Musikken sier ingenting

Panic on the streets of London
Panic on the streets of Birmingham
Could life ever be sane again?
The Leeds side-streets you slip down
I wonder to myself'
Hopes may rise on Grasmere
But Honey Pie, you're not safe here
So you run down
To the safety of the town
But there's panic on the streets of Carlisle
Dublin, Dundee, Humberside
I wonder to myself

Burn down the disco

hang the blessed DJ

Because the music that they constantly play

It says nothing to me about my life

Hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play

On the Leeds side-street you slip down
Provincial towns you jog 'round.
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ

Panic - The Smiths

RUSSETID!

... og alle tekno-elskende, fylleglade, skoleleie, 18/19-årige hjerter gleder seg. Vel, jeg er ikke helt med på den bølgen, i hvert fall ikke på den første biten, men delvis på den andre og fult og helt på den tredje!

Selv gidder jeg ikke være med på så mye i russetida, men regner med at det blir en del ting som ikke koster så mye penger... kanskje noen artige russknuter og litt feiring? Jeg har tross alt også en fremtid som jeg trenger ressurser til. Ergo er ikke dette en veldig viktig periode, men det er da gøy å være med når man har muligheten.

Håper bare, etter å ha vært med på russebusskåring, at det finnes noen rockeelskende russ, om ikke på en buss, kanskje en bil? Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut den evindelige dunke-musikken, og nei, for meg hjelper det ikke alltid å bare "se forbi det og være med". Jeg vet ikke, kanskje jeg faktisk ikke bryr meg etter hvert...

Regner med at 1. mai samt 16.-17. mai blir bra!

Skjebnesvanger Pearl Jam konsert

Med høye forventninger til årets Roskilde festival - noe som merkes siden jeg til stadighet skriver om det - sitter jeg her og blar gjennom festivalens historikk. Det er en litt bittersøt følelse i og med at jeg kommer over store navn som Talking Heads, Björk og et titalls band andre band som var strålende i sin tid, men neppe vil vende tilbake med det første. Men jeg synes også det er artigå lese gamle anmeldelser, fakta og hendelser/værfenomen fra år til år. For ikke visste jeg at Roskilde startet i 1971 og da het "Sound Fetival" eller at den ble forutsett å legges ned i 1977 pga. dårlige forhold og bråkete rockere.

Jeg blar og jeg blar, også kommer jeg over noe som har ligget gjemt i hjernebarken en stund og kommer til syne i mine umiddelbare tanker når jeg får opp... "år 2000, duket for episk Pearl Jam konsert, men så... 26 skadde, 3 av dem alvorlig og 9 ble trampet ihjel." På selve Roskilde siden stod det ikke mye om hendelsen, så jeg ville finne ut mer for å gjenoppfriske minnet og kom over denne artikkelen.

Oppsummert står det dette;
45 minutter inn i konserten skjedde det. Folk hadde dyttet og prøvd å bevege seg nærmere scenen grunnet dårlig lyd. Noen hadde falt i forsøket på å trekke tilbake, mens andre hadde blitt skvist opp mot rekkverket i hysteriet. Kaoset fortsatte og ingen vakter fikk styr på massen, selv med oppfordringer fra bandet om å gå to skritt tilbake... Men da konserten var ferdig var det for sent. Ni personer hadde falt under det store presset, og da de aldri kom seg opp, ble de mest sannsynlig kvalt. Av dem; Tre dansker, tre svensker, en politioffiser fra Hamburg, en tysker og den yngste var 17 år.

Det å lese kommentarer fra hendelsen, til og med fra folk som bare hadde vært i nærheten av område, var sterkt. Jeg synes jeg kunne forestille meg både kaoset av ivrige fans under konserten, og stillheten som fulgte i sjokket etter. Det er kanskje litt sårt å si det siden jeg ikke var der, men det gjorde veldig inntrykk.

Som følger av hendelsen ble det opprettet et minnesmerke ved hovedscenen og Roskilde Festival har skjerpet sikkerhetssystemet betydeligere. Slik er det lettere for folk å komme inn og ut av sceneområde og det er flere vakter som passer på. Faktisk er det bedre anlegg nå for å få bra plass og en god konsertopplevelse for de som er fans med den nye organisasjonen. Men der var nok flere faktorer som spilte en rolle i hendelsen, så det er ikke sagt at det ikke kan skje igjen.

Til slutt er det bare et spørsmål som gnager i magen "Er det noen konsert jeg ville vært villig til å dø for?" Men jeg tror ikke det finnes noe trygt svar å gi foreløpig. I mellomtiden håper jeg ni spesielle mennesker hviler i fred...

Mye beep-bop-a-looa, lite baram-pam-pshhhh

Kanskje ikke veldig originalt å spille på ting-som-var-bedre-før kortet, spesielt ikke når det gjelder musikk, men når man ser (hører) at ting går for langt føler jeg en viss trang til å bruke det likevel.
... Imogen Heap, de fleste kjenner henne igjen med lag på lag av elektronisk manipulerte stemmer i "Hide and Seek". Og forøvrig er ikke det mye omtalte "Speak for Yourself"-albumet fra 2006 av de verste. Men det kan ikke måle seg med følelsene og det kraftige drivet i iMegaphone fra 1998.

