Rutinerende liv

Ni dager totalt... hvor forløpet går som følger; stå opp kl. 7, bøtte i seg litt kaffe, dra til storsenteret, jobbe/stå bak kassa i 7 timer gj. snitt, dra hjem, spise, sove. Eventuelt jobber jeg fra 16-21 eller 14-17 og da er det små endringer i sovemønsteret, men prinsippet er det samme.

På begynnelsen av dagen er nok det vanskeligste å ikke vise hvor stuptrøtt man er til kundene. Virkningen av kaffekoppen går over ganske fort når man skjønner hvor mye det er igjen av dagen. Dermed er det bare å finne frem litt usynlig nål og tråd for å sy på plass smilet. Heldigvis sitter det bedre og blir mer naturlig etterhvert som man kommer inn i det (uff, den dumme rutinen igjen). Litt god musikk kan også hjelpe på humøret.

Slutten av dagen og veien hjem er ofte preget av slitne bein og/eller ekstremt desperat og derfor lettpårvirkelig humor akompangnert av heftige talefeil (i mitt tilfelle, mer enn vanlig). Det siste er jo relativt underholdende en liten stund til det går over til akkut slitenhet.

Nei, jeg ser ikke etter sympati for dette... jeg er heldigere enn de fleste som har jobb og tjener penger selv (og jeg jobber så det holder for de pengene!). Det er bare tingen med "rutiner" jeg ikke helt liker. Det er en fengslende ting... før du vet ordet av det har du vennet deg til den og med den falske tryggheten som ligger i å følge det samme gamle, klarer du ikke å komme deg ut av den eller leve livet like fullt og "spontant" som før... min verste frykt!
("Every Day is Exactly the Same" av Nine Inch Nails).

Dessuten er det ensomt... (noe jeg ikke ville hatt så mye imot før, så jeg vet ikke hvorfor det er ekstra ille nå). Jeg jobber på skift som bare gir meg en kort samtale med kollegaen med det andre skiftet, før ensomheten griper til igjen. Faktisk var det så ille en dag at jeg tok meg selv i å lete etter "Lonely Day" av System of a Down da jeg satt på bussen (denne sangen var selvfølgelig fra mine tidligere musikkdager), sikkert som en slags stemningsterapi. Det hjalp litt i grunn.

Akkurat nå er det en god pengekilde, men jeg håper ikke det er sånn fremtiden ser ut for meg... det ville jeg absolutt ikke taklet bra! *klaustrofobi*