Før-17.mai patriotisme

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Tro det eller ei, men det er ikke jeg som er hjernen bak dette mesterverket. Det heter "I dag står flaggstangen naken" og ble skrevet i 1940 av Nordahl Grieg. Dramalæreren tok det med i timen på fredag, og jeg synes det var så bra at jeg fant det frem i dag.

Jeg kan tenke meg at Nordahl skrev dette for å styrke nasjonalfølelsen i Norge da vi led under okkupasjonsstyrkene fra Tyskland. Vi hadde jo ikke lov til å feire 17. mai på den tida.

Bare noe å tenke på til i morgen...

Makeover! (Enten du vil det eller ei)

... og jeg synes Extreme Makeover og The Swan var noen fæle eksempler på TV-program som fikk deg til å ta en lengere titt i speilet. Der var det i hvert fall folk som ville forvandles ved hjelp av plastisk-kirurgi, ny kles-, hår- og sminkestil. De var også selv fullt klare over at de ikke levde opp til standaren av såkalt "skjønnhet" i dagens samfunn. I tillegg stod det et makeover team på siden, som på en mild og profesjonell(-aktig) måte forklarte hva de kunne gjøre for å hjelpe.

Det samme kan ikke sies om det nye kanadiske, makeover programmet, Motejuryen (Style by Jury). Riktignok er ikke platisk-kirurgi med i bildet, men metodene i programmet er brutale nok. Her reklamerer de med å være et nytt moteprogram med behov for modeller, bare for å få has på de stakkars intetanende ofrene som sender inn videoer i troen på at de er modell-materiale, men i virkeligheten ikke har peiling på hvilken klesstørrelse de har engang. Lureriet stopper ikke her; de kaller nemlig inn de verste tilfellene til et intervju med programlederen som senere blir tatt med i programmet. Veggene i intervju-rommet fungerer som enveisvinduer, bak sitter en jurye som iherdig diskuterer alle feilene ved den stakkars gjesten.

Så er det rett på sak. I tillegg til at gjesten får vite at han/hun ikke er på opptak til et moteprogram, men et makover-program hvor hun/han er offeret, blir personen vist opptaket fra den nådeløse grillingen til juryen bak "glasset". Og her tenker jeg at offeret opplever tre ting; for det første, overbevisningen om at han/hun ikke er bra nok, for det andre, oppdagelsen av at hun/han er helt utrolig dum som ikke har skjønt noe før, og ikke minst, sjokket over at han/hun akkurat har blitt brutalt ydmyket på TV (det faktumet at programmet går i Norge også, sier litt om hvor stor basis det faktisk er snakk om). Ganske overveldende spør du meg.

Etter dette igjen, blir personen fulgt rundt i hverdagen og opplever en del uhyggelige overraskelser. Et eksempel på dette; en dame som hadde litt tale-problemer, oppdaget at en talepedagog latet som hun var en kunde i butikken hun jobbet i. Talepedagogen konfronterte henne med hvor store problemer hun hadde med å bli forstått, mens hun fikk kameraet trykt oppi nesa, midt i butikken. Var det nødvendig å gjøre det akkurat der?

Senere i programmet, etter ytterligere ydmykelse, blir de jo ganske så pene alle sammen. Så blir de stilt opp i enveisvindu-rommet igjen og rost for hvor flotte de plutselig er, av en ny jurye som "visstnok" ikke vet at subjektet har fått makeover...
Joda, kjempeflott at de gjør slik at verden ser bedre ut, disse profesjonelle folka.

For hva er egentlig viktig i verden, at folk er lykkelige, selvsikre og fornøyd med hvordan de ser ut, til tross for at de ser ut som et flykrasj... eller at de faktisk ser bra ut for alle øyne, etter en lang, smertefull prosess med både nedbryting og (sikkert) oppbygging av selvtilliten, men også en ganske ydmykende TV-episode på samvittigheten?

Personlig har jeg ikke sympati for de som selv vil stille opp på makeover program og bli grillet for å se bedre ut, hvis de føler at det er nødvendig. Derimot føler jeg at det går for langt med de som blir lurt til å være med og senere hjernevasket til å tenke at de trenger hjelp. Overrasker meg hvis det ikke blir søksmål snart, hvis det ikke allerede har vært da...

