Menneskets Epoke
Jorden har eksistert i 4,6 milliarder år. Bare etter det store smellet brukte jorda flere millioner år på å forme seg slik som vi kjenner den i dag. Flere epoker fulgte, med alt fra ekstrem hete til ekstrem kulde. Disse epokene gikk på tidsperioder fra millionvis til ti tusenvis av år. Etter en serie store hendelser på jorden krøp omsider mikroorganismer frem, og i løpet av en periode på noen hundretusen år utviklet disse seg til store dyr, som dinosaurer. Dinosaurene ble utryddet, men noen dyr overlevde, nemlig pattedyr. For ca. 200 000 år siden utviklet disse seg til homo sapiens sapiens, det ”tenkende” mennesket. Men selv om 200 000 år kan høres lenge ut, regnes det bare om et øyeblikk i den geologiske tidsregningen, og kan i hvert fall ikke sammenliknes med jordas levetid. Så hva kan man da si om de oppimot 100 årene vi mennesker som individer har å leve livet på? Hva er det viktig å bruke tiden på?
”Nei, jeg har ikke tid nå, kanskje vi kan snakkes i morgen i stedet?” eller ”Uff! Det passer dårlig, har så mye å gjøre den dagen, men vi kan jo se om vi får til noe på mandagen” De fleste har nok hørt respons som likner denne, en eller flere ganger i livet. For det kan virke som de fleste mennesker i den vestlige verden har veldig dårlig tid. Mange prøver å sjonglere alt mulig på en gang. På skolen er det jo viktig å få gode karakterer for å imponere foreldre, og om man allerede fra da av tjener egne penger viser det selvstendighet, og det lover godt for fremtiden. Dessuten skal man delta i fritidsaktiviteter slik at man ikke blir helt ”nerd,” og ha tid til venner og eventuelt kjæreste. Mens i det voksne livet er det jobb presteringen som er viktig for mange, men også det å føre slekten videre. Man skal ha masse penger og/eller en make pluss noen barn, i tillegg til nok tid til å reise og oppleve ting som man kan fortelle morsomme historier om. Ja, det er mye å tenke på, for bare det å skrive ned alt gjør meg småstressa og rastløs.
På en annen side har vi de som tar det med ro. Disse utgjør en mindre del av befolkningen. Noen av dem griper dagen som den kommer, i stedet for å stresse seg opp over hva de burde gjøre (karpe diem). Kanskje de plutselig bestemmer seg for å gå en tur i skogen for å dyppe føttene i bekken, en dag med ekstra fint vær, i stedet for å gå på skolen. Eller den typiske klisjeen, å sette seg på et tog for så å gå av på en tilfeldig, fremmed stasjon. Den andre, litt latere delen av livsnyterne, tar nok derimot mer utbytte av hva som er på TV-en og en flaske Pepsi Max, enn hva dagen har i vente for dem. Den ene delen eventyrlysten og den andre avslappende. Begge høres fristende ut på et vis, men hva får man uttrettet ved å tilbringe tiden på den måten?
Når jeg tenker over det høres alle disse mennesketypene egoistiske ut. De som har det travelt har det ofte slik fordi de skal prøve å gjøre livet så bra som mulig for deres egen og slektens skyld. De som liksom skal gripe dagen, gjør det jo også for sin egen skyld, for egne opplevelser og egen erfaring. Og sist, men ikke minst, de som setter seg tilbake i sofaen eller foran PC-en som helt klart gjør det for egen nytelse. Er egentlig noen av disse menneskene bedre enn hverandre? I Trond Viggo Torgersens sang ”Slapp Reggae” kan du vel høre om alle typene. Han synger ”Alle er så treige, allting går så fort…” samtidig som ”de raske er så feige, de ha’kke tid til det de har gjort.” Det sier noe.
Men hva med den gylne middelveien, da. Er det bedre å hverken bruke tiden på for mye eller for lite? I de fleste tilfeller kan det virke smart å ikke gjøre for mye eller for lite av en sak. Likevel tror jeg ikke det gjelder i denne sammenhengen. Det er et kort liv, så da er det viktig å gjøre noe ut av det, sier mange. Jeg er enig i det, men for hvem skal man gjøre noe ut av det? Det er vel greit at man som menneske har travle og rolige tider og i det hele tatt tid man bruker på seg selv, men alle mennesker burde komme til et punkt i livet hvor de spør deg selv hva de egentlig vil bruke tiden på. Som sagt, et menneskeliv er bare et blunk i jordas historie. Og når alt kommer til alt er det historie boka som vil ha mest å si for hvordan mennesket vil bli husket i fremtiden.
12. lukes visdomsord: Halvveis betyr ikke snart.
Kom Blåne, kom jente, kom gutt. 
Det jeg har bestemt meg for å fundere litt rundt nå er vel egentlig hva som utløser denne julefølelsen. For det første kom snøen tidlig i år, allikevel er det vel mer logisk (?) at det var fordi jeg akkurat i år bestemte meg for å ikke tvinge frem følelsen (i motsetning til tidligere år) ved å se på masse julefilmer, spise julegodt eller rett og slett sitte og vente på snø. Dessuten har jeg hatt det for travelt til å registrere alle de jule-aktige forandringene, så når jeg da endelig har satt meg ned i sofaen og sett juleduken på bordet og snøen ute kom det helt av seg selv. Eller det kan være en så enkel forklaring som at julemusikken på jobben samt. julepynten i kjøpesenteret har gjort inntrykk på meg... Søren vet jeg... alt jeg vet er at det er en god, fredlig og takknemmelig følelse!