Det er så mange som virkelig ikke liker vinteren. Enten er det pga. vinterdepresjon, kulden, lengre kvelder, sykdoms-virus (som riktignok blir like vanlig som myggestikk om sommeren), de lider kanskje av Grinchen-syndromet, ellers ligger problemet i alle faktorene pluss noen til. Jeg liker å tenke på snøballkriger/dynking, ordentlig risgrøt (ikke sånn 5 min. tull), sjokolade på skitur, gode varme, klær og sokker som gir en følelse av trygghet, 1. juledag, snøstorm når man sitter inne med kako, folk med bleke ansiker og røde kinn, solen som står opp og får istappene til å glitre, varme busser, kaldt rom og tjukk dyne, julepynt, å stirre på flammene fra peisen, jule/vinterfilmer, vintersanger (ikke nødvendigvis julesanger), inspirasjonen, å ha ubegrenset innetid til å pusle med småsaker, gløgg m/rosiner og mandler, og pepperkaker sesongen rundt (ja, man spiser dem da etter jul også). Nå er det jo ikke alle som liker alt dette, eller noe av dette i det hele tatt. Men de er det bare synd på; livet er så mye bedre når man lærer seg å verdsette slike ting.
Jeg skal ikke si at jeg er veldig mye mer vintermenneske enn sommermenneske. (Hvis jeg gir litt feilinntrykk av dette fra tidligere innlegg, er det nok av min upraktiske emne til å leve meg litt for mye inn i "situasjonen"). Men det falt meg ganske nylig inn, at jeg starter å lengte etter vinteren en stund tidligere enn jeg lengter etter sommeren på vei ut av vinteren. Kanskje er det de irriterende mellommånedene mellom sesongene mellom, som trigger alt? Altså, jeg liker jo våren og delvis høsten også, men nå tenker jeg på de månedene mellom der igjen, der hvor alt er slafsete, gjørmete og depressivt jævelskap. Jeg vil si at vi i septembermåneden så vidt har kommet oss ut av sommeren, rett før det regner som verst, dermed er det vel relativt tidlig å lengte fremover en hel årstid. Ergo; er vinteren omtrent favorittmåneden. Bevist faktum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar