Nåh - er jeg lei av R'nB.
Ikke at jeg var veldig glad i det i utgangspunktet, men å jobbe rett ved en Glitter butikk på en dag hvor man har glemt å ta med egen musikk, sier vel litt på hvor mye av det "gode" det kan bli...
Spesielt å høre den samme sangen gjentatte ganger med sånne originale tekstlinjer som "never gonna hurt you/never gonna leave you", "you were everything", "can't let you go" etc. og Rhiannas nasale, tilgjorte stemme gir meg lyst til å banke hodet i veggen/gni meg selv i fjeset i frustrasjon/skade noen som evt. skulle toppe hele bedritenheten.
No offence til de som liker denne musikkstilen... eller litt da.
Ærlig talt, vis meg noe original R'nB og jeg er solgt!
torsdag 18. februar 2010
mandag 8. februar 2010
Bloggens framtid
Slutten på videregående betyr, som sagt, starten på et veiskille. Dette gjelder både for karriere/utdanningsvalg, men sannsynligvis også for denne bloggen (!)
Jeg har tidligere skrevet om de forskjellige typene blogg, samt gitt uttrykk for min forakt for den typiske skrive-om-dagen-min-steg-for-bloody-steg-bloggen. Forøvrig har jeg en ganske hulter til bulter blogg hvor jeg bare skriver om det jeg selv vil som inspirerer/interesserer meg i skrivende stund. Men det har seg slik at jeg ganske sikkert skal på folkehøgskole til neste år, og da er det jo ganske greit å oppdatere familie og venner på hva som skjer. Reiseblogger har det hendige formålet at folk kan holde kontakten lettere, dermed oppretter jeg mest sannsynlig en ny såkalt, reiseblogg. Så er den tanken ute i universet.
Vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med denne, kanskje jeg lar den ligge og støve i det evig store cyberspace, bare for å snuble oppi den 20 år inn i fremtida? Kanskje jeg gjør den om til en anmeldelsesblogg på siden, den er jo allerede proppa full med musikk-innlegg...
Gleder meg i hvert fall til neste år, jeg. Håper virkelig folk gjør det de vil, drar til masse spennende steder og opplever masse snålt som de kan fortelle evt. blogge om:D
Jeg har tidligere skrevet om de forskjellige typene blogg, samt gitt uttrykk for min forakt for den typiske skrive-om-dagen-min-steg-for-bloody-steg-bloggen. Forøvrig har jeg en ganske hulter til bulter blogg hvor jeg bare skriver om det jeg selv vil som inspirerer/interesserer meg i skrivende stund. Men det har seg slik at jeg ganske sikkert skal på folkehøgskole til neste år, og da er det jo ganske greit å oppdatere familie og venner på hva som skjer. Reiseblogger har det hendige formålet at folk kan holde kontakten lettere, dermed oppretter jeg mest sannsynlig en ny såkalt, reiseblogg. Så er den tanken ute i universet.
Vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med denne, kanskje jeg lar den ligge og støve i det evig store cyberspace, bare for å snuble oppi den 20 år inn i fremtida? Kanskje jeg gjør den om til en anmeldelsesblogg på siden, den er jo allerede proppa full med musikk-innlegg...
Gleder meg i hvert fall til neste år, jeg. Håper virkelig folk gjør det de vil, drar til masse spennende steder og opplever masse snålt som de kan fortelle evt. blogge om:D
mandag 1. februar 2010
Suppe av januar
What's new pussycat whoa, whoa, who-oa!
Nå er det bare februar, men jeg føler at året går fort for det, jeg.
Senest i går, ble jeg ferdig med søknadene til høgskoler... i god tid. (Ahhh... det finnes ikke noe bedre enn å bli ferdig med noe "i god tid".) Jeg sier meg meget fornøyd med valget av skoler, selv om det nok kommer til å bli et helvete å velge igjen hvis jeg får tilbud om plass på alle(!)
Forøvrig ser jeg meg også fristet til å skrive et sint innlegg til aftenposten om mangelen på kritiske, unge øyne til å vurdere den norske teaterscenen for tida. Etter å ha tvunget meg gjennom nok en såkalt "modernisert" tolkning av en god klassiker, kom jeg frem til konklusjonene at vi er altfor snille og ettergivende på hva vi lar settes opp som skal være "kvalitetsteater". Hint; stykket slutter på "Julie" og dramatikerens navn baklengs er, eraepsekahS mailliW.
Ellers; i musikkverden har jeg med blandet følelse av begeistring og frustrasjon, oppdaget Animal Collective! Begeistring fordi det nye albumet "Merriweather Post Pavilion" er en gigantastisk suppe av nyskapende electronica, akapella og en herlig energi som letter på vintermørket! Frustrasjon grunnet mangelen på folk å diskutere denne genialiteten med... igjen. Ja, ja, mer glede for meg i min egen lille boble. Har dessuten bestilt billetter til Tommy Tokyo & Starving for my Gravy i april. Gleder meg!
Selvfølgelig er dette et usansynnlig dårlig tidspunkt å blogge på, så jeg lar det være med dette. Virker som inspirasjonen alltid bestemmer seg for å trenge seg på når jeg egentlig ikke har tid til den. Dermed er det jo ekstra frydefult at den resulterer i en rekke randome oppdateringer, stappet etter hverandre. Takk for meg!
søndag 24. januar 2010
Folkehøgskoler og lilla katter
Så var det tid for å velge en folkehøgskole...
Synes det liksom er greit å ta seg litt tid til å holde på med det jeg har lyst til og lære litt mer, før jeg kaster meg ut i den store verden og blir 100 % selvstendig. Men hva skal man se på av kriterier? Skal man ta opp lån? Vil man komme seg langt vekk, eller er det best å være i nærheten? Og hvorfor søren, kan ikke hjemmeside-ansvarlige legge ut den viktigste info'en som "søknadsfrist", "kostnader" + mange andre ting som er bra å vite, på én og samme oversiktlige side?
Dette er i hvert fall noen av de spørsmålene som popper opp hos meg. Heldigvis er det mye som ser spennende ut - for det er mye å velge mellom - og fortsatt mange plasser ledige. De fleste skolene har søknadsfrist eller opptaksstart, som det også kalles, 1. februar. Noen har senere, men tror det lønner seg å sette seg ned og finne ut av ting ganske snart for sikkerhets skyld.
På et vis har vi nordmenn et luksusproblem når det gjelder utdannelse. Det er jo som oftest et spørsmål om "hva man skal velge?" fordi vi har så sinnsykt mye å velge mellom! Og om man tar seg et friår for å jobbe eller reise, er det fortsatt ikke noe problem å utdanne seg senere. Okay, nå begynner vel denne "så heldige vi nordmenn er"-greia å bli ganske gammel, til tross for at vi faktisk er heldige i det meste. Det er som å fortelle en lilla katt at den er lilla; den vet at den er lilla, den blir dermed dritt lei av å høre at den er lilla fordi "lilla" er sånn den alltid har oppfattet seg selv og er hva den er vant til. Hvis den derimot blir rosa for en stund også blir lilla igjen, vil den nok sette umåtelig mer pris på å være lilla. Slik er det vel med oss også.
Uansett, vi kan bli hva vi vil, så lenge vi bare har et lite hint av talent i noe. Vi har sjansen til å videreutvikle dette talentet og bli virkelig gode gjennom utdannelse og/eller hardt arbeid. Dette har ikke alle muligheten til. Dermed synes jeg det er smart å gripe sjansen. Man trenger ikke nødvendigvis å stresse med det, men gjøre "noe" og gjøre det i sin egen stil.
Synes det liksom er greit å ta seg litt tid til å holde på med det jeg har lyst til og lære litt mer, før jeg kaster meg ut i den store verden og blir 100 % selvstendig. Men hva skal man se på av kriterier? Skal man ta opp lån? Vil man komme seg langt vekk, eller er det best å være i nærheten? Og hvorfor søren, kan ikke hjemmeside-ansvarlige legge ut den viktigste info'en som "søknadsfrist", "kostnader" + mange andre ting som er bra å vite, på én og samme oversiktlige side?
Dette er i hvert fall noen av de spørsmålene som popper opp hos meg. Heldigvis er det mye som ser spennende ut - for det er mye å velge mellom - og fortsatt mange plasser ledige. De fleste skolene har søknadsfrist eller opptaksstart, som det også kalles, 1. februar. Noen har senere, men tror det lønner seg å sette seg ned og finne ut av ting ganske snart for sikkerhets skyld.
På et vis har vi nordmenn et luksusproblem når det gjelder utdannelse. Det er jo som oftest et spørsmål om "hva man skal velge?" fordi vi har så sinnsykt mye å velge mellom! Og om man tar seg et friår for å jobbe eller reise, er det fortsatt ikke noe problem å utdanne seg senere. Okay, nå begynner vel denne "så heldige vi nordmenn er"-greia å bli ganske gammel, til tross for at vi faktisk er heldige i det meste. Det er som å fortelle en lilla katt at den er lilla; den vet at den er lilla, den blir dermed dritt lei av å høre at den er lilla fordi "lilla" er sånn den alltid har oppfattet seg selv og er hva den er vant til. Hvis den derimot blir rosa for en stund også blir lilla igjen, vil den nok sette umåtelig mer pris på å være lilla. Slik er det vel med oss også.
Uansett, vi kan bli hva vi vil, så lenge vi bare har et lite hint av talent i noe. Vi har sjansen til å videreutvikle dette talentet og bli virkelig gode gjennom utdannelse og/eller hardt arbeid. Dette har ikke alle muligheten til. Dermed synes jeg det er smart å gripe sjansen. Man trenger ikke nødvendigvis å stresse med det, men gjøre "noe" og gjøre det i sin egen stil.
onsdag 13. januar 2010
An-meld-el-ses-kom-pleks
Som profesjonell anmelder, uansett om det er film, teater, revy, konsert eller musikk osv., skal man alltid begi seg ut på underholdningen som et blankt lerett. Man skal kunne skille mellom det som er positivt og det som er negativt, være presis i beskrivelsen og gi klart grunnlag for terningkast/smilefjes-surtfjes. Hensikten er at det er konstruktivt, fengende og forståelig både for subjektene for anmeldelsen og publikum/lesere. Om folk er enige med anmeldelsen kan være det sammen etter at den havner på trykk, så lenge den i hvert fall er skrevet bra.
Dermed er det veldig irriterende som (veldig) amatør-anmelder å lese anmeldere som tydeligvis har glemt hva jobben går ut på. Jeg vet ikke om de har skrevet så mange anmeldelser at de har gått litt i surr, om de har slått hodet sitt i noe hardt og midlertidig glemt viktige punkter i oppbygningen til en anmeldelse evt. hva de skal anmelde, om de generelt hadde en veldig dårlig dag eller rett og slett er treigeeeeee i oppfattningen, men jeg bryr meg ikke. Anmeldelser er også promotering, dermed er det viktig at det gjøres ordentlig.
Når man anmelder et album og skriver masse positive ting, skryter den opp i skyene, men kommer med en liten svakhet på slutten... er det logisk at denne CD'en får en 4'er, tidenes mest kjedelige karakter? Hvis man derimot anmelder en revy ved å starte med en tittel som oser av pessimism, for så å trekke frem en svakhet ved hver styrke og attpåtil motsi seg selv x antall ganger i løpet av teksten, er det da logisk å gi denne revyen en 5'er? Er man virkelig egnet som anmelder når man ikke klarer å komme med en klar hensikt eller et klart standpunkt?
