Mogwai!

Ordet er to forskjellige ting...

Den mest kjente tingen; et lite vesen fra Roald Dahls bok, The Gremlins. Som tilfeldigvis også er en av de første Roald Dahl-baserte filmene jeg så og forelsket meg i...
Mogwaien er et søtt, hyggelig og kosedyrliknende husdyr som man ville trodd ikke kunne gjort en flue fortredt. På begynnelsen av filmen har man rett og slett lyst til å ta med seg vesenet hjem og kose det ihjel, men det er tre gylne regler for å ta seg av dyret. Mogwaien skal ikke utsettes for sterkt lys, ikke komme nær vann og aldri, aldri, ALDRI - uansett hvor mye det klager og bærer seg - mates etter midnatt. Slik skal det vise seg at den skiftes fatalt fra uskyldig og kosete, til et grønt, ekkelt, uberegnelig rampete monster kalt en gremlin (med andre ord; et vesen man helst ikke ville hatt under senga).
Ja, jeg hadde mang en søvnløs natt etter den filmen, men min formening er fortsatt at den er brilliant (uansett hvor dårlig 80-tallets velkjente effekter preger TV-skjermen). Gizmo!

Noe helt annet er et kolotastisk bra band som heter Mogwai. Disse gutta oppdaget jeg på Øya-festivalen og har siden vært dilla.


Mogwai er skotske og legger ikke skjul på at navnet stammer fra tidligere nevnte film, til tross for at ordet betyr spøkelse på kantonesisk (som også er veldig kult). Det er hovedsakelig et instrumentalt band med noen unntak, men det gjør det ikke kjedelig av den grunn. Mogwai lever i sitt eget univers av instrumenter og dette viser de sang på sang, lyd på lyd. Med tilhørlighet i sjangre som post-rock og elektronika kan man vel skjønne at de har mye spennende på lager.
Personlig er min favorittsang Friend of the Night også fordi den har en utrolig musikkvideo. Noe annet som Mogwai mestrer med glans er nemlig å lage musikkvideoer som både er kunstneriske og spennende samtidig som de har et budskap (hva, kan du selv tolke). Mogwai er ikke mindre enn ren fryd for øyet og øret!

Mogwai meg her og Mogwai meg der... Mogwai er bare genial!

Ikke-fult-så-stereotype, men nesten stereotype likevel...

Nå har jeg omsider tenkt å ta for meg komplikasjonene med stereotyper. Jeg vet at dette kan virke som et ganske oppbrukt tema, men det jeg sikter til er ikke de såkalte berten. Jeg snakker faktisk om det nesten-stikk-motsatte, altså de som liker å tro at de skiller seg ut. De som føler seg overlegne og tror de er mye bedre, når det i virkeligheten er det som gjør dem like. Og sist men ikke minst, de som "aksepterer" alle som er annerledes, men ikke skjønner at de automatisk aviser de som kan virke normale.

Den typen jeg skriver om kjenner jeg veldig godt. Jeg går nemlig på musikk, dans og drama linja (rettere sagt dramalinja). Hvordan jeg endte opp der? Godt spørsmål, for folk oppfatter meg som typen som liker å stå på scenen (noe som skulle vise seg å bli et problem). Det eneste jeg visste da jeg søkte vgs, var at jeg IKKE skulle pine meg gjennom tre år til med vanlig skole. Dessuten synes jeg drama virket morsomt, uten noe mer ettertanke.

Vel... den første uka av skoletiden på vgs., følte jeg meg som en fortapt hundevalp... Nesten alle skulle overdøve hverandre med sin unike stil og individulaitet. Ja, hvis du ikke hadde noe interessant å komme med, en eller annen morsom teori eller en