AVSLUTNING

... nei, ikke for denne bloggen -- foreløpig. Men nå er jeg ferdig med skolen, og etter 13 års skolegang kjennes det.... sinnsykt!

Er det galt å si at jeg er veldig, VELDIG glad? Synes tross alt at jeg har sagt ordentlig hade til de som har betydd noe for meg i løpet av disse årene. Av teoretiske fag har jeg fått mer enn nok for en god stund og rutinerte skolehverdager kunne jeg ikke blitt kvitt fortere. Sommerferien kom akkurat tidsnok!

Nå farer alle hvert til sitt som magnetiske minuspoler, og som de egosentriske individene vi er, tenker vi mest på hva vi har i vente ved neste destinasjon. "Det-er-kjempe-spennende-men-også-litt-skummelt".

Forhåpentligvis blir sommerferien bra også..? Kanskje klarer jeg å skrive et par ord her litt mer regelmessig.

Hippie vs. Robot

Nå det er det eksamenstid og jeg merker ganske godt at hodet ikke er med. Jeg er hverken nervøs, stressa eller på noen måte helt klar over at det i det hele tatt er nå det gjelder... Faktisk sitter jeg helt rolig med et tomt blikk og lærerboka åpen, og friker ikke ut av det faktumet at jeg ikke skjønner noenting, hverken av hvor jeg skal starte eller hva jeg skal gjøre. (I motsetning til forrige året).

Ville vel vært fornuftig å legge til et ønske om at noen kunne komme inn, slå meg i hodet og gi meg en liten virkelighets-leksjon, men det vil jeg ikke. Faktisk har jeg mer lyst til å legge meg ned på et mykt og velluktende teppe, og la bevisstheten min forsvinne inn i et psykedelisk univers av rare lyder, fine farger og logikk som egentlig er nonsens... altså det motsatte av hva jeg burde ønske. Kanskje idyllen finnes et sted, i skyggen av en van, med en gammel platespiller på min venstre side og en uendelig svær blomstereng ved høyre side, gjerne en litt varm dag med kjølig bris. Pink Floyd etterfulgt av en god dose Animal Collective, ville gjort godt... kanskje til og med en blanding av de to?

Det er virkelig ikke lett å være ungdom eller for den saks skyld, menneske, i dagens samfunn. I hvert fall ikke når man må gjøre noe fornuftig hele tiden... Man skal liksom være så jæskla arbeidsom og effektiv hvert minutt fra man åpner øynene, til hvilken nytte? Og kan man egentlig stole på vår egen drømmekraft når det gjelder hva som er å nyttiggjøre seg?

Virker som vår oppfatning av produktivitet går ut på å arbeide innenfor visse yrker som skaper fremgang i industrialisering, i hvert fall ettersom det er dette som lønner seg. Store, grensesprengende prosjekter, lange dager med kontorarbeid og streben etter god statistikk inngår, som om vi var roboter... Men siden dette effektivitetspresset er viktig for å passe inn i samfunnet, gjør det ingenting at man legger tid side sine menneskelige tendenser og behover for å prestere bra i arbeidslivet, eller hva?

Ut ifra de pengene som tjenes, som i noen yrker er altfor mye (!), fremmer vi igjen materialsme. Og hva får vi igjen for det? Et samfunn hvor folk er avhengig av teknologi i stor grad, direkte interaksjon i mindre grad, lite fysisk arbeid, lite selvstendighet, men masse søppel og forurensing... Ikke veldig bærekraftig akkurat, og det skal ikke mye til for å "vippe av pinnen". Spør du meg, er det lite "fornuftig" som kommer ut av en god, feit brøkdel av det vi arbeider mot.

Nei, tanken kan virke en smule tåpelig, men jeg skulle ønske vi kunne være hippier litt til, jeg. Kanskje ikke alle måtte leve etter det "tåkete", dansende, treklemmende, holde-hender-mens-vi-sitter-rundt-bålet-og-synger aspektet, men fred, kjærlighet og moder jord banker det moderne samfunnet rett ned i støvlene. Dessuten burde det da være lov til å bare være grei og snill i blant, og ikke så himla produktiv hele tiden!

Musikken sier ingenting

Panic on the streets of London
Panic on the streets of Birmingham
Could life ever be sane again?
The Leeds side-streets you slip down
I wonder to myself'
Hopes may rise on Grasmere
But Honey Pie, you're not safe here
So you run down
To the safety of the town
But there's panic on the streets of Carlisle
Dublin, Dundee, Humberside
I wonder to myself

Burn down the disco

hang the blessed DJ

Because the music that they constantly play

It says nothing to me about my life

Hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play

On the Leeds side-street you slip down
Provincial towns you jog 'round.
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ
Hang the DJ, hang the DJ

Panic - The Smiths

RUSSETID!

... og alle tekno-elskende, fylleglade, skoleleie, 18/19-årige hjerter gleder seg. Vel, jeg er ikke helt med på den bølgen, i hvert fall ikke på den første biten, men delvis på den andre og fult og helt på den tredje!

Selv gidder jeg ikke være med på så mye i russetida, men regner med at det blir en del ting som ikke koster så mye penger... kanskje noen artige russknuter og litt feiring? Jeg har tross alt også en fremtid som jeg trenger ressurser til. Ergo er ikke dette en veldig viktig periode, men det er da gøy å være med når man har muligheten.

Håper bare, etter å ha vært med på russebusskåring, at det finnes noen rockeelskende russ, om ikke på en buss, kanskje en bil? Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut den evindelige dunke-musikken, og nei, for meg hjelper det ikke alltid å bare "se forbi det og være med". Jeg vet ikke, kanskje jeg faktisk ikke bryr meg etter hvert...

Regner med at 1. mai samt 16.-17. mai blir bra!

Skjebnesvanger Pearl Jam konsert

Med høye forventninger til årets Roskilde festival - noe som merkes siden jeg til stadighet skriver om det - sitter jeg her og blar gjennom festivalens historikk. Det er en litt bittersøt følelse i og med at jeg kommer over store navn som Talking Heads, Björk og et titalls band andre band som var strålende i sin tid, men neppe vil vende tilbake med det første. Men jeg synes også det er artigå lese gamle anmeldelser, fakta og hendelser/værfenomen fra år til år. For ikke visste jeg at Roskilde startet i 1971 og da het "Sound Fetival" eller at den ble forutsett å legges ned i 1977 pga. dårlige forhold og bråkete rockere.

Jeg blar og jeg blar, også kommer jeg over noe som har ligget gjemt i hjernebarken en stund og kommer til syne i mine umiddelbare tanker når jeg får opp... "år 2000, duket for episk Pearl Jam konsert, men så... 26 skadde, 3 av dem alvorlig og 9 ble trampet ihjel." På selve Roskilde siden stod det ikke mye om hendelsen, så jeg ville finne ut mer for å gjenoppfriske minnet og kom over denne artikkelen.

Oppsummert står det dette;
45 minutter inn i konserten skjedde det. Folk hadde dyttet og prøvd å bevege seg nærmere scenen grunnet dårlig lyd. Noen hadde falt i forsøket på å trekke tilbake, mens andre hadde blitt skvist opp mot rekkverket i hysteriet. Kaoset fortsatte og ingen vakter fikk styr på massen, selv med oppfordringer fra bandet om å gå to skritt tilbake... Men da konserten var ferdig var det for sent. Ni personer hadde falt under det store presset, og da de aldri kom seg opp, ble de mest sannsynlig kvalt. Av dem; Tre dansker, tre svensker, en politioffiser fra Hamburg, en tysker og den yngste var 17 år.

Det å lese kommentarer fra hendelsen, til og med fra folk som bare hadde vært i nærheten av område, var sterkt. Jeg synes jeg kunne forestille meg både kaoset av ivrige fans under konserten, og stillheten som fulgte i sjokket etter. Det er kanskje litt sårt å si det siden jeg ikke var der, men det gjorde veldig inntrykk.

Som følger av hendelsen ble det opprettet et minnesmerke ved hovedscenen og Roskilde Festival har skjerpet sikkerhetssystemet betydeligere. Slik er det lettere for folk å komme inn og ut av sceneområde og det er flere vakter som passer på. Faktisk er det bedre anlegg nå for å få bra plass og en god konsertopplevelse for de som er fans med den nye organisasjonen. Men der var nok flere faktorer som spilte en rolle i hendelsen, så det er ikke sagt at det ikke kan skje igjen.

Til slutt er det bare et spørsmål som gnager i magen "Er det noen konsert jeg ville vært villig til å dø for?" Men jeg tror ikke det finnes noe trygt svar å gi foreløpig. I mellomtiden håper jeg ni spesielle mennesker hviler i fred...

Mye beep-bop-a-looa, lite baram-pam-pshhhh

Kanskje ikke veldig originalt å spille på ting-som-var-bedre-før kortet, spesielt ikke når det gjelder musikk, men når man ser (hører) at ting går for langt føler jeg en viss trang til å bruke det likevel.
... Imogen Heap, de fleste kjenner henne igjen med lag på lag av elektronisk manipulerte stemmer i "Hide and Seek". Og forøvrig er ikke det mye omtalte "Speak for Yourself"-albumet fra 2006 av de verste. Men det kan ikke måle seg med følelsene og det kraftige drivet i iMegaphone fra 1998.

Imogen Heap på 90-tallet var noe helt annet! Fortsatt preget av elektroniske riffer, hadde lydbildet mer autentiske lydeffekter som like gjerne kunne vært spilt inn i et gammelt, forlatt hus til fordel for en datamaskin i et innelukket studio. Tekstene var sterkere, stemmen var dypere, mer grungy og uforutsigbar (Kate Bush møter Patti Smith). Til og med musikkvideoene hadde et helt annet preg på seg, dessuten --
hadde hun kulere stil...

Imogen i dag, som er plateaktuell med "Ellipse", er lite gjenkjennelig. Nå er hun helt lost i data-sample-mixe verden, spør du meg. Selvfølgelig synes jeg artister skal få lov til å gjøre noe nytt med hvert album og være nyskapende, men dette er forutsett at de holder særpreg vedlike og ikke mister sin "lyd".

iMegaphone er en av mine beste album, derfor skulle jeg ønske at Imogen Heap hadde klart å forholde seg tøff i trynet. Hmm... jeg må vel bare innse at det er for sent nå som årene begynner å dra på... *sukk*

Facelift :)

... er for øyeblikket veldig fornøyd med tilværelsen.
I dag mottok jeg en tilbudspakke fra cdon med ikke en eller to, men TRE CD'er av Alice in Chains (Facelift, Dirt og Alice in Chains)... og alt dette til under 220 kr m/frakt! Det er en stor bragd i et land som Norge...
Finally, my collection is complete!

Nå blir det intens lytting til Roskilde'10. Programmet er sinnsykt bra i år! Alice in Chains, Mötorhead, Serena Maneesh, Muse, Florence + the Machine under én og samme kam.
En stund trodde jeg til og med det ble hintet til Radiohead, men det ville vært for godt til å være sant... tydeligvis.

Kanskje det ikke blir helt den samme konsertopplevelsen i og med at Layne Staley forlot bandet (og tilværelsen) i 2002, og tok med seg et viktig særpreg for de fleste band; vokalen. Men jeg har stor respek for William DuVall både for sin gode vokal og motet til å bære Alice in Chains videre. Dessuten er en annen nøkkelperson for bandet fortsatt med; gitarist- og lyrikeren, Jerry Cantrell, som har vært med fra starten av. Forresten er ikke "Black Gives Way to Blue" det verste oppfølger-albumet jeg har hørt -- fra et band som har tatt seg en lengere pause.
Nei, dette blir bra!

Tankestorm

Dumme, dumme tanker... hvorfor kan dere ikke slutte å surre så jeg kan sove?

- Fordi det er så mange unødvendige detaljer å gå gjennom om og om igjen.

Men er det virkelig så viktig å reflektere over alle slags problemer før jeg sovner?

- En kan komme frem til mange løsninger før man sovner...

Kommer jeg ikke til å glemme alle tankene neste morgen uansett?

- Eeeee... Det er sant.

(stillhet)

Er ikke bare, bare...

Tror ikke det er mange bortsett fra de innvolverte, som tenker over hvor mye arbeid som ligger bak en teateroppsetning, og hvem andre enn skuespillerne som står bak. Her er en grovskisse over de som faktisk er innvolvert i prosessen og hva de gjør.

- Kostymeansvarlig - Skal finne passende klær til alle, holde styr på disse klærne, vaske, sy og tilføre det som er nødsvendig.
- Scenograf - Har ansvar for å skaffe, bygge på, plassere og organisere hovedkulisser samt. lage en praktisk løsning for sceneskift.
- Rekvisitør - Finne hver minste lille detalj av rekvisitter, holde styr på hvor de er til alle tider, hvor de kommer fra og sørge for at de kommer seg like hel tilbake til sin opprinnelige plass.
- Lysmennske - Finne passende belysning, beregne lysskift og hvite hvilke knapper som styrer hva.
- Lydmenneske - Tape/lage/finne/redigere passende lyd, time dette perfekt når tiden er inne.
- PR-ansvarlig - Ringe rette mennesker, sørge for plakater og rikelig med oppslag; ingenting er flauere enn å spille for bare åtte-ti publikummere, samlet bakerst i en ellers tom sal.
- Regissør - Gir skuespillerne instrukser til hva de faktisk gjør og måten de sier ting på, noe som kan være konfliktsstoff.
- Inspisient - Organiserer rom og viderefører viktig info til alle som jobber, passer også på at alle gjør som de skal.
- Produksjonsansvarlig - Tar nødvendige avgjørelse, organiserer alle som jobber, hjelper til der det trengs (som er overalt).

Det er sikkert mange flere viktige ansvarsområder, jeg ikke kan komme på nå, som har mer enn en skulle tro å si for kvaliteten til teaterstykket... Det er i hvert fall, eller bør være, mange mennesker som inngår i en teaterproduksjon.

Selvfølgelig ville det jo ha vær direkte slitsomt for publikum å tenke over alt dette mens de ser på stykket, deres oppgave er å la seg underholde. Samtidig ser jeg, som for tida befinner meg midt oppi det, ingen grunn til at man ikke skulle ha det i bakhodet, når man diskuterer den nyeste produksjonen på scenen.

Rør og bedritenhet

Nåh - er jeg lei av R'nB.
Ikke at jeg var veldig glad i det i utgangspunktet, men å jobbe rett ved en Glitter butikk på en dag hvor man har glemt å ta med egen musikk, sier vel litt på hvor mye av det "gode" det kan bli...
Spesielt å høre den samme sangen gjentatte ganger med sånne originale tekstlinjer som "never gonna hurt you/never gonna leave you", "you were everything", "can't let you go" etc. og Rhiannas nasale, tilgjorte stemme gir meg lyst til å banke hodet i veggen/gni meg selv i fjeset i frustrasjon/skade noen som evt. skulle toppe hele bedritenheten.

No offence til de som liker denne musikkstilen... eller litt da.
Ærlig talt, vis meg noe original R'nB og jeg er solgt!

Bloggens framtid

Slutten på videregående betyr, som sagt, starten på et veiskille. Dette gjelder både for karriere/utdanningsvalg, men sannsynligvis også for denne bloggen (!)

Jeg har tidligere skrevet om de forskjellige typene blogg, samt gitt uttrykk for min forakt for den typiske skrive-om-dagen-min-steg-for-bloody-steg-bloggen. Forøvrig har jeg en ganske hulter til bulter blogg hvor jeg bare skriver om det jeg selv vil som inspirerer/interesserer meg i skrivende stund. Men det har seg slik at jeg ganske sikkert skal på folkehøgskole til neste år, og da er det jo ganske greit å oppdatere familie og venner på hva som skjer. Reiseblogger har det hendige formålet at folk kan holde kontakten lettere, dermed oppretter jeg mest sannsynlig en ny såkalt, reiseblogg. Så er den tanken ute i universet.

Vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med denne, kanskje jeg lar den ligge og støve i det evig store cyberspace, bare for å snuble oppi den 20 år inn i fremtida? Kanskje jeg gjør den om til en anmeldelsesblogg på siden, den er jo allerede proppa full med musikk-innlegg...

Gleder meg i hvert fall til neste år, jeg. Håper virkelig folk gjør det de vil, drar til masse spennende steder og opplever masse snålt som de kan fortelle evt. blogge om:D

Suppe av januar

What's new pussycat whoa, whoa, who-oa!

Nå er det bare februar, men jeg føler at året går fort for det, jeg.

Senest i går, ble jeg ferdig med søknadene til høgskoler... i god tid. (Ahhh... det finnes ikke noe bedre enn å bli ferdig med noe "i god tid".) Jeg sier meg meget fornøyd med valget av skoler, selv om det nok kommer til å bli et helvete å velge igjen hvis jeg får tilbud om plass på alle(!)

Forøvrig ser jeg meg også fristet til å skrive et sint innlegg til aftenposten om mangelen på kritiske, unge øyne til å vurdere den norske teaterscenen for tida. Etter å ha tvunget meg gjennom nok en såkalt "modernisert" tolkning av en god klassiker, kom jeg frem til konklusjonene at vi er altfor snille og ettergivende på hva vi lar settes opp som skal være "kvalitetsteater". Hint; stykket slutter på "Julie" og dramatikerens navn baklengs er, eraepsekahS mailliW.

Ellers; i musikkverden har jeg med blandet følelse av begeistring og frustrasjon, oppdaget Animal Collective! Begeistring fordi det nye albumet "Merriweather Post Pavilion" er en gigantastisk suppe av nyskapende electronica, akapella og en herlig energi som letter på vintermørket! Frustrasjon grunnet mangelen på folk å diskutere denne genialiteten med... igjen. Ja, ja, mer glede for meg i min egen lille boble. Har dessuten bestilt billetter til Tommy Tokyo & Starving for my Gravy i april. Gleder meg!

Selvfølgelig er dette et usansynnlig dårlig tidspunkt å blogge på, så jeg lar det være med dette. Virker som inspirasjonen alltid bestemmer seg for å trenge seg på når jeg egentlig ikke har tid til den. Dermed er det jo ekstra frydefult at den resulterer i en rekke randome oppdateringer, stappet etter hverandre. Takk for meg!

Folkehøgskoler og lilla katter

Så var det tid for å velge en folkehøgskole...
Synes det liksom er greit å ta seg litt tid til å holde på med det jeg har lyst til og lære litt mer, før jeg kaster meg ut i den store verden og blir 100 % selvstendig. Men hva skal man se på av kriterier? Skal man ta opp lån? Vil man komme seg langt vekk, eller er det best å være i nærheten? Og hvorfor søren, kan ikke hjemmeside-ansvarlige legge ut den viktigste info'en som "søknadsfrist", "kostnader" + mange andre ting som er bra å vite, på én og samme oversiktlige side?

Dette er i hvert fall noen av de spørsmålene som popper opp hos meg. Heldigvis er det mye som ser spennende ut - for det er mye å velge mellom - og fortsatt mange plasser ledige. De fleste skolene har søknadsfrist eller opptaksstart, som det også kalles, 1. februar. Noen har senere, men tror det lønner seg å sette seg ned og finne ut av ting ganske snart for sikkerhets skyld.

På et vis har vi nordmenn et luksusproblem når det gjelder utdannelse. Det er jo som oftest et spørsmål om "hva man skal velge?" fordi vi har så sinnsykt mye å velge mellom! Og om man tar seg et friår for å jobbe eller reise, er det fortsatt ikke noe problem å utdanne seg senere. Okay, nå begynner vel denne "så heldige vi nordmenn er"-greia å bli ganske gammel, til tross for at vi faktisk er heldige i det meste. Det er som å fortelle en lilla katt at den er lilla; den vet at den er lilla, den blir dermed dritt lei av å høre at den er lilla fordi "lilla" er sånn den alltid har oppfattet seg selv og er hva den er vant til. Hvis den derimot blir rosa for en stund også blir lilla igjen, vil den nok sette umåtelig mer pris på å være lilla. Slik er det vel med oss også.

Uansett, vi kan bli hva vi vil, så lenge vi bare har et lite hint av talent i noe. Vi har sjansen til å videreutvikle dette talentet og bli virkelig gode gjennom utdannelse og/eller hardt arbeid. Dette har ikke alle muligheten til. Dermed synes jeg det er smart å gripe sjansen. Man trenger ikke nødvendigvis å stresse med det, men gjøre "noe" og gjøre det i sin egen stil.

An-meld-el-ses-kom-pleks

Som profesjonell anmelder, uansett om det er film, teater, revy, konsert eller musikk osv., skal man alltid begi seg ut på underholdningen som et blankt lerett. Man skal kunne skille mellom det som er positivt og det som er negativt, være presis i beskrivelsen og gi klart grunnlag for terningkast/smilefjes-surtfjes. Hensikten er at det er konstruktivt, fengende og forståelig både for subjektene for anmeldelsen og publikum/lesere. Om folk er enige med anmeldelsen kan være det sammen etter at den havner på trykk, så lenge den i hvert fall er skrevet bra.


Dermed er det veldig irriterende som (veldig) amatør-anmelder å lese anmeldere som tydeligvis har glemt hva jobben går ut på. Jeg vet ikke om de har skrevet så mange anmeldelser at de har gått litt i surr, om de har slått hodet sitt i noe hardt og midlertidig glemt viktige punkter i oppbygningen til en anmeldelse evt. hva de skal anmelde, om de generelt hadde en veldig dårlig dag eller rett og slett er treigeeeeee i oppfattningen, men jeg bryr meg ikke. Anmeldelser er også promotering, dermed er det viktig at det gjøres ordentlig.

Når man anmelder et album og skriver masse positive ting, skryter den opp i skyene, men kommer med en liten svakhet på slutten... er det logisk at denne CD'en får en 4'er, tidenes mest kjedelige karakter? Hvis man derimot anmelder en revy ved å starte med en tittel som oser av pessimism, for så å trekke frem en svakhet ved hver styrke og attpåtil motsi seg selv x antall ganger i løpet av teksten, er det da logisk å gi denne revyen en 5'er? Er man virkelig egnet som anmelder når man ikke klarer å komme med en klar hensikt eller et klart standpunkt?

Nei! Hvis greia er bra, gi den en bra karakter og skriv noe positivt, hvis den er dårlig gi den en dårlig karakter og skriv noe negativt. Potato-potahto, tomato-tomatho. Jeg synes ikke dette virker så komplisert, jeg.

God start på året...

Kanskje lurt å merke seg selv til resten av det nye året; det å jobbe første skift i en butikk, innebærer at man må åpne butikken. Det å åpne butikken krever at man står opp tidligere (!) for å være der i god tid før kundene kommer. Kunder betyr penger. Penger er et viktig konsept som en bedrift trenger for å holde seg oppegående.
Det en bedrift derimot ikke trenger er at ansatte sover til 5 minutter før åpningstiden når vedkommende bor 20 min unna butikken, at butikken dermed mottar bot av kjøpesenteret for at den står der mørk og forlat i forhold til de andre på kjøpesenteret. Hvorav den ansatte gjerne kunne klart seg foruten den videre overrukkede boten.

Budskap; det er smart å sjekke vekkerklokka dobbelt før man legger seg.

Fra 2009 til 2010!

De trodde dommedag var år 2000, men her sitter vi da 9 år, 364 dager og 14 timer senere på vei til å runde av det første tiåret. Så er det bare å se hvor langt det bærer herfra. Personlig satser jeg på å være i live i 2013 også. Men om det mot noen formodning skulle bli "dommedag" - BAM, BAM, baaaam - er ikke det bare ufattelig kult å være en del av? Å oppleve en så omfattende endring på en planet. I hvert fall hvis det utarter seg som den typiske miljø- og naturomveltning presentert i alle disse apokolyse-filmene. Hvis det derimot skulle vise seg å være på et religiøst plan vil jeg nok bli en smule mer stressa.

Noe som bringer meg til hensikten med dette årets siste innlegg; å kåre det, som i min mening, er den beste filmen og det beste albumet i 2009.
For å si det sånn, skjønner jeg ikke helt hva Aftenpostens anmelder satt og tenkte på da han så blockbusteren "2012" som oppmuntret han til å gi den en "5'er"! Kanskje han var helt blottet for amerikanske storfilmer fra før av, ikke vet jeg, men det er åpenbart bare en gjentakelse av "The Day After Tomorrow" så"Poseidon" og på et vis også "Klodenes Kamp" kombinert med et, om ikke mer, uorginalt manus. Folk forlot salen da jeg så den... smarte folk, klisjeene skygget over filmens eneste store begeistringsmoment; spesialeffektene. Pitty. Hvis jeg skulle kåret den dårligste filmen i forhold til potensiale, ville det nok blitt denne. Men dette er ikke bare en sånn blogg, så det gjør jeg ikke *kremt* offisielt altså.
(På den positive siden styrker dette troen min på at vi ikke har dommedag i vente, hadde de klart å lage en realistisk film hvor jeg faktisk fikk sympati for rollekarakterene, ville jeg nok ha vært litt mer på alerten nå.)

Oooog vi spoler tilbake til hensikten... I filmverden har det vært mange store oppsetninger, hvorav jeg ikke har sett mange dessverre. Innen animasjonsverden er "Coraline" en god kandidat. Men det gleder meg å se at det i 2009 er litt flere nasjoner en Hollywood-land som har gode filmer å by på. Norge har for eksempel imponert på krigsfilmfronten med "Max Manus". Indirekte, har også England kommet et stykke på vei med "Harry Potter and the Half-Blood Prince", samtidig som enkelte faktorer gjør at den ikke kommer helt over dørstokken. But enough pish-pash.
Vinneren er faktisk vår nabo, Sverige, med "Män som hater kvinnor";


Tittelen i seg selv røper filmens innhold enkelt og greit; kvinnehat av forskjellige former, både åpenbart og under overflaten. Heldigvis fremstiller den ikke bare de kvinnesvekkende synspunktene, men den beviser at vi ikke er helt forsvarsløse heller via en sterk kvinnelig hovedkarakter. Det hele omsvermer en kriminaletterforskning i litt "Cold Case"-stil (typisk nedlagt sak, som skifter mellom retrospektiv og nåtid). Det skal være sagt at jeg ikke er den største tilhengeren av moderne krim, så når jeg synes dette er bra og interessant, må filmen være godt laget.

Ah, så kommer vi til den vanskelige biten. Det er så ufattelig mange CD'er å velge mellom. Siden jeg ble en Wimp'er har tilgangen til musikk vært mye lettere enn før; et luksusproblem når det gjelder å plukke ut én vinner. Men jeg skal gjøre dette lett, og det tar tross alt lang tid å lese Top 10-, Top 15-, Top 20-, 25-, 50-lister osv. Igjen er det kudos til norden, det var tett mellom danskene og svenskene i år. Til slutt er det likevel igjen Sverige som vinner med Fever Rays debutalbum med samme navn;

Artisten som står bak aliaset Fever Ray, Karin Dreijer Andersso, er noe for seg selv. Jeg tror dette er det albumet jeg brukte lengst "tilvenningstid" på i løpet av året, noe som pleier å være en god ting, så etter en magisk konsert på Øya full av gåsehud og stemning, var jeg solgt. Stemmen er det første som slår deg, men sammen med den electronicapregede og tribal-liknende musikken skjønner man at den er ideel. Felles for alle sangene er det mystiske og hypnotiserende lydbildet, samtidig som hver sang er preget av noe unikt. Jeg vil tro at noen lar seg skremme litt, men jeg kan garantere at hvis man har et åpent sinn og smak for noe utenom det vanlige, vil dette være midt i blinken.

Med dette får vi håpe at 2010, det første avrundede tiåret i det nye årtusenet, lever opp til forpliktelsen av å være det første avrundede tiåret i det nye årtusenet. Hva-nå-enn det betyr.

Godt nyttår!:D

ForlengsgnelkaB

Noe av det beste jeg vet, er artister som klarer å skape noe "utenfor boksen". Det faktumet at det faktisk finnes en håndfull kreative hjerner der ute, gjør meg glad og gir liksom litt ekstra håp for de litt annerledes aspektene av musikkbransjen. I denne sammenheng, synes jeg det er utrolig fascinerende å høre på sanger i revers. Men dette er altså et litt omstridt tema.

Jeg tror de fleste folk som interesserer seg for den litt eldre typen rock (om ikke flere), har hørt myten om Led Zeppelin. Det sies i hvert fall at hvis man spiller en av deres mest populære sanger "Stairway to Heaven" baklengs har deler av teksten et satanistisk budskap. Hele bandet har deretter blitt påstått å være djeveldyrkere. I følge myten skyldes populariteten til bandmedlemmene at de skal ha solgt sjelen sin til djevelen for den legendariske sangen. I min mening er dette bull---. Kanskje man hører noe som kommer i nærheten av "Satan" og "666" i sangen, men dette er nokså tilfeldig og resten høres ut som gibrish for min del. Derimot synes jeg den er sinnsykt kul, om ikke bedre baklengs enn forlengs (med all respekt for sangen forlengs altså). Ja, her er den i hvert fall;


Et band som bevisst har laget en type baklengs sang, er Mew. På den nye (geniale) CD'en inneholder det første sporet "New Terrain" nemlig både en forlengs og baklengs sang. Okay, så det er veldig vanskelig å forklare sånne ting på en smart måte, men here it goes; greia er nemlig at de har laget en helt vanlig sang forlengs, samtidig som de har lagt en baklengs sang i bakgrunnen. Ergo... hvis man spiller "New Terrain" baklengs, blir den til "Nervous", den sangen som i utgangspunktet spilles baklengs i bakgrunnen på "New Terrain". Hensikten er å gi sangene et ekstra lag ved å skape en slags palindrom-effekt. Jeg digger greia! Begge sangene er dessuten ganske bra;


Videre kommer min kunnskap om fenomenet til Radiohead. Kanskje ikke overraskende? "Like Spinning Plates" er faktisk en av mine favoritter blant de mange forskjellige sangene Radiohead har produsert gjennom tiden. Twisten her er at det høres ut som om sangen går i revers når den er ærlig og redlig fremlengs. Like rett frem som Thom Yorke har lært seg å synge vokalene på en baklengs-liknende måte, har bandet klart å kopiere musikken til sangen "I Will" som faktisk er spilt baklengs. På den måten kan man vel si at "Like Spinning Plates" er en slags B-side av "I Will", en kulere og lengre B-side...

Klima og København

For første gang i vinter har jeg klart å ta av skallet på en klementin i ett skrell. Rart at det skal være så vanskelig. Enten løsner den første biten av skallet når du først setter neglene i den, ellers blir strimmelen tynner og tynnere før den løsner helt rett før du har klart å skrelle av alt. Kanskje det burde regnes som en egen kunstart?

Frem til poenget her. Jeg synes det er så sykt inspirerende hvor mange som engasjerer seg for klimaet om dager! På lørdag 12. desember var det klimatog i Oslo. Dette var ikke for Obamas skyld - for å rette på avisoverskriftene -, men for selve klimakonferansen som har vært for full gang i København i over en uke nå.

Toget startet på Grünerløkka litt utenfor sentrum. Birkelunden var helt fullpakket med kalde folk som ventet på at mørket skulle falle slik at de omsider kunne tenne faklene og starte den fredlige aksjonen. For å få tiden til å gå sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, noen få ord, før Kråkesølv spilte noen noter og bla. Jostein Gaarder kom med en klimainspirert tale.

Vi startet å gå ca. kl. 16. Det var kjempebra stemning, spesielt siden noen tilfeldige folk hadde bestemt seg for å spille musikk midt i toget, og det var sikkert flere 100 meter langt. Jeg tror ikke vi gikk i mer enn en halv time, i hvert fall til vi kom frem til Grønland område. Senere kunne man være med til teknisk museum, hvor det skulle være et eller annet opplegg. Det var en vellykket aksjon med folk i alle aldersgrupper.

Selv om det var nok folk til å vekke oppsikt i fakkeltoget, trenger vi alltid flere til å engasjere seg i miljøet. Det var mange barn som deltok, noe som jeg synes er flott siden det tross alt er deres fremtid det er snakk om, men det er også den eldre generasjonens fremtid. Det virker på meg som om de fleste nordmenn er klare over miljøproblemet og har en oppfattning av hva som kan gjøres med det, men lar det ikke gå lenger enn det. For å redde miljøet kreves det én ting; handling! Ingen "pretty little speeches" kan måle seg med innsatsen for å faktisk gjøre noe. Så lenge man bare sitter og venter på at noe skal skje, er man ikke noe bedre enn de som ikke engang vil erkjenne at det er et problem.

Det er kjempelett å melde seg inn i en organisasjon hvorav det bare koster opptil 100 kr i året å være medlem. Eller, hvis man ikke vil at organisasjoner skal definere seg som person, kan man bare holde seg oppdatert og være med på aksjoner deretter. I et land hvor vi har ytringsfrihet og tid til å avse, synes jeg ikke dette er så mye å kreve. Tusen takk på forhånd!

Rare Regina

Forventningene var høye da jeg og en venninne beveget oss ut i Oslo området rundt sju tiden i går kveld. Ikke bare fordi det mest sannsynlig var mye liv i byen i forbindelse med Obama besøket (stakkars mann), men nærmere Rockefeller området kunne vi forvente å se en ganske spesiell skikkelse kalt Regina Spektor! Kjent som en vakker amerikansk/russisk sanger, sangskriver med smarte, morsomme tekster og et eksperimentelt vokalregister.

Konserten ble åpnet av Jenny Owen Youngs, en søt, plain, jente fra New York med gitaren sin. Hun hadde en fin stemme med mye variasjon og kretive tekster, men ble litt lei den typisk "jenta med gitar" greia og var ikke helt fan av sangene generelt heller. Så ble det venting, som kjent, før Regina Spektor entret scenen i en hvit, sommerlig kreasjon.


Hun begynte, om ikke litt ukomfortabel, med mange av sangene fra den fine nye CD'en, Far. Usikkertheten forsvant derimot gradvis ettersom entusiasmen fra publikum smittet over, eksempelvis med en av publikummerne som skrek "Thank you for coming from America!" (hun takket tilbake for at vi kom og bekjente at det ville vært veldig trist om hun skulle sittet og spilt her alene). Det vokale var det ingenting å si på, hun har en fantastisk stemme, og et talentfult band, men man merket at det hele ble lettere og mer personlig med en gang etter at hun hadde presentert overraskelsen hun hadde på lager... det viste seg å være Sondre Lerche!

Sammen sang de "Hell No" fra filmen, Dan in Real Life. Dette var spesielt morsomt da hun gjentok seg med "be careful you fool, there are ceratin fools" i stedet for "rules", hvorav publikum klappet hvert gang hun sang riktig etterpå. Regina bare smilte og smilte. Var det bare jeg som merket god kjemi der? Senere spilte hun gamle, sterke kjenninnger som "Sailor song" og "Apres moi", hun dro frem gitaren på "That Time" og "Bobbi'n for Apples", og tydde til keyboard for "Dance Anthem of the 80's". Mest spesielt var det likevel (for meg) da hun plasserte den godt brukte trestolen ved flygelet, tok en trommestikke for høyre hånd, la den venstre på pianoet og fremførte "Poor Little Rich Boy". Ganske god multitasking om jeg skal si det selv.

Med andre ord levde hun absolutt opp til forventningene den kvelden, en stor lettelse! Er det noe vi ikke trenger, er det enda en kje-de-lig pianodame med klokkeren, anonym stemme som bare sitter der og spiller såkalt "trygge sanger". Vi vil ha en som vet å variere, prøve ut nye ting og tørre å være litt rar; der synes jeg vi har Regina! Det er dessuten ofte forskjell på talentet i CD'en og på scenen. Heldigvis vet Regina Spektor å imponere, lage show og frembringe latter. Til sist er hun også ufattelig sjarmerende, ydmyk, varm og vakker *sukk*!

Analyse-suppe

Jeg synes rett og slett at det er dritt å analysere! Det er greit nok å reflektere over en tekst og finne ut hva som gjør den bra eller evt. dårlig, men så er det alle disse utrykkene man må bruke da, etos og patos og lagos og hele den dustete latinske pakka. Vi bor i Norge! Ville vært fint om alt stod på norsk i første omgang, kanskje uttrykk som var lett å forstå også slik at det hele den hodebrynende faktabiten ble lettere å skjønne seg på. Okay, så man virker vel litt mindre smart når man ikke kan briefe med disse sofistikerte latin-ordene, men hva er egentlig viktigst; å virke spesielt smart gjennom å skrive komplisert og uforståelig, eller å gjøre det enkelt slik at flere skjønner hva søren du prøver å komme frem til?

Selv synes jeg også det er vanskelig å skape en flytende og bra tekst av å røre oppi hver minste detalj. All spekuleringen rundt hva forfatteren kan ha ment med det og det, alt det åpenbare som man likevel tvinger seg til å skrive ned - som å "mate det inn med teskje" hos leseren av analysen din - , all overtolkningen... Tro det eller ei, noen ganger kan det være en enkel baktanke eller enda bedre, ingen baktanke i det hele tatt - utenom det åpenbare - i en setning!

Nei takk, til overdetaljerte analyser på skolen!