Imogen Heap på 90-tallet var noe helt annet! Fortsatt preget av elektroniske riffer, hadde lydbildet mer autentiske lydeffekter som like gjerne kunne vært spilt inn i et gammelt, forlatt hus til fordel for en datamaskin i et innelukket studio. Tekstene var sterkere, stemmen var dypere, mer grungy og uforutsigbar (Kate Bush møter Patti Smith). Til og med musikkvideoene hadde et helt annet preg på seg, dessuten --
hadde hun kulere stil...

Imogen i dag, som er plateaktuell med "Ellipse", er lite gjenkjennelig. Nå er hun helt lost i data-sample-mixe verden, spør du meg. Selvfølgelig synes jeg artister skal få lov til å gjøre noe nytt med hvert album og være nyskapende, men dette er forutsett at de holder særpreg vedlike og ikke mister sin "lyd".

iMegaphone er en av mine beste album, derfor skulle jeg ønske at Imogen Heap hadde klart å forholde seg tøff i trynet. Hmm... jeg må vel bare innse at det er for sent nå som årene begynner å dra på... *sukk*

Facelift :)

... er for øyeblikket veldig fornøyd med tilværelsen.
I dag mottok jeg en tilbudspakke fra cdon med ikke en eller to, men TRE CD'er av Alice in Chains (Facelift, Dirt og Alice in Chains)... og alt dette til under 220 kr m/frakt! Det er en stor bragd i et land som Norge...
Finally, my collection is complete!

Nå blir det intens lytting til Roskilde'10. Programmet er sinnsykt bra i år! Alice in Chains, Mötorhead, Serena Maneesh, Muse, Florence + the Machine under én og samme kam.
En stund trodde jeg til og med det ble hintet til Radiohead, men det ville vært for godt til å være sant... tydeligvis.

Kanskje det ikke blir helt den samme konsertopplevelsen i og med at Layne Staley forlot bandet (og tilværelsen) i 2002, og tok med seg et viktig særpreg for de fleste band; vokalen. Men jeg har stor respek for William DuVall både for sin gode vokal og motet til å bære Alice in Chains videre. Dessuten er en annen nøkkelperson for bandet fortsatt med; gitarist- og lyrikeren, Jerry Cantrell, som har vært med fra starten av. Forresten er ikke "Black Gives Way to Blue" det verste oppfølger-albumet jeg har hørt -- fra et band som har tatt seg en lengere pause.
Nei, dette blir bra!

Tankestorm

Dumme, dumme tanker... hvorfor kan dere ikke slutte å surre så jeg kan sove?

- Fordi det er så mange unødvendige detaljer å gå gjennom om og om igjen.

Men er det virkelig så viktig å reflektere over alle slags problemer før jeg sovner?

- En kan komme frem til mange løsninger før man sovner...

Kommer jeg ikke til å glemme alle tankene neste morgen uansett?

- Eeeee... Det er sant.

(stillhet)

Er ikke bare, bare...

Tror ikke det er mange bortsett fra de innvolverte, som tenker over hvor mye arbeid som ligger bak en teateroppsetning, og hvem andre enn skuespillerne som står bak. Her er en grovskisse over de som faktisk er innvolvert i prosessen og hva de gjør.

- Kostymeansvarlig - Skal finne passende klær til alle, holde styr på disse klærne, vaske, sy og tilføre det som er nødsvendig.
- Scenograf - Har ansvar for å skaffe, bygge på, plassere og organisere hovedkulisser samt. lage en praktisk løsning for sceneskift.
- Rekvisitør - Finne hver minste lille detalj av rekvisitter, holde styr på hvor de er til alle tider, hvor de kommer fra og sørge for at de kommer seg like hel tilbake til sin opprinnelige plass.
- Lysmennske - Finne passende belysning, beregne lysskift og hvite hvilke knapper som styrer hva.
- Lydmenneske - Tape/lage/finne/redigere passende lyd, time dette perfekt når tiden er inne.
- PR-ansvarlig - Ringe rette mennesker, sørge for plakater og rikelig med oppslag; ingenting er flauere enn å spille for bare åtte-ti publikummere, samlet bakerst i en ellers tom sal.
- Regissør - Gir skuespillerne instrukser til hva de faktisk gjør og måten de sier ting på, noe som kan være konfliktsstoff.
- Inspisient - Organiserer rom og viderefører viktig info til alle som jobber, passer også på at alle gjør som de skal.
- Produksjonsansvarlig - Tar nødvendige avgjørelse, organiserer alle som jobber, hjelper til der det trengs (som er overalt).

Det er sikkert mange flere viktige ansvarsområder, jeg ikke kan komme på nå, som har mer enn en skulle tro å si for kvaliteten til teaterstykket... Det er i hvert fall, eller bør være, mange mennesker som inngår i en teaterproduksjon.

Selvfølgelig ville det jo ha vær direkte slitsomt for publikum å tenke over alt dette mens de ser på stykket, deres oppgave er å la seg underholde. Samtidig ser jeg, som for tida befinner meg midt oppi det, ingen grunn til at man ikke skulle ha det i bakhodet, når man diskuterer den nyeste produksjonen på scenen.