Som profesjonell anmelder, uansett om det er film, teater, revy, konsert eller musikk osv., skal man alltid begi seg ut på underholdningen som et blankt lerett. Man skal kunne skille mellom det som er positivt og det som er negativt, være presis i beskrivelsen og gi klart grunnlag for terningkast/smilefjes-surtfjes. Hensikten er at det er konstruktivt, fengende og forståelig både for subjektene for anmeldelsen og publikum/lesere. Om folk er enige med anmeldelsen kan være det sammen etter at den havner på trykk, så lenge den i hvert fall er skrevet bra.
Dermed er det veldig irriterende som (veldig) amatør-anmelder å lese anmeldere som tydeligvis har glemt hva jobben går ut på. Jeg vet ikke om de har skrevet så mange anmeldelser at de har gått litt i surr, om de har slått hodet sitt i noe hardt og midlertidig glemt viktige punkter i oppbygningen til en anmeldelse evt. hva de skal anmelde, om de generelt hadde en veldig dårlig dag eller rett og slett er treigeeeeee i oppfattningen, men jeg bryr meg ikke. Anmeldelser er også promotering, dermed er det viktig at det gjøres ordentlig.
Når man anmelder et album og skriver masse positive ting, skryter den opp i skyene, men kommer med en liten svakhet på slutten... er det logisk at denne CD'en får en 4'er, tidenes mest kjedelige karakter? Hvis man derimot anmelder en revy ved å starte med en tittel som oser av pessimism, for så å trekke frem en svakhet ved hver styrke og attpåtil motsi seg selv x antall ganger i løpet av teksten, er det da logisk å gi denne revyen en 5'er? Er man virkelig egnet som anmelder når man ikke klarer å komme med en klar hensikt eller et klart standpunkt?
Nei! Hvis greia er bra, gi den en bra karakter og skriv noe positivt, hvis den er dårlig gi den en dårlig karakter og skriv noe negativt. Potato-potahto, tomato-tomatho. Jeg synes ikke dette virker så komplisert, jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar