Begynnelsen
Det har seg ofte slik, at når man går rundt og gjør seg opp forhåpninger om hvordan en hendelse skal bli, viser den seg å bli helt annerledes. Derfor reiste jeg til Oslos Frogner Park i går med ganske tomme tanker. Ikke fordi jeg ikke gledet meg (det gjorde jeg), men fordi jeg virkelig ikke hadde noen anelse. Dessverre innebar også det at jeg ikke hadde gjort så mye research eller planlegging på forhånd, og det viste seg at til tross for at Norwegian Wood begynte kl. 12, spilte ikke det første bandet før 14.00. Jeg stilte meg dessuten skeptisk til at det gikk under navnet, Onkel Tuka.
Så gikk tiden ut på venting, gratis T-skjorte, McDonalds tur for drikke, ytterligere venting.
Men det var en gledelig overraskelse å komme tilbake til festival-område da Onkel Tuka virkelig var et band som kunne skape liv. Av de som hadde slått seg ned i den koselige gresskråningen, ned mot scenen, var det mange som fikk være med på scenen og synge med. Absolutt noen artige spillemenn!
Likevel begynte ikke Keane å spille før kl. 21. Det virket som en evighet!
Dermed lagde jeg en kort oppsummering av de 6-7 timene mellom.
Mellomtiden
Gratis Hamburger, Pop Quiz i P1-teltet.
15.30: Stein Torleif Bjella; - nitrist nordmann som sang bygdesanger, + greit å slappe av til.
Pony the Pirate (gleder meg til å se dem igjen på Øya), Keane T-skjorte.
17.00: CC Cowboys; - vokalisten gjør til stemmen sin alt for mye, + noen høydepunkt bl.a. "Kom Igjen", "Kanskje Du Behøver Noen".
Vi satt oss for å få plass på første rad, Norma Sass på den andre scenen, peanøtter, venting.
19.00: Duffy; - var litt fjern, kunne hatt mer trøkk, + inkluderte alle i bandet, hun var tøff og lekte seg på scenen.
Heftig venting, mange folk som presset på. Så...
Keane
Jeg tror dette bandet var prioriteten i dag. Ikke bare fikk de lengst spilletid i tillegg til æren av å avslutte hele festivalen. Men hele tre sceneskift var del av programmet og det var her den største haugen med skrikende nordmenn/jenter stilte opp.
De første sangene var ganske surrealistiske. Etter en 5 års lange Keane-dyrkelse, det lengste jeg noen gang har hørt på et band, var det litt vanskelig å skjønne at de tre muntre britene (+ én) bare stod noen meter fra meg på scenen (!)
De spilte en god miks av sanger, hvorav jeg kunne alle og jeg var ikke den eneste heller. Bak oss stod det to jenter med matchende Keane t-skjorter som, tydeligvis, hadde dratt hele veien fra Sverige for å synge av alle lungers kraft. Til og med de instrumentale bitene sang de med på, men heldigvis visste de å dempe seg da de mer rolige sangene stod for tur.
Høydepunktene her var mange. I likhet med Coldplay konserten, var det puttet inn en liten aukustisk bit da det bare var Tom Chaplin (vokalisten) på scenen med sin kassegitar under Playing Along. Derfor var det også ekstra koselig at hele bandet satte seg frempå scenen og spilte et par sanger. På den andre siden av spekteret, var det mye futt i Somewhere Only We Know, Is It Any Wonder? og spesielt You Haven’t Told Me Anything. Som ekstranr. spilte de sin coverversjon av Queen og David Bowies Under Pressure, ganske kult. Likevel var den IDEALE avslutningen Bedshaped, den fineste sangen av alle.
Tror aldri jeg har stått i nærheten av et så høylytt publikum! Jeg regner med at sammenlagt 20 min av konserten bare var skriking og bandet som ventet på å få spilt etter applausen. Måtte virkelig holde meg for ørene, og det hjalp lite på at jeg var dødssliten etter å ha vært der i over 9 timer. På en annen side ”...it’s been a long time waiting. And it’s been a lifetime in the making.” sånn lyder sangen Again and Again, det er sant. Så i bunn og grunn, var det verdt alt bryet, pengene og tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar