For første gang i vinter har jeg klart å ta av skallet på en klementin i ett skrell. Rart at det skal være så vanskelig. Enten løsner den første biten av skallet når du først setter neglene i den, ellers blir strimmelen tynner og tynnere før den løsner helt rett før du har klart å skrelle av alt. Kanskje det burde regnes som en egen kunstart?
Frem til poenget her. Jeg synes det er så sykt inspirerende hvor mange som engasjerer seg for klimaet om dager! På lørdag 12. desember var det klimatog i Oslo. Dette var ikke for Obamas skyld - for å rette på avisoverskriftene -, men for selve klimakonferansen som har vært for full gang i København i over en uke nå.
Toget startet på Grünerløkka litt utenfor sentrum. Birkelunden var helt fullpakket med kalde folk som ventet på at mørket skulle falle slik at de omsider kunne tenne faklene og starte den fredlige aksjonen. For å få tiden til å gå sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, noen få ord, før Kråkesølv spilte noen noter og bla. Jostein Gaarder kom med en klimainspirert tale.
Vi startet å gå ca. kl. 16. Det var kjempebra stemning, spesielt siden noen tilfeldige folk hadde bestemt seg for å spille musikk midt i toget, og det var sikkert flere 100 meter langt. Jeg tror ikke vi gikk i mer enn en halv time, i hvert fall til vi kom frem til Grønland område. Senere kunne man være med til teknisk museum, hvor det skulle være et eller annet opplegg. Det var en vellykket aksjon med folk i alle aldersgrupper.
Selv om det var nok folk til å vekke oppsikt i fakkeltoget, trenger vi alltid flere til å engasjere seg i miljøet. Det var mange barn som deltok, noe som jeg synes er flott siden det tross alt er deres fremtid det er snakk om, men det er også den eldre generasjonens fremtid. Det virker på meg som om de fleste nordmenn er klare over miljøproblemet og har en oppfattning av hva som kan gjøres med det, men lar det ikke gå lenger enn det. For å redde miljøet kreves det én ting; handling! Ingen "pretty little speeches" kan måle seg med innsatsen for å faktisk gjøre noe. Så lenge man bare sitter og venter på at noe skal skje, er man ikke noe bedre enn de som ikke engang vil erkjenne at det er et problem.
Det er kjempelett å melde seg inn i en organisasjon hvorav det bare koster opptil 100 kr i året å være medlem. Eller, hvis man ikke vil at organisasjoner skal definere seg som person, kan man bare holde seg oppdatert og være med på aksjoner deretter. I et land hvor vi har ytringsfrihet og tid til å avse, synes jeg ikke dette er så mye å kreve. Tusen takk på forhånd!
onsdag 16. desember 2009
fredag 11. desember 2009
Rare Regina
Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.
Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.
Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!
Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.
Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!
Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.
Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!
Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.
Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!
torsdag 10. desember 2009
Analyse-suppe
Jeg synes rett og slett at det er dritt å analysere! Det er greit nok å reflektere over en tekst og finne ut hva som gjør den bra eller evt. dårlig, men så er det alle disse utrykkene man må bruke da, etos og patos og lagos og hele den dustete latinske pakka. Vi bor i Norge! Ville vært fint om alt stod på norsk i første omgang, kanskje uttrykk som var lett å forstå også slik at det hele den hodebrynende faktabiten ble lettere å skjønne seg på. Okay, så man virker vel litt mindre smart når man ikke kan briefe med disse sofistikerte latin-ordene, men hva er egentlig viktigst; å virke spesielt smart gjennom å skrive komplisert og uforståelig, eller å gjøre det enkelt slik at flere skjønner hva søren du prøver å komme frem til?
Selv synes jeg også det er vanskelig å skape en flytende og bra tekst av å røre oppi hver minste detalj. All spekuleringen rundt hva forfatteren kan ha ment med det og det, alt det åpenbare som man likevel tvinger seg til å skrive ned - som å "mate det inn med teskje" hos leseren av analysen din - , all overtolkningen... Tro det eller ei, noen ganger kan det være en enkel baktanke eller enda bedre, ingen baktanke i det hele tatt - utenom det åpenbare - i en setning!
Nei takk, til overdetaljerte analyser på skolen!
Selv synes jeg også det er vanskelig å skape en flytende og bra tekst av å røre oppi hver minste detalj. All spekuleringen rundt hva forfatteren kan ha ment med det og det, alt det åpenbare som man likevel tvinger seg til å skrive ned - som å "mate det inn med teskje" hos leseren av analysen din - , all overtolkningen... Tro det eller ei, noen ganger kan det være en enkel baktanke eller enda bedre, ingen baktanke i det hele tatt - utenom det åpenbare - i en setning!
Nei takk, til overdetaljerte analyser på skolen!
tirsdag 8. desember 2009
Topp fem tilfeldige karakterer!
De morsomste karakterene i filmer og TV-serier er vanligvis de som ikke er i fokus. De kommer som oftest inn med en eller annen tilfeldig kommentar eller dukker opp i en situasjon hvor de ikke har noe å gjøre. Her er en liten liste over mine favoritter.
Dette romvesenet er kun med i to-tre scener og kanskje totalt fem minutter av filmen, men er fortsatt en av de beste karakterene i Star Trek (2009). Det er hjelperen til Scotty, en av forskerne på planeten Delta Vega. Han sier ikke mye, men er kjent for å stelle seg i veien på ugunstige tidspunkt, og deretter nekte å flytte på seg.
Ordføreren i Quahog, hjembyen til Griffin familie og Family Guy. Blandt kjente sitater finnes " NO! You gave me Canadian bacon instead of bacon? This misdeed cannot go unpunished. Pizza delivery man, prepare to meet your maker at the hands of my cat launcher!" etterfulgt av "Damn, I lost him. Alright cats, back in the bag. Come on Fluffy, come on Mittens, come on Paul. Haha, what a ridiculous name for a ca-at. PAUL! That's a person's name! A person's name! Hahahahaha! Oh! Paul..."Det taler vel for seg selv.
#5. Keenser
Dette romvesenet er kun med i to-tre scener og kanskje totalt fem minutter av filmen, men er fortsatt en av de beste karakterene i Star Trek (2009). Det er hjelperen til Scotty, en av forskerne på planeten Delta Vega. Han sier ikke mye, men er kjent for å stelle seg i veien på ugunstige tidspunkt, og deretter nekte å flytte på seg.#4. The "it's"-man 
Kjent fra serien Monty Python's Flying Circus. Han starter omtrent hver episode med å løpe, svømme en utmattende lang strekning eller klatre over et fjell for å komme frem til kamera. Når han omsider er fremme gisper han akkurat frem "it's" før han blir avbrutt av åpningssekvensen på episoden.#3. Katie
Vanskelig å tenke seg at det er en liten jenteunge som er stemmen bak denne space'a karakteren. Hun dukker til stadighet opp i animasjonsfilmen Horton Hears a Who. Til tross for at hun bare ser ut som en søt, liten gul dott, kan det virke som om hun lever i sin egen boble. Hennes mest kjente sitat er "In my world, everyone's a pony. And they all eat rainbows and poop butterflies..." før hun kaster en blomst opp i panna, gisper og går baklengs inn i et kratt.
#2. Hooch
Ja, han er hotellsjefen fra "Zack og Codys søte hotelliv"...? Men genialitetetn ligger i rollen Hooch fra TV-serien Scrubs. "Hooch is crazy!" Hva annet kan jeg si?
Ordføreren i Quahog, hjembyen til Griffin familie og Family Guy. Blandt kjente sitater finnes " NO! You gave me Canadian bacon instead of bacon? This misdeed cannot go unpunished. Pizza delivery man, prepare to meet your maker at the hands of my cat launcher!" etterfulgt av "Damn, I lost him. Alright cats, back in the bag. Come on Fluffy, come on Mittens, come on Paul. Haha, what a ridiculous name for a ca-at. PAUL! That's a person's name! A person's name! Hahahahaha! Oh! Paul..."Det taler vel for seg selv.lørdag 5. desember 2009
Space'a fredspris
Wow... så utrolig... flaut... å få en fredspris når hverken mesteparten av verdens befolkning eller du selv føler at du fortjener den i utgangspunktet!
Okay, så det er positivt at Obama ikke er på Bush sin "side" og omsider ble president likevel. Han har sikkert også store og fredlige planer for fremtiden, men faktumet er at han ikke har kommet så langt enda. Gi han litt tid, damn it!
Yesda, nå er vi i hvert fall nordmennene sikret en plass i verdenspressen en stund fremover... fremstilt som overivrige idioter pga. én manns space'a ambisjoner. Whoopdy doo!
Okay, så det er positivt at Obama ikke er på Bush sin "side" og omsider ble president likevel. Han har sikkert også store og fredlige planer for fremtiden, men faktumet er at han ikke har kommet så langt enda. Gi han litt tid, damn it!
Yesda, nå er vi i hvert fall nordmennene sikret en plass i verdenspressen en stund fremover... fremstilt som overivrige idioter pga. én manns space'a ambisjoner. Whoopdy doo!
tirsdag 17. november 2009
Fordom
Hun vandret nedover gata med et likegydlig ansiktsuttrykk. Det var ikke for varmt, ikke for kaldt. Grått, men ikke trist. Litt vind, men akkurat ikke så mye at håret hennes ble kastet i alle kanter på irriterende vis. Generelt var det ikke noe å bemerke seg ved denne dagen.
Hun hadde ikke noe viktig i tankene heller, annet enn at hun fortsatt var irritert over det hun oppfattet som iPodens eget valg om å streike tidligere den morgenen og det faktumet at hun nå ikke hadde noe å fikle med. Joda, det var flere som passerte henne på veien, men hun var ikke typen til å granske ansikter for morro skyld. Mest fordi hun har ufattelig vanskelig for å tolke folk, dessuten er ikke diskresjon den sterkeste egenskapen hennes så hun ville nok oppleve et eller to rare blikk tilbake. Likevel la hun spesielt merke til en svart skikkelse som nærmet seg med bestemte stormskritt.
Hun var aldri usikker på at det var en fyr til tross for at han hadde halvlangt hår og en nøytral, svart jakke. Det var noe i den fremoverbøyde holdningen og den brutalt direkte gangen allerede fra da han kun så ut som en liten maur i horisonten. Var det bare hun som innbilte seg at han virket spesielt sint, nesten besatt? Eller kanskje han alltid var så aggressiv?
Etter hvert så hun at det var en typisk skinnjakke han hadde på, overfylt av glidelåser og lommer. Buksene var grå, han hadde en svart hals som var trukke halvveis over nesa - under de mørke øynene -, håret var også svart. Det eneste som skilte seg ut fra det mørktonede, var et brunt, rutete skjerf som var knytt over halsen igjen, resten av det hvite ansiktet og de hvite skoene. Han fremstod som den typen som satt i kjellerrommet og hørte på progressiv- og svart-metal mesteparten av dagen, eller kanskje spilte i et hardcore undergrundsband. Samtidig virket han ekte i den forstanden at han ikke trengte å jåle seg til med nagler, piercinger, sminke eller andre effekter.
Et sekund lekte hun med tanken om å stelle seg rett i veien hans bare for å se om han ville bytte fil der han stormet fremover - nesten robotaktig - i en rett linje, men konkluderte raskt med at sjansen for å bli meid ned var stor. Spesielt i den blodrøde vinterkåpen følte hun seg som et attraktivt mål, som om hun like gjerne kunne ropt "Olé, olé!". Han så rett på henne. Var hun faktisk irriteringsmomentet? Blikket hennes flakket, dette var et par øyne hun ikke ville møte. Hun merket at beina hennes automatisk gikk opp i tempo. Hans bein derimot, saknet ned betraktelig da han nå var ca. 10 m unna.
Da konturene på jakka ble mer synlige, la hun merke til noe nytt. Mens den ene hånda hvilte trygt i lommen, var den andre bak ryggen, ikke i den andre lommen som hun først hadde trodd. Et støkk gikk gjennom henne i det øyeblikket. Hun holdt pusten, stivnet i holdningen og sperret øynene åpne. Nå var de bare to meter fra hverandre. Hun turte ikke se ham i øynene, hun turte ikke skrike, lage en lyd, løpe, nei, ikke engang tenke seg frem til hva -
Så var øyeblikket over, og de hadde passert hverandre. Hun pep stille og slapp ut to store lunger med luft som straks samlet seg til en svær røyksky. Anspentheten begynte å gi slipp og hun var akkurat i ferd med å ergre seg over sin egen paranoia, da hun kjente to bestemte prikk på skuldren. Hun snudde seg av ren refleks i samme sekund som hun kjente at et forskrekket uttrykket fylte opp fjeset. Til gjengjeld fant hun to hasselbrune øyne med et distinkt grønnskjær, fulle av varme, i fjeset bare 30 cm fra hennes eget.
Forvirret, var hun i hvert fall takknemlig for at det siste hun kom til å se ikke var et par hatefulle øyne. Han trakk armen frem fra ryggen og hun lukket øynene. Så - en lukt. Den var søt, blomsteraktig, med en underliggende skarphet og honningliknende aroma. Var det ikke hennes egen parfyme hun luktet? Da hun åpnet øynene, holdt han en blomst. Han rakte den til henne som om det var en tidsinnstilt bombe. Hun var ikke akkurat noen ekspert på floraen, så hun visste ikke hva den het, men den var hvit med kronblader som overskred hverandre - nesten som i en rose. Gjemt under noen mørkegrønne blader, på enden av den lille stilken, var det festet en lyseblå silkesløyfe som falt på bakken da hun klomsete tok imot blomsten. Før hun fikk sakt noe, plukket han den lynraskt opp, tok et siste blikk på den overraskede minen foran seg og satte avgårde oppover bakken igjen.
Hun luktet på blomsten, det var definitivt den samme som i parfymen hennes. Så tenkte hun seg om, prøvde å mentalt fjerne den svarte halsen som halvveis hadde skjult det mystiske ansiktet hans. Jo, hun hadde sett han før. Rettere sagt flere ganger; de pleide faktisk å passere hverandre hver uke... samme klokkeslett, samme gate, samme dag, bare i et øyeblikk. Men de hadde aldri utvekslet så mye som et ord, eller ett blikk som varte mer enn to sekunder, hadde de? Hun trodde ikke han hadde lagt merke til henne engang. Smilet som tok over for det overraskede uttrykket var av den typen som fylte henne med forventning. Hun snudde seg og fikk et glimt av den svartkledde ryggen - ikke fult så fremoverbøyd lenger - før hun tok en siste lukt og gikk videre.
Etter hvert så hun at det var en typisk skinnjakke han hadde på, overfylt av glidelåser og lommer. Buksene var grå, han hadde en svart hals som var trukke halvveis over nesa - under de mørke øynene -, håret var også svart. Det eneste som skilte seg ut fra det mørktonede, var et brunt, rutete skjerf som var knytt over halsen igjen, resten av det hvite ansiktet og de hvite skoene. Han fremstod som den typen som satt i kjellerrommet og hørte på progressiv- og svart-metal mesteparten av dagen, eller kanskje spilte i et hardcore undergrundsband. Samtidig virket han ekte i den forstanden at han ikke trengte å jåle seg til med nagler, piercinger, sminke eller andre effekter.
Et sekund lekte hun med tanken om å stelle seg rett i veien hans bare for å se om han ville bytte fil der han stormet fremover - nesten robotaktig - i en rett linje, men konkluderte raskt med at sjansen for å bli meid ned var stor. Spesielt i den blodrøde vinterkåpen følte hun seg som et attraktivt mål, som om hun like gjerne kunne ropt "Olé, olé!". Han så rett på henne. Var hun faktisk irriteringsmomentet? Blikket hennes flakket, dette var et par øyne hun ikke ville møte. Hun merket at beina hennes automatisk gikk opp i tempo. Hans bein derimot, saknet ned betraktelig da han nå var ca. 10 m unna.
Da konturene på jakka ble mer synlige, la hun merke til noe nytt. Mens den ene hånda hvilte trygt i lommen, var den andre bak ryggen, ikke i den andre lommen som hun først hadde trodd. Et støkk gikk gjennom henne i det øyeblikket. Hun holdt pusten, stivnet i holdningen og sperret øynene åpne. Nå var de bare to meter fra hverandre. Hun turte ikke se ham i øynene, hun turte ikke skrike, lage en lyd, løpe, nei, ikke engang tenke seg frem til hva -
Så var øyeblikket over, og de hadde passert hverandre. Hun pep stille og slapp ut to store lunger med luft som straks samlet seg til en svær røyksky. Anspentheten begynte å gi slipp og hun var akkurat i ferd med å ergre seg over sin egen paranoia, da hun kjente to bestemte prikk på skuldren. Hun snudde seg av ren refleks i samme sekund som hun kjente at et forskrekket uttrykket fylte opp fjeset. Til gjengjeld fant hun to hasselbrune øyne med et distinkt grønnskjær, fulle av varme, i fjeset bare 30 cm fra hennes eget.
Forvirret, var hun i hvert fall takknemlig for at det siste hun kom til å se ikke var et par hatefulle øyne. Han trakk armen frem fra ryggen og hun lukket øynene. Så - en lukt. Den var søt, blomsteraktig, med en underliggende skarphet og honningliknende aroma. Var det ikke hennes egen parfyme hun luktet? Da hun åpnet øynene, holdt han en blomst. Han rakte den til henne som om det var en tidsinnstilt bombe. Hun var ikke akkurat noen ekspert på floraen, så hun visste ikke hva den het, men den var hvit med kronblader som overskred hverandre - nesten som i en rose. Gjemt under noen mørkegrønne blader, på enden av den lille stilken, var det festet en lyseblå silkesløyfe som falt på bakken da hun klomsete tok imot blomsten. Før hun fikk sakt noe, plukket han den lynraskt opp, tok et siste blikk på den overraskede minen foran seg og satte avgårde oppover bakken igjen.
Hun luktet på blomsten, det var definitivt den samme som i parfymen hennes. Så tenkte hun seg om, prøvde å mentalt fjerne den svarte halsen som halvveis hadde skjult det mystiske ansiktet hans. Jo, hun hadde sett han før. Rettere sagt flere ganger; de pleide faktisk å passere hverandre hver uke... samme klokkeslett, samme gate, samme dag, bare i et øyeblikk. Men de hadde aldri utvekslet så mye som et ord, eller ett blikk som varte mer enn to sekunder, hadde de? Hun trodde ikke han hadde lagt merke til henne engang. Smilet som tok over for det overraskede uttrykket var av den typen som fylte henne med forventning. Hun snudde seg og fikk et glimt av den svartkledde ryggen - ikke fult så fremoverbøyd lenger - før hun tok en siste lukt og gikk videre.
fredag 6. november 2009
Overreaksjon?
Hvordan skal man reagere på denne svineinfluensaen da?
Likevel er det en smule sykt at jeg er omringet av svinebadeender på jobben. Joda, badeendene som er fremstilt med forskjellige yrker i alt fra busniess til maler er søte nok, men en slags mutant and som er krysning av and og gris er en smule... perverst når en tenker over det.
Radioen, TV'en, avisen, posten og veggen på ethvert offentlig toalett advarer og råder oss til å være super-duper-pakk-sofaen-i-plast-hygeniske, mens danskene sitter og ler av oss. Ja, faktisk synes mange av landene i Europa at nordmennene er latterligvis på tuppa. Kanskje fordi dette er første epedemien siden - svartedauden? - i hvert fall på lenge... Uffameg, det er jo så ille fordi noen blir sykere enn andre (er det ikke alltid sånn?) dermed må alle få vaksine å kjapt som mulig! Sikkert ikke en dårlig idé, men ærlig talt, vi stressa aldri så mye med det før selv om det fantes influensavaksine da ogå.
Likevel er det en smule sykt at jeg er omringet av svinebadeender på jobben. Joda, badeendene som er fremstilt med forskjellige yrker i alt fra busniess til maler er søte nok, men en slags mutant and som er krysning av and og gris er en smule... perverst når en tenker over det.Kanskje såpebutikken prøver å sette et eksempel ved å vise at "svineinfluensa, nei, den kan man tulle og tøyse med". Eller så er det en oppriktig måte å tjene penger på... ehm, smart?
Abonner på:
Innlegg (Atom)