Mye beep-bop-a-looa, lite baram-pam-pshhhh

Kanskje ikke veldig originalt å spille på ting-som-var-bedre-før kortet, spesielt ikke når det gjelder musikk, men når man ser (hører) at ting går for langt føler jeg en viss trang til å bruke det likevel.
... Imogen Heap, de fleste kjenner henne igjen med lag på lag av elektronisk manipulerte stemmer i "Hide and Seek". Og forøvrig er ikke det mye omtalte "Speak for Yourself"-albumet fra 2006 av de verste. Men det kan ikke måle seg med følelsene og det kraftige drivet i iMegaphone fra 1998.

Imogen Heap på 90-tallet var noe helt annet! Fortsatt preget av elektroniske riffer, hadde lydbildet mer autentiske lydeffekter som like gjerne kunne vært spilt inn i et gammelt, forlatt hus til fordel for en datamaskin i et innelukket studio. Tekstene var sterkere, stemmen var dypere, mer grungy og uforutsigbar (Kate Bush møter Patti Smith). Til og med musikkvideoene hadde et helt annet preg på seg, dessuten --
hadde hun kulere stil...

Imogen i dag, som er plateaktuell med "Ellipse", er lite gjenkjennelig. Nå er hun helt lost i data-sample-mixe verden, spør du meg. Selvfølgelig synes jeg artister skal få lov til å gjøre noe nytt med hvert album og være nyskapende, men dette er forutsett at de holder særpreg vedlike og ikke mister sin "lyd".

iMegaphone er en av mine beste album, derfor skulle jeg ønske at Imogen Heap hadde klart å forholde seg tøff i trynet. Hmm... jeg må vel bare innse at det er for sent nå som årene begynner å dra på... *sukk*

Facelift :)

... er for øyeblikket veldig fornøyd med tilværelsen.
I dag mottok jeg en tilbudspakke fra cdon med ikke en eller to, men TRE CD'er av Alice in Chains (Facelift, Dirt og Alice in Chains)... og alt dette til under 220 kr m/frakt! Det er en stor bragd i et land som Norge...
Finally, my collection is complete!

Nå blir det intens lytting til Roskilde'10. Programmet er sinnsykt bra i år! Alice in Chains, Mötorhead, Serena Maneesh, Muse, Florence + the Machine under én og samme kam.
En stund trodde jeg til og med det ble hintet til Radiohead, men det ville vært for godt til å være sant... tydeligvis.

Kanskje det ikke blir helt den samme konsertopplevelsen i og med at Layne Staley forlot bandet (og tilværelsen) i 2002, og tok med seg et viktig særpreg for de fleste band; vokalen. Men jeg har stor respek for William DuVall både for sin gode vokal og motet til å bære Alice in Chains videre. Dessuten er en annen nøkkelperson for bandet fortsatt med; gitarist- og lyrikeren, Jerry Cantrell, som har vært med fra starten av. Forresten er ikke "Black Gives Way to Blue" det verste oppfølger-albumet jeg har hørt -- fra et band som har tatt seg en lengere pause.
Nei, dette blir bra!

Tankestorm

Dumme, dumme tanker... hvorfor kan dere ikke slutte å surre så jeg kan sove?

- Fordi det er så mange unødvendige detaljer å gå gjennom om og om igjen.

Men er det virkelig så viktig å reflektere over alle slags problemer før jeg sovner?

- En kan komme frem til mange løsninger før man sovner...

Kommer jeg ikke til å glemme alle tankene neste morgen uansett?

- Eeeee... Det er sant.

(stillhet)

Er ikke bare, bare...

Tror ikke det er mange bortsett fra de innvolverte, som tenker over hvor mye arbeid som ligger bak en teateroppsetning, og hvem andre enn skuespillerne som står bak. Her er en grovskisse over de som faktisk er innvolvert i prosessen og hva de gjør.

- Kostymeansvarlig - Skal finne passende klær til alle, holde styr på disse klærne, vaske, sy og tilføre det som er nødsvendig.
- Scenograf - Har ansvar for å skaffe, bygge på, plassere og organisere hovedkulisser samt. lage en praktisk løsning for sceneskift.
- Rekvisitør - Finne hver minste lille detalj av rekvisitter, holde styr på hvor de er til alle tider, hvor de kommer fra og sørge for at de kommer seg like hel tilbake til sin opprinnelige plass.
- Lysmennske - Finne passende belysning, beregne lysskift og hvite hvilke knapper som styrer hva.
- Lydmenneske - Tape/lage/finne/redigere passende lyd, time dette perfekt når tiden er inne.
- PR-ansvarlig - Ringe rette mennesker, sørge for plakater og rikelig med oppslag; ingenting er flauere enn å spille for bare åtte-ti publikummere, samlet bakerst i en ellers tom sal.
- Regissør - Gir skuespillerne instrukser til hva de faktisk gjør og måten de sier ting på, noe som kan være konfliktsstoff.
- Inspisient - Organiserer rom og viderefører viktig info til alle som jobber, passer også på at alle gjør som de skal.
- Produksjonsansvarlig - Tar nødvendige avgjørelse, organiserer alle som jobber, hjelper til der det trengs (som er overalt).

