Norsk filmflopp etter filmflopp

Hva er egentlig greia med norsk film? Jeg skjønner simpelten ikke hvorfor vi ikke får det til like bra som andre land...
Trenger vi flere (gode) skuespillere? Regissører med originale idéer? Bedre replikker/manus? Eller er det rett og slett språket og væremåten vår som er så jordnært-vikingsk at det ikke funker på den store "sølv-skjermen"?

Jeg opplever i hvert fall alt for mange ganger at såkalt "virkelighetsnære", norske filmer, med profesjonelle skuespillere tatt rett ut fra høgskolen, ikke er til min store begeistring. For det første har ikke skuespillerne alltid, med en så perfekt utdannelse, sjansen til å sette seg inn i rollekarakterens liv. For det andre er det alltid, alltid overdreven/unødvendig bruk av nakenhet, sex, vold eller dop eller alt kombiner, liksom for å provosere Ola- og Kari-nordmanns oppfating av "Norge-det-perfekte-fredreland"... for det er jo bra å provosere (Norge er tross alt ikke så perfekt som vi vil ha det til), men det er så oppbrukt(!)

Ellers forekommer det en del klisjéer, eller absurde, uforklarlige ting - også kalt kunstneriske firheter - som egentlig ikke gir deg despor forståelig kunnskap (får jeg nevne Lønsj?) før filmen slutter med en eller annen dyster tragedie.

Jeg vil ikke mene at jeg har så fryktelig mange bedre idéer å bebreide meg med enn de geni-strekene som allerede har kommet. Men jeg tror i hvert fall jeg vill hatt nok vett til å finne skuespillere som ikke har spilt i et dusin andre norske filmer, bare fordi jeg vet at de kan spille (på en måte). Trikset er nok heller å finne nye talenter, muligens rett fra "gata", med inspirasjon å hente fra annet enn skuespillerskolen. Dessuten ville prøvd å gjøre noe annet enn å fornorske amerikanske filmer og konsept. Og jeg ville ikke turt å starte med noe "prosjekt" før jeg virkelig fant på noe originalt og tankevekkende (ikke nødvendigvis provoserende).

Dermed tror jeg ikke jeg vil sikre noen fremtid innen norsk filmregi i hvert fall i nærmeste fremtid. Men tillater med heller å pese litt om det på bloggen min.
Apropos; tillate... noen norske filmer som faktisk er å tillate seg å se (uten å bryne på nesa) er; Mannen som elsket Yngve, Max Manus og Den siste Revejakta.
... om det har noen tilkobling at disse filmene er innstilt i tidligere tiår (40-, 70- og 80/90-tallet), vet ikke jeg?