt den samme konsertopplevelsen i og med at Layne Staley forlot bandet (og tilværelsen) i 2002, og tok med seg et viktig særpreg for de fleste band; vokalen. Men jeg har stor respek for William DuVall både for sin gode vokal og motet til å bære Alice in Chains videre. Dessuten er en annen nøkkelperson for bandet fortsatt med; gitarist- og lyrikeren, Jerry Cantrell, som har vært med fra starten av. Forresten er ikke "Black Gives Way to Blue" det verste oppfølger-albumet jeg har hørt -- fra et band som har tatt seg en lengere pause.
Nei, dette blir bra!

Rør og bedritenhet

Nåh - er jeg lei av R'nB.
Ikke at jeg var veldig glad i det i utgangspunktet, men å jobbe rett ved en Glitter butikk på en dag hvor man har glemt å ta med egen musikk, sier vel litt på hvor mye av det "gode" det kan bli...
Spesielt å høre den samme sangen gjentatte ganger med sånne originale tekstlinjer som "never gonna hurt you/never gonna leave you", "you were everything", "can't let you go" etc. og Rhiannas nasale, tilgjorte stemme gir meg lyst til å banke hodet i veggen/gni meg selv i fjeset i frustrasjon/skade noen som evt. skulle toppe hele bedritenheten.

No offence til de som liker denne musikkstilen... eller litt da.
Ærlig talt, vis meg noe original R'nB og jeg er solgt!

Suppe av januar

What's new pussycat whoa, whoa, who-oa!

Nå er det bare februar, men jeg føler at året går fort for det, jeg.

Senest i går, ble jeg ferdig med søknadene til høgskoler... i god tid. (Ahhh... det finnes ikke noe bedre enn å bli ferdig med noe "i god tid".) Jeg sier meg meget fornøyd med valget av skoler, selv om det nok kommer til å bli et helvete å velge igjen hvis jeg får tilbud om plass på alle(!)

Forøvrig ser jeg meg også fristet til å skrive et sint innlegg til aftenposten om mangelen på kritiske, unge øyne til å vurdere den norske teaterscenen for tida. Etter å ha tvunget meg gjennom nok en såkalt "modernisert" tolkning av en god klassiker, kom jeg frem til konklusjonene at vi er altfor snille og ettergivende på hva vi lar settes opp som skal være "kvalitetsteater". Hint; stykket slutter på "Julie" og dramatikerens navn baklengs er, eraepsekahS mailliW.

Ellers; i musikkverden har jeg med blandet følelse av begeistring og frustrasjon, oppdaget Animal Collective! Begeistring fordi det nye albumet "Merriweather Post Pavilion" er en gigantastisk suppe av nyskapende electronica, akapella og en herlig energi som letter på vintermørket! Frustrasjon grunnet mangelen på folk å diskutere denne genialiteten med... igjen. Ja, ja, mer glede for meg i min egen lille boble. Har dessuten bestilt billetter til Tommy Tokyo & Starving for my Gravy i april. Gleder meg!

Selvfølgelig er dette et usansynnlig dårlig tidspunkt å blogge på, så jeg lar det være med dette. Virker som inspirasjonen alltid bestemmer seg for å trenge seg på når jeg egentlig ikke har tid til den. Dermed er det jo ekstra frydefult at den resulterer i en rekke randome oppdateringer, stappet etter hverandre. Takk for meg!

Fra 2009 til 2010!

De trodde dommedag var år 2000, men her sitter vi da 9 år, 364 dager og 14 timer senere på vei til å runde av det første tiåret. Så er det bare å se hvor langt det bærer herfra. Personlig satser jeg på å være i live i 2013 også. Men om det mot noen formodning skulle bli "dommedag" - BAM, BAM, baaaam - er ikke det bare ufattelig kult å være en del av? Å oppleve en så omfattende endring på en planet. I hvert fall hvis det utarter seg som den typiske miljø- og naturomveltning presentert i alle disse apokolyse-filmene. Hvis det derimot skulle vise seg å være på et religiøst plan vil jeg nok bli en smule mer stressa.

Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)

Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";


Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.

Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;

Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.

Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.

Godt nyttår!:D

ForlengsgnelkaB

Noe av det beste jeg vet, er artister som klarer å skape noe "utenfor boksen". Det faktumet at det faktisk finnes en håndfull kreative hjerner der ute, gjør meg glad og gir liksom litt ekstra håp for de litt annerledes aspektene av musikkbransjen. I denne sammenheng, synes jeg det er utrolig fascinerende å høre på sanger i revers. Men dette er altså et litt omstridt tema.

Jeg tror de fleste folk som interesserer seg for den litt eldre typen rock (om ikke flere), har hørt myten om Led Zeppelin. Det sies i hvert fall at hvis man spiller en av deres mest populære sanger "Stairway to Heaven" baklengs har deler av teksten et satanistisk budskap. Hele bandet har deretter blitt påstått å være djeveldyrkere. I følge myten skyldes populariteten til bandmedlemmene at de skal ha solgt sjelen sin til djevelen for den legendariske sangen. I min mening er dette bull---. Kanskje man hører noe som kommer i nærheten av "Satan" og "666" i sangen, men dette er nokså tilfeldig og resten høres ut som gibrish for min del. Derimot synes jeg den er sinnsykt kul, om ikke bedre baklengs enn forlengs (med all respekt for sangen forlengs altså). Ja, her er den i hvert fall;


Et band som bevisst har laget en type baklengs sang, er Mew. På den nye (geniale) CD'en inneholder det første sporet "New Terrain" nemlig både en forlengs og baklengs sang. Okay, så det er veldig vanskelig å forklare sånne ting på en smart måte, men here it goes; greia er nemlig at de har laget en helt vanlig sang forlengs, samtidig som de har lagt en baklengs sang i bakgrunnen. Ergo... hvis man spiller "New Terrain" baklengs, blir den til "Nervous", den sangen som i utgangspunktet spilles baklengs i bakgrunnen på "New Terrain". Hensikten er å gi sangene et ekstra lag ved å skape en slags palindrom-effekt. Jeg digger greia! Begge sangene er dessuten ganske bra;


Videre kommer min kunnskap om fenomenet til Radiohead. Kanskje ikke overraskende? "Like Spinning Plates" er faktisk en av mine favoritter blant de mange forskjellige sangene Radiohead har produsert gjennom tiden. Twisten her er at det høres ut som om sangen går i revers når den er ærlig og redlig fremlengs. Like rett frem som Thom Yorke har lært seg å synge vokalene på en baklengs-liknende måte, har bandet klart å kopiere musikken til sangen "I Will" som faktisk er spilt baklengs. På den måten kan man vel si at "Like Spinning Plates" er en slags B-side av "I Will", en kulere og lengre B-side...

Rare Regina

Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.

Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.


Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!

Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.

Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!

Verdens største fan!

Som musikkintusiast selv, kan jeg forstå at folk blir veldig begeistret og engasjert når de oppdager et nytt band/artist som de synes er "helt genial(e)". Jeg kan skjønne at de henger opp plakater på rommet sitt, kjøper alle CD'ene uten å ha hørt 100% ordentlig gjennom dem, drar på konsert og kjøper T-skjorte, eller setter seg opp på mailingliste til fansiden. Selvfølgelig vil man yte sin entusiasme og støtte, lære seg tekstene og la seg inspirere, samtidig som man må huske på at det i prinsippet er vanlige mennesker det er snakk om, men med en spesiell, kreativ gave... kanskje til og med noe åndelig ligger i det?

Med andre ord er de altså ikke guder - fra en annen planet - som man skal kaste truser evt. bamser på, tilbe, forfølge, omfavne/klamre seg rundt i hysterianfall, lage voododukker av, bryte seg inn i huset på, sende bomber til, generelt prøve å myrde som en slags syk martyr-gjerning eller motsatt, drepe seg selv over! Noe som tydeligvis ikke alle synes virker logisk.

Okay, så har vi også de som ikke går til sånne ekstremer. Jeg vil si at gråsonen ligger i å chatte om hver minste detalj ved sine idealer på forum hver dag. For hva er det å diskutere? Er det virkelig så viktig å vite akkurat når, hvor og hvorfor den og den singelen ble gitt ut... eller hva søren hvem sier i bakgrunnen av hvilken sang? Budskapet i sangen er jo selvfølgelig spennende å finne ut av, den er jeg med på, uansett om det er utifra du selv tolker eller hva bandet/artisten sier. Men med mindre man hører en heftig, utfrika konspirasjons-tekst ved å spille sangen baklengs, bryr jeg meg ikke om resten.

Jeg skal ikke påstå at jeg er så fattet at jeg aldri har gått litt overbord når jeg har funnet noe jeg virkelig liker. Samtidig som jeg ikke har gått lenger enn å lese et halvt-dusin ganger på wikipedia, skummet gjennom noen intervjuer, googlet bilder, muligens meldt meg på en og annen side, og - selvfølgelig -desperat prøvd å rappe til meg noen billetter. Det er da greit?

Det er for all del greit å engasjere seg i noe, legge sjelen sin i det og la det bli en del av livet; bare det er på et sunt vis og kanskje noe man kan brødfø seg på?

Tommy Tokyo som sulter for sin saus?

Liker du en merkelig kombo av masse forskjellige sjangre, eller i det hele tatt, musikk som nermæst finner opp sin egen sjanger? Da trooor jeg Tommy Toky & Starving for my Gravy, er noe for deg.

Skal vi se, hmm... hvordan kan man beskrive dette da? Kanskje en type veldig ironisk anti-folk, blandet med orkester og rock, indie må det da være, og jeg vet at Tommy "Tokyo" er singer-songerwriter, men i tillegg norsk(!)

Faktisk er dette så bra, at jeg gikk gjennom tre stadier da jeg først hørte albumet Smear Your Smiles Back On; sterk misliking, overbevisningen om at hele bandet er én stor spøk, men konklusjonen ble og forblir "dette-er-et-genialt-album".

Tekstene er som sagt, en god blanding av de mest ironiske, komiske og enkle poesier som blir til de beste, mest geniale sammensetninger. Stemmen til Tommy Lorange Ottesen er i tillegg herlig skjør og høres til tider så ustemt ut at man begynner å lure på hvorfor søren man hører på dette, - før man igjen blir overbevist.

Dette ble veldig motstridende alt sammen. Faen... jeg tror det eneste jeg kan si videre er; hør gjennom hele! Uansett!

Oppfordring!

Kan alle som har - om bare et miniatyrisk, lite glimt av - sans for Mew, være så utrolig snille og, i den nærmeste fremtid, kjøpe det nye albumet?
Det ville hjulpet meg med å puste lettere, å vite at folk ikke gikk glipp av denne utrolige CD'en! Den heter forøvrig No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away... sånn ser den ut, takk.

Øya 2009

Med en underliggende hodepine fra kaffeavvenning, føtter som vitner til en fire-fem dager med mye tusling og hodet fult av musikk-minner så det holder, tok jeg t-banen søndag ettermiddag fra Smestad... Det ville vært en underdrivelse å skrive at Øya 2009 var en suksess, da det muligens er en av de beste festivalene jeg har vært på til dato (ikke at jeg har vært på så fryktelig mange)!

Onsdag:
Nedtur...
- Lengere kø for frivillige enn vanlig publikum for å komme inn på festivalområdet! --> Gikk glipp av Jaga Jazzist óg Pony the Pirate.
- Kåre og The Cavemen... litt kjedelig. Ikke mye å si bortsett fra at Mr. Wild Guitar var kul.
- Det kom en heftig regnskur før Band of Horses, slik måtte vi stå og kjede oss i 2,5 time før Mew med gjennomvåte sko.

Opptur!
- Møtte koselige folk... ingen av dem ville se Donkeyboy!
- Bon Iver, en god start på festivaldagen.
- Vampire Weekend, veldig dansbart og morsomme, ironiske sanger (bedre enn på CD'en)!
- Mew, kjempe koselig og vakkert, digget de nye sangene.

Torsdag:
Forbedringspotensiale...
- Vinduet presenterer Jenny Hval, selv om jeg beundrer henne for kreative sangtekster, synes jeg utdraget hun valgte var litt for norsk-ekkeltpoetisk.
- Ungdomskulen... husker faktisk ikke hva det var jeg ikke likte, men det faktumet at jeg ikke engang husker det sier vel noe for seg selv?

Midt i blinken!
- Møtte koselige folk... i hvert fall ikke redde for å drite seg ut.
- Mungolian Jet Set, "Are you ready to travel into space?" igjen; velidig dansbart, dessuten var det noe av det mindre selvhøytidelige jeg så på festivalen.
- Florence & the Machine... henne var det liv i! Sangene var kanskje ikke så heftige at det gjorde noe, men hun hadde virkelig engasjement og innlevelse på scenen.
- Grizzly Bear, avslappende med gode og inspirerende sanger.
- Fever Ray, gåsehud hele veien(!), selv om jeg stod relativt langt bak og så vidt skimtet Karin A. Dreijer. Lysshowet og kostymene var fantastiske og matchet sangene perfekt!

Fredag:
Frivillig(?) jobbdag...
Skrubbet poteter - stresset med catering - mer poteter - mer catering - kuttet poteter/tomater/agurk/gulrot/vårløk - vasket mattelt - tok oppvask... fra 11.45 til kl. 21.

På en annen side:
- Møtte en koselig person/frivillig.
- Spisepauser med god, økologisk mat.
- Mindre stress enn å jobbe gjennom NU!
- Hello Saferide var god kutte-grønnsaker-til-musikk
- Datarock, fikk med meg de 10 første min. med bla. Fa-Fa-Song.

Lørdag:
Enda en frivillig(?) jobbdag...
Kom 2 timer sent - laget hamburgere - soset rundt omkring - tok litt oppvask - soset - dro til varelager - unngikk regnet i garderobebåsen - hjalp til i mattelt... fra 10.45 til 19.45.

Fortsatt en perfekt dag!
- Møtte koselige folk/frivillige... det var ikke måte på koselige folk på denne festivalen! Teori; folk blir ekstra koselige, inkluderende og livlige av musikk.
- Coctail Slippers og Dirty Projectors fungerte veldig bra som varme-seg-opp-til-på-kjøkkenet band.
- Beirut, disse britene trosset regnet og fungerte bla. som et ypperlig oppvarmingsband for oss som stod og ventet på Röyksopp med våte sko.
- Röyksopp, en verdig avslutning på festivalen! Hele konserten var en god blanding av bra publikumskontakt, gode gamle- og ferske, nye sanger, Anneli Drecker, Robyn, en italiensk(?) fiolinist, en ugle, en robot, og to entusiastiske hovedmedlemmer. Personlig var det en blanding av desperasjon; i å klamre til meg plassen på første rad, fortvilelse; i at jeg hadde drukket så mye kaffe før konserten, klamhet; det var mange folk, og den mulige vissheten at jeg klarte å slå til nesa på hun som stod bak meg da jeg skulle fjerne håret fra øynene... hvorav alt ble veid opp for i ekstasen av hva som foregikk på scenen!

Ikke vanskelig å skjønne hva jeg synes var bra her, men jeg må rose meg selv med at jeg klarte å skrive noen små-negative sider ved festivalen også... som er avgjørende i en argumenterende tekst (ja, dette er faktisk en argumenterende tekst). Men "øyafestivalen 2009 er over og festivalområdet er nå rigget ned. Vi forsøker å komme til hektene etter det vi mener er tidenes Øyafestival. Ikke bare hadde vi det sterkeste og best sammensatte programmet i festivalens historie, vi solgte også ut alle billettene langt raskere enn de siste åra. Vi slo våre egne rekorder på frivillige, antall konserter og totalbesøk på fesivalen. Nå starter arbeidet med Øya 2010." Sier siden... nå har de søren meg store forventninger å leve opp til for neste år!

Operatakets store debut!

I går åpnet Oslos berømte Jazz-festival på et ganske originalt vis; nemlig med en helt unik konsert på operataket. Men selv med så lett tilgjengelighet, var det absolutt ingen gratis konsert (noe som er forståelig da folk muligens ville endt opp i Oslofjorden pga. overfylt tak hvis det ikke var noen begrensninger). Det var nemlig Antony and the Johnsons som fikk æren av å åpne hele styret, akkompagnert av operahusets eget orkester(!)


Med sin kjente, spesielle gestikulering, små-rare kommentarer og et sjenert smil, gav vokalisten Antony Hegarty alt av seg selv fra vannkanten ved scenen, opp til den høyeste, marmorerte topp (selv om lyden kunne vært høyere, kjære lydmenn). Jeg tror han synes dette var like flott som oss 8.500 publikumere, spesielt med utsikten og kveldssolen som hadde brutt gjennom skyene for anledningen. Selv sa Antony han at han klarte å se for seg trærne på Islands sletter under fremføringen av "Hope There's Someone", noe som ikke kan være annet enn et kompliment (akk... Island!).

Høydepunktene var "For Today I Am A Boy" "Another World" og "Her Eyes Are Underneath the Ground". Jeg vil si at det er liten tvil om at det absolutt var en magisk, litt morsom og unik konsert. Hvem vet om noe liknende kommer til å skje igjen?

Livstegn fra en Wimp'er

Neida... det er ikke så fryktelig lenge siden jeg skrev sist, men når man er et sted der tiden går saaaakte, kan det virke sånn.
Ja, nettopp, jeg har vært på hytta den siste uka (ikke spesielt interessant). Det innebar for det meste maling - av en dør, turer og den tidligere nevnte kjedsomheten.

Uansett, nå er jeg i Røros på et hotell som faktisk har internettadgang *Oh, joy!* Da blir det hotmail, nyheter, googling og eksperimentering med den nye norske streaming tjenesten "Wimp".

Det har seg nemlig slik at Norge har opprettet sin helt egen musikkstreaming-side som resultat av den evigvarende ingen-vil-høre-på-oss-som-sier-at-nedlasting-er-ulovlig-konflikten... Wimp er relativt lik svenske Spotify, men siden den er oppretta i samarbeid med Platekompaniet vil jeg tro den er rikere på utvalg. Enda bedre for oss Øyafrivillige som har fått tilbud om å teste ut tjenesten før den blir offisielt lansert!

Til nå må jeg si den virkelig viser seg å være god for sitt ord! Ikke bare går det kjempelett å trykke seg frem til CD'en man vil ha, det er lett å få tilgang på ny og spennende musikk ved at hovedsiden preges av lister som "Rocke Klassikere," "Beste livealbum" og "Album som forandret musikken"... altså ikke den typiske Top 10 listen over den mest populære liste-dritt-musikken.

Jeg synes generelt streaming er et bra tiltak da man for det første slipper å sitte og vente lenge før sangen blir lastet ned om man driver med den slags, mens hvis man på den andre siden er av den CD-kjøpende typen, kan høre gjennom musikken og bli sikker på at man gjør et godt kjøp. Jeg kommer absolutt ikke til å slutte å kjøpe CD'er av denne grunn, nei.

Rutinerende liv

Ni dager totalt... hvor forløpet går som følger; stå opp kl. 7, bøtte i seg litt kaffe, dra til storsenteret, jobbe/stå bak kassa i 7 timer gj. snitt, dra hjem, spise, sove. Eventuelt jobber jeg fra 16-21 eller 14-17 og da er det små endringer i sovemønsteret, men prinsippet er det samme.

På begynnelsen av dagen er nok det vanskeligste å ikke vise hvor stuptrøtt man er til kundene. Virkningen av kaffekoppen går over ganske fort når man skjønner hvor mye det er igjen av dagen. Dermed er det bare å finne frem litt usynlig nål og tråd for å sy på plass smilet. Heldigvis sitter det bedre og blir mer naturlig etterhvert som man kommer inn i det (uff, den dumme rutinen igjen). Litt god musikk kan også hjelpe på humøret.

Slutten av dagen og veien hjem er ofte preget av slitne bein og/eller ekstremt desperat og derfor lettpårvirkelig humor akompangnert av heftige talefeil (i mitt tilfelle, mer enn vanlig). Det siste er jo relativt underholdende en liten stund til det går over til akkut slitenhet.

Nei, jeg ser ikke etter sympati for dette... jeg er heldigere enn de fleste som har jobb og tjener penger selv (og jeg jobber så det holder for de pengene!). Det er bare tingen med "rutiner" jeg ikke helt liker. Det er en fengslende ting... før du vet ordet av det har du vennet deg til den og med den falske tryggheten som ligger i å følge det samme gamle, klarer du ikke å komme deg ut av den eller leve livet like fullt og "spontant" som før... min verste frykt!
("Every Day is Exactly the Same" av Nine Inch Nails).

Dessuten er det ensomt... (noe jeg ikke ville hatt så mye imot før, så jeg vet ikke hvorfor det er ekstra ille nå). Jeg jobber på skift som bare gir meg en kort samtale med kollegaen med det andre skiftet, før ensomheten griper til igjen. Faktisk var det så ille en dag at jeg tok meg selv i å lete etter "Lonely Day" av System of a Down da jeg satt på bussen (denne sangen var selvfølgelig fra mine tidligere musikkdager), sikkert som en slags stemningsterapi. Det hjalp litt i grunn.

