... Imogen Heap, de fleste kjenner henne igjen med lag på lag av elektronisk manipulerte stemmer i "Hide and Seek". Og forøvrig er ikke det mye omtalte "Speak for Yourself"-albumet fra 2006 av de verste. Men det kan ikke måle seg med følelsene og det kraftige drivet i iMegaphone fra 1998.
Imogen Heap på 90-tallet var noe helt annet! Fortsatt preget av elektroniske riffer, hadde lydbildet mer autentiske lydeffekter som like gjerne kunne vært spilt inn i et gammelt, forlatt hus til fordel for en datamaskin i et innelukket studio. Tekstene var sterkere, stemmen var dypere, mer grungy og uforutsigbar (Kate Bush møter Patti Smith). Til og med musikkvideoene hadde et helt annet preg på seg, dessuten --hadde hun kulere stil...
Imogen i dag, som er plateaktuell med "Ellipse", er lite gjenkjennelig. Nå er hun helt lost i data-sample-mixe verden, spør du meg. Selvfølgelig synes jeg artister skal få lov til å gjøre noe nytt med hvert album og være nyskapende, men dette er forutsett at de holder særpreg vedlike og ikke mister sin "lyd".
iMegaphone er en av mine beste album, derfor skulle jeg ønske at Imogen Heap hadde klart å forholde seg tøff i trynet. Hmm... jeg må vel bare innse at det er for sent nå som årene begynner å dra på... *sukk*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar