A wolf at the door!

Okay... enda en sak jeg må ta opp...
Jeg streifet nemlig innom si;D i Aftenpostens kulturdel for en to/tre dager siden og oppdaget et innlegg som virkelig fanget oppmerksomheten min. Til tross for min veldig av og på frustrasjon for debattsiden, hender det faktisk at de iherdige si;D kommentatorene skriver noe originalt som er viktig å ta opp. Denne ganger handlet det om noe som jeg selv har tenkt mye på; nemlig den dumme aldersgrensen på mange av Oslos scener.

Det er utrolig frustrerende at 18-års grensen hindrer så mange yngre fans i å se favorittband/artisten sin opptre live! Tenk å ha fulgt og elsket et band helt fra starten av, men når man endelig, på egne vegne, har muligheten til å se det opptre, blir man typisk nok stoppet av aldersgrensen. Det eneste man da kan sitte og håpe på er at de med neste album kommer til å spille på Oslo Spektrum, et sted som ofte blir for stort for den ordentlige konsertfølelsen. Jah, jeg skriver av erfaring! I oktober 2008, da jeg endelig var fast innstilt på å se Keane, var det et hardt slag i trynet at de skulle spille på Sentrum Scene. Spesielt siden jeg snart ble 17, ett lusent år fra 18!

I motsetning til i filmer, er det ikke sterkt innhold som kan være skadelig for mindreårige som er problemet, det er enkelt og greit servering av alkohol. I min mening, er det veldig urettferdig tatt i betraktning at det igjen ikke er et problem på festivaler! Festivalarrangørerne har nemlig kommet med en smart ordning hvor de som ligger på den lovlige alderen får et bånd som viser at de kan serveres, mens de som er under 18 får et annet type bånd. Hvorfor kan de ikke gjøre det på Oslos mange scener óg?!

Joda, jeg er enig i at det burde være en viss aldersgrense på de som er med på slike typer konserter, men jeg synes ikke den lovlige drikkalderen burde være grunnlaget. I mellomtiden skal det mye til for å komme in. Kanskje må vi sende én for mange ulver på døra?

(bilde fra Radiohead - A Wolf at the Door)

Takk til "Elise, ikke gammel nok for livemusikk (17)"

På vei opp tell fjells

Hyttetur er greit det, men når man skal sitte i bilen i fire timer i strekk for å komme opp til det bortgjemte, delvis umoderne huset, kan det være veldig lite å gjøre. Spesielt hvis man er av den typen som hverken kan fikle med ting, lese, spille eller gjøre noe som krever at man fokuset går vekk fra veien for lenge.

Å snakke med de andre i bilen funker ikke for lenge av gangen når de som oftest er familien din. Man kan skru på iPoden og drømme seg bort litt, men dette kan bli ganske kjedelig etter hvert det óg.
Sove er også en mulighet, samtidig som det kommer ann på når på døgnet det er, og uansett om det er mørkt ute kan lysflashet og lyden av passerende biler bli et problem.
Om du er heldig, er det plassert skilt med litt uheldige og uoriginale stedsnavn på veien til hytta og dette kan jo også være underholdning; f. eks Skogen (rett og slett), Styggeberget, Bergetberget, og... he he... Likvern *mphh*. Ehh... ja, dette kan muligens også bli litt patetisk, og uansett er det kun underholdende i noen sekunder med laaange opphold.

Hmm... jeg tror nok løsningen bare er å holde ut, med mindre man liker å dra på biltur, da kan man jo bare kose seg. Jeg tar i hvert fall ganske stor avstand fra alt tidsfordriv som har med biltelling og/eller bilregistreing å gjøre (ja, la oss for guds skyld finne frem bilregister-bok-tingen og se hva alle forkortelsene står for, dere!) <---- sterk ironi.
Når man kommer frem kan man gjøre hva man vil... av hytte-aktiviteter... eller sove:)

Analyser dét du!

Ja... hvis det ikke er åpenbart nok i teksten, kan jeg bare si at dette kommer til å bli et klage-innlegg. Og jeg vet at det er verre ting i verden som kan klages over enn det her, men la oss nå ta tankene vekk fra de fattige barna i Afrika og den stakkars alkoholiserte fillefransen på gata, og fokusere på noe som er litt mer bagatell, og samtidig veldig irriterende; tekstanalyse!
For uansett hvor bra man har det i livet, er det vel bare menneskelig å ikke være 100% fornøyd når det (i mine øyne) finnes sånne unødvendige ting som bare får meg til å legge hodet mellom henda i frustrasjon.

Saken er faktisk den at jeg nå sitter og blogger i stedet for å skrive denne dumme analysen. Joda, jeg har da skrevet 5 hele setninger, men dette er over en fem-seks skoletimer... Helt håpløst!

Jeg er ikke dum altså, det er ikke det som er problemet, for jeg forstår diktet jeg skal analysere helt fint. Det jeg sliter med er å følge en dum oppskrift som gjør greie for hvordan jeg må skrive analysen til punkt og prikke. For det første er det viktig å ha en kjempe catchy overskrift og en spennende innledning. Motiv og tema er en annen viktig del, kanskje den som er lettest å skrive og den som er mest logisk å ha med. Men så må man, for å få masse pluss, ta med sitater som må forklares nøye hva menes med og settes fakta rundt. Også, til sist, får du kanskje lov til å skrive to setninger om hva du selv synes. Hele analysdritten blir jo lengere en selve diktet!

Jeg skjønner at det er viktig å ha trening i hvordan man skal forstå og tolke forskjellige tekster, men hva søren er poenget i å rive alt fra hverandre og pirke bort i hver minste detalj? Det er absolutt ikke morsomt, eller nyttig på noe vis og enkelte elementer som gjorde at man likte teksten i utgangspunktet forsvinner... Kan man ikke bare, enkelt og greit, lese det man liker å lese på egen hånd, kanskje gjøre opp en formening (man trenger ikke nødvendigvis ha en mening om alt) og diskutere det med noen. Alternativt kan man finne ut noen fakta rundt for egen underholdning? Det blir bare alt for drøyt å følge en teit oppskrift for å få bra karakter. Kan man ikke få litt mer frihet for å gjøre ting på sin måte? Norsk tekstskriving er altfor strukturert og regelrett!

Okay, okay, nå er det nok!

Når vet man at det er mye snø ute?


Når elgen begynner å bruke fortauet... Det er for lite plass i skogen.

Intensivuke... ja

Hva?
Siste uka før hovedproduksjons forestillingen på Dramalinja (helt avgjørende for 2.klasses karakter).
Hvor?
På skolen... i aulaen.
Når?
Hele dagen/kvelden. Etter vanlig skole. Det er fult arbeid til maks kl. 21 (på minuttet) for da kommer alarmen på, og da er det ingen kjære mor hvis du skulle klare å utløse alarmen på vei ut døra.

Fordel:
Tilbringe tid/spise middag med morsomme dramafolk.

Ulempe:
Slitsomt + må ha vanlige fag i tillegg!

Ja, dette er bare en unnskyldning egentlig. Kommer nok ikke til å blogge særlig mye denne uken... (eller neste)

Oi, merker nå at jeg har blit virkelig forpliktet til denne blogge greia! Når jeg ikke skriver, henger det over hodet mitt som en sky. Og det er vanskelige å finne inspirasjonen. Ja, ja det er egentlig bedre å ikke skrive i det hele tatt enn å faktisk skrive at man ikke har noe å skrive om.. bare en liten pekepinn!

Oasis, ikke helt hva navnet tilsier

Så sent som for to uker siden fikk jeg bestilt billetter til Oasis konserten, tirsdag 27. januar. Jeg hadde ikke hørt mye av Oasis fra før av, det må jeg innrømme, det eneste jeg visste var at det nye albumet var genialt. Med det i bakhodet tenkte jeg at de kom til å ta med masse nytt materiale i konserten så litt nyere-Oasis hørere kunne synge med.

Kl. 19:30 brakte det løs med oppvarmingsbandet The Ceasars (noen svenske folk med "Jerk it Out") som faktisk var ganske flinke. Ca. en halv time etter at bandet var ferdig, var det tid for Oasis. Forventningene var høye, i likhet med temperaturen, som ikke ble noe lavere av at folk røyket og at man ikke fikk lagt fra seg jakka.

Det beste med konserten var reportoaret, til tross for at jeg ikke kunne halvparten av sangen. Det dårligste, må jeg si, var innlevelsen! For det at man faktisk kan stå på scenen og tro at man er så stor at man ikke trenger å gjøre noe annet å stå der... og selvfølgelig synge, er rimelig innbilsk. Joda, folk hoppet og viste sin etusiasme på begynnelsen av sangene (jeg måtte unnga flere albuer og fingre), men energien forsvant på mange av dem mot slutten. Liam Gallagher (vokalisten) tok seg friheten til å snu seg med ryggen til publikum for å drikke vann ved flere anledninger før han ganske likegyldig, gikk av scenen, da hans kjære bror Noel sang. Det største engasjamentet han i det hele tatt viste var nok da han tok frem sin beryktede tamburin, gikk bort til mikrofonen, slo på den en eneste gang, puttet den i munnen, og stod skremmende lenge og bare stirret utover salen, før han til slutt tok tamburinen ut av munnen og la den på mikrofonen. Rart...

Opp gjennom årene har Oasis laget mange gode sanger, og Dig Out Your Soul er virkelig et av de råeste CD'ene, men trenger de virkelig å være så høy på pæra for det? Å snakke stygt om alle artister de blir sammenliknet med hjelper ikke akkurat heller. Konserten var bra den, fordi de hadde et bra reportoar... Likevel var det ikke noen direkte Oase, jeg tror fortsatt de kunne gjort mye mer ut av det!

Spontanitet - et ukjent ord

Noen ganger kan man virkelig overraske seg selv!

Man gjør noe uten at man har lagt så mye tanker i det... Eller kanskje man vurderer det litt, men plutselig, før man vet ordet av det, er midt oppi situasjonen og tusen tanker surrer i hodet.

Hva er det egentlig jeg holder på med nå? Kan man spørre seg, fordi det er så uvant.

Kanskje blikket flakker litt først, også bestemmer hjernen seg fast på å fullføre det du har starta.

Ting mansier og gjør går på auto-pilot fra tid til annen, imens alt annet kan virke drømmeaktig; det andre sier, dt andre gjør, hvor du faktisk befinner deg, hva som skjer videre.

Og uansett hvor merkverdig alt virker der og da, og hvordan man synes man gjorde det, får man en overveldene følelse av stolthet og litt surrealisme etterpå. Liksom at det man har gjort forandrer en bit av seg. Ja, for man gjorde noe som virket litt skummelt, selv om man ikke nødvendigvis hadde noe å tape på det, og likevel hvis det ikke blir noe ut av det, er man liksom en erfaring rikere.

Vanskelig å beskrive denne følelsen, men det er ganske herlig å kunne overraske seg selv i blandt...