Nei! Hvis greia er bra, gi den en bra karakter og skriv noe positivt, hvis den er dårlig gi den en dårlig karakter og skriv noe negativt. Potato-potahto, tomato-tomatho. Jeg synes ikke dette virker så komplisert, jeg.
Dermed er det veldig irriterende som (veldig) amatør-anmelder å lese anmeldere som tydeligvis har glemt hva jobben går ut på. Jeg vet ikke om de har skrevet så mange anmeldelser at de har gått litt i surr, om de har slått hodet sitt i noe hardt og midlertidig glemt viktige punkter i oppbygningen til en anmeldelse evt. hva de skal anmelde, om de generelt hadde en veldig dårlig dag eller rett og slett er treigeeeeee i oppfattningen, men jeg bryr meg ikke. Anmeldelser er også promotering, dermed er det viktig at det gjøres ordentlig.
Når man anmelder et album og skriver masse positive ting, skryter den opp i skyene, men kommer med en liten svakhet på slutten... er det logisk at denne CD'en får en 4'er, tidenes mest kjedelige karakter? Hvis man derimot anmelder en revy ved å starte med en tittel som oser av pessimism, for så å trekke frem en svakhet ved hver styrke og attpåtil motsi seg selv x antall ganger i løpet av teksten, er det da logisk å gi denne revyen en 5'er? Er man virkelig egnet som anmelder når man ikke klarer å komme med en klar hensikt eller et klart standpunkt?
Nei! Hvis greia er bra, gi den en bra karakter og skriv noe positivt, hvis den er dårlig gi den en dårlig karakter og skriv noe negativt. Potato-potahto, tomato-tomatho. Jeg synes ikke dette virker så komplisert, jeg.
lørdag 2. januar 2010
God start på året...
Kanskje lurt å merke seg selv til resten av det nye året; det å jobbe første skift i en butikk, innebærer at man må åpne butikken. Det å åpne butikken krever at man står opp tidligere (!) for å være der i god tid før kundene kommer. Kunder betyr penger. Penger er et viktig konsept som en bedrift trenger for å holde seg oppegående.
Det en bedrift derimot ikke trenger er at ansatte sover til 5 minutter før åpningstiden når vedkommende bor 20 min unna butikken, at butikken dermed mottar bot av kjøpesenteret for at den står der mørk og forlat i forhold til de andre på kjøpesenteret. Hvorav den ansatte gjerne kunne klart seg foruten den videre overrukkede boten.
Budskap; det er smart å sjekke vekkerklokka dobbelt før man legger seg.
Det en bedrift derimot ikke trenger er at ansatte sover til 5 minutter før åpningstiden når vedkommende bor 20 min unna butikken, at butikken dermed mottar bot av kjøpesenteret for at den står der mørk og forlat i forhold til de andre på kjøpesenteret. Hvorav den ansatte gjerne kunne klart seg foruten den videre overrukkede boten.
Budskap; det er smart å sjekke vekkerklokka dobbelt før man legger seg.
torsdag 31. desember 2009
Fra 2009 til 2010!
De trodde dommedag var år 2000, men her sitter vi da 9 år, 364 dager og 14 timer senere på vei til å runde av det første tiåret. Så er det bare å se hvor langt det bærer herfra. Personlig satser jeg på å være i live i 2013 også. Men om det mot noen formodning skulle bli "dommedag" - BAM, BAM, baaaam - er ikke det bare ufattelig kult å være en del av? Å oppleve en så omfattende endring på en planet. I hvert fall hvis det utarter seg som den typiske miljø- og naturomveltning presentert i alle disse apokolyse-filmene. Hvis det derimot skulle vise seg å være på et religiøst plan vil jeg nok bli en smule mer stressa.
Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)
Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";
Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.
Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;
Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.
Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.
Godt nyttår!:D
Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)
Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";
Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.
Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;
Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.
Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.
Godt nyttår!:D
Abonner på:
Innlegg (Atom)