Det er sikkert mange flere viktige ansvarsområder, jeg ikke kan komme på nå, som har mer enn en skulle tro å si for kvaliteten til teaterstykket... Det er i hvert fall, eller bør være, mange mennesker som inngår i en teaterproduksjon.

Selvfølgelig ville det jo ha vær direkte slitsomt for publikum å tenke over alt dette mens de ser på stykket, deres oppgave er å la seg underholde. Samtidig ser jeg, som for tida befinner meg midt oppi det, ingen grunn til at man ikke skulle ha det i bakhodet, når man diskuterer den nyeste produksjonen på scenen.

Rør og bedritenhet

Nåh - er jeg lei av R'nB.
Ikke at jeg var veldig glad i det i utgangspunktet, men å jobbe rett ved en Glitter butikk på en dag hvor man har glemt å ta med egen musikk, sier vel litt på hvor mye av det "gode" det kan bli...
Spesielt å høre den samme sangen gjentatte ganger med sånne originale tekstlinjer som "never gonna hurt you/never gonna leave you", "you were everything", "can't let you go" etc. og Rhiannas nasale, tilgjorte stemme gir meg lyst til å banke hodet i veggen/gni meg selv i fjeset i frustrasjon/skade noen som evt. skulle toppe hele bedritenheten.

No offence til de som liker denne musikkstilen... eller litt da.
Ærlig talt, vis meg noe original R'nB og jeg er solgt!

Bloggens framtid

Slutten på videregående betyr, som sagt, starten på et veiskille. Dette gjelder både for karriere/utdanningsvalg, men sannsynligvis også for denne bloggen (!)

Jeg har tidligere skrevet om de forskjellige typene blogg, samt gitt uttrykk for min forakt for den typiske skrive-om-dagen-min-steg-for-bloody-steg-bloggen. Forøvrig har jeg en ganske hulter til bulter blogg hvor jeg bare skriver om det jeg selv vil som inspirerer/interesserer meg i skrivende stund. Men det har seg slik at jeg ganske sikkert skal på folkehøgskole til neste år, og da er det jo ganske greit å oppdatere familie og venner på hva som skjer. Reiseblogger har det hendige formålet at folk kan holde kontakten lettere, dermed oppretter jeg mest sannsynlig en ny såkalt, reiseblogg. Så er den tanken ute i universet.

Vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med denne, kanskje jeg lar den ligge og støve i det evig store cyberspace, bare for å snuble oppi den 20 år inn i fremtida? Kanskje jeg gjør den om til en anmeldelsesblogg på siden, den er jo allerede proppa full med musikk-innlegg...

Gleder meg i hvert fall til neste år, jeg. Håper virkelig folk gjør det de vil, drar til masse spennende steder og opplever masse snålt som de kan fortelle evt. blogge om:D

Suppe av januar

What's new pussycat whoa, whoa, who-oa!

Nå er det bare februar, men jeg føler at året går fort for det, jeg.

Senest i går, ble jeg ferdig med søknadene til høgskoler... i god tid. (Ahhh... det finnes ikke noe bedre enn å bli ferdig med noe "i god tid".) Jeg sier meg meget fornøyd med valget av skoler, selv om det nok kommer til å bli et helvete å velge igjen hvis jeg får tilbud om plass på alle(!)

Forøvrig ser jeg meg også fristet til å skrive et sint innlegg til aftenposten om mangelen på kritiske, unge øyne til å vurdere den norske teaterscenen for tida. Etter å ha tvunget meg gjennom nok en såkalt "modernisert" tolkning av en god klassiker, kom jeg frem til konklusjonene at vi er altfor snille og ettergivende på hva vi lar settes opp som skal være "kvalitetsteater". Hint; stykket slutter på "Julie" og dramatikerens navn baklengs er, eraepsekahS mailliW.

Ellers; i musikkverden har jeg med blandet følelse av begeistring og frustrasjon, oppdaget Animal Collective! Begeistring fordi det nye albumet "Merriweather Post Pavilion" er en gigantastisk suppe av nyskapende electronica, akapella og en herlig energi som letter på vintermørket! Frustrasjon grunnet mangelen på folk å diskutere denne genialiteten med... igjen. Ja, ja, mer glede for meg i min egen lille boble. Har dessuten bestilt billetter til Tommy Tokyo & Starving for my Gravy i april. Gleder meg!

Selvfølgelig er dette et usansynnlig dårlig tidspunkt å blogge på, så jeg lar det være med dette. Virker som inspirasjonen alltid bestemmer seg for å trenge seg på når jeg egentlig ikke har tid til den. Dermed er det jo ekstra frydefult at den resulterer i en rekke randome oppdateringer, stappet etter hverandre. Takk for meg!