Akkurat nå er det en god pengekilde, men jeg håper ikke det er sånn fremtiden ser ut for meg... det ville jeg absolutt ikke taklet bra! *klaustrofobi*

Lidenskaps grøft

Som jeg ikke sjeldent nevner, er jeg veldig glad i Platekompaniet; Norges desidert største og beste CD og DVD kjede!
Til tross for at cdon.com ofte har lavere priser og det kan være like greit å bestille derfra, er det noe med atmosfæren i en platebutikk du kan "gå og se i" jeg liker. Dessuten har de det med å spille god musikk!
Ja, når du har vært i uendelige mange klesbutikker som ikke har ork til å spille noe annet enn listemusikk eller slitsom, evigvarende techno, kan det være deilig å unnslippe blandt platekompaniets hyller... selv om jeg ikke ser etter noe spesielt.

Ukens lille oppdagelse er Passion Pit, et amerikans electro/indie band med masse etterlengtede og sommerlige feelgood sanger. Da jeg var i butikken her om dagen, var det Manners albumet som spiltes for fullt og fanget oppmerksomheten. Tekstene viser seg å være ufattelig gode hvis man hører ordentlig etter, (noe som kan være vanskelig under første lytt da bassen og musikken overdøver pittelitt). Anbefaler spesielt "To Kingdom Come", "Sleepyhead" og "Little Secrets".

Passion Pit minner meg i grunn litt om Grizzly Bear, et annet band jeg har oppdaget i denne musikkinfiserte sommeren. Bare i en litt mer electropreget forpakning hvorav Grizzly Bear står litt nærmere Fleet Foxes i det vokale.

Dette ble mye name-dropping, men disse bandene er virkelig verdt å sjekke ut hvis man liker indie-, alternativ-, eller electrorock!

Leve Bowie!

Sær drøm; jeg møter ingen ringere en David Bowie (!) på en tilfeldig festival, vi snakker sammen (på engelsk faktisk), men plutselig er han borte. Jeg leter etter David en god stund før jeg til slutt finner han på toppen av et høyt stålplatå med mange trapper opp. Av en eller annen grunn fallet det meg inn at jeg må ta bilde av han til scrapbooken min (?) når jeg selv har kommet meg opp... Ut av det blå prøver han å hoppe av platået, så jeg stopper han. Dette blir han veldig sur for og spør meg hvorfor jeg bare ikke kunne "latt han dø". Når han blir ført ned av noen tilfeldige folk, legger jeg merke til at han får masse blåmerker der de rører ved han.

Gjorde litt research etter at jeg hadde våkna og ristet av meg den verste forfjamsetheten, fant ut at det finnes en sykdom som heter Von Willebrand sykdom som får deg til å blø lett av mangel på proteiner... Men hvorfor jeg skulle komme til å drømme at David Bowie ville ta selvmord fordi han hadde Von Willebrand sykdom, er noe jeg ikke finner et helt logisk svar på... ikke ulikt de fleste drømmer. 

Kanskje jeg har hørt litt mye på den nylige kjøpte Low CD'en i det siste? 

Får bare håpe det ikke ligger noe dypere sannhet i det... Jeg liker jo Bowie!

Pop-kongens fall

La oss for en dags skyld, legge til side de plastiske operasjonene, skilsmissesakene, maskerte barn, anklager om barnemissbruk, eller i det hele tatt, alle typer skandale-saker som kan knyttes til denne personen, og huske han for den artisten han var; en legende.

For Michael Jackson har sunget og danset fra han var 5 år på 60-tallet til den siste gnisten forsvant som 50-åring 25. juni 2009. Han har attåptil inspirert mange og hjulpet noen, men alt i alt produsert sabla god musikk som de fleste i verden har fått oppleve.

Dette synes jeg han burde bli husket for i hvert fall for i dag. Så kan det andre bli klarert opp/motbevist i ettertiden...
Hvil i fred Michael Jackson.

Hovefestivalen neste år?

"I Europa har britiske Radiohead markert seg med å stille strenge miljøkrav til festivalene de spiller på .
- Både som musikere og miljøforkjempere ville det vært en drøm å få Thom Yorke og Radiohead til Hovefestivalen. Jeg er ganske sikker på at de hadde likt seg i de grønne omgivelsene her, mener Karen Landmark, miljøansvarlig på Hovefestivalen"'







I second that!