Jeg prøver å like deg... virkelig, jeg PRØVER

Jeg blir gal... hvordan kan man mislike en person så mye ut ifra småplukk? Spesielt når personen er hyggelig mot deg også!
Noen ganger er det vanskelig å leve etter den uskrevne "så lenge han/hun ikke har gjort noe mot meg" regelen... For det burde jo ikke være noen grunn til å ikke like en person med mindre hun/han har såret/fornærmet deg på noe vis.

Jeg vil si at dette er en ny komplisert følelse å legge til det menneskelige spekteret av følelser.

Vente-stund

Blæ... pollen herjer i gatene og det står dårlig til med halsen. Dermed tenkte jeg kanskje jeg skulle ta meg en kopp te.

Men det har seg slik, at når man skal sette seg ned og vente på at noe skal stå i noen minutter, så begynner man (i hvert fall jeg) å dulle med andre ting. Vel, så satte jeg meg ned ved kjøkkenbordet hvor det tilfeldigvis lå en rosa markerings-pen og en notatblokk. Jeg begynte å skisse litt for meg selv og før jeg visste ordet av det hadde jeg tegnet ferdig et bilde.

Jeg vet at dette ikke er devian-art (eller hva nå enn den siden heter), men jeg bare følte for å legge ut tegningen, jeg.
Dessverre tok det ca. ti minutter å tegne den ferdig, så da jeg husket at jeg egentlig ventet på teen, var den ødelagt. Måtte rett og slett lage en ny kopp...

Trenger du oversettelse?

Noen ganger er det litt vanskelig å være hundre prosent ærlig når man skal skrive en melding til en venn som har vært litt fjern i det siste. Dermed kommer man med et par halv-sannheter/ufullstendige setninger i håpet om at hun/han kanskje vil skjønne tegninga. Men det er jo ikke alltid like lett:

Hei, lenge siden sist, fordi du ikke har kontaktet meg, og jeg kontaktet deg de to siste gangene.
Hvordan går det, lever du?
Hatt mye å gjøre i det siste, så du ikke fikk tid til å snakke med meg?
Er i hvert fall skikkelig mye stress her, men jeg tok meg i hvert fall tid til å gi ifra meg litt lyd.
Klem fra Lise. Som faktisk fortsatt vil være vennen din.

Slikt kan være skikkelig frustrerende altså! Man vil jo ikke akkurat virke desperat heller, men hvilket valg har man hvis man vil opprettholde et vennskap? Selv om det er en person som har hatt det tungt i det siste, går grensen ett sted og da må man skjerpe seg.

Drømme seg bort

Jeg hadde en drøm i dag morges (og nei, dette er ikke begynnelsen på en Martin Luther King Jr. liknende tale). En skikkelig god drøm, av typen som får deg til å smile om morgenen når det er sol ute og gjør dagen bra. Men da jeg først åpnet øynene innså jeg hvor lenge siden jeg sist hadde sovet så bra. For det er virkelig sjeldent at man er så heldig å ha en av de drømmer som gir håp for fremtiden eller rett og slett har en slik stemning at det bare gir deg en god følelse.

Jeg vet at det er liten sjanse for at drømmer går direkte i oppfyllelse, men på en annen side var det tross alt like strålende sol i drømmen som det var da jeg våknet. Deilig at det er lørdag i dag.

Noen ganger kan man være takknemlig for ubevisstheten.

Et spørsmål om stereotype?

Nå skal jeg prøve å gå krysse over den typiske stereotypen med å stille et lite spørsmål; For finnes det noen der ute, i Norge, i verden, på denne planeten i det hele tatt, som er "populære" i begrepets påståtte betydning, og som ikke er spesielt flink på skolen som ikke drikker/vil drikke i det hele tatt?
Ville moret meg veldig om denne stereotypen også ble avkreftet.


... og det ble den jommen meg 9. mai 2009. Utrolig men sant!

Og budskapet? Vi liker selvstendige folk som er helt selvstendige helt av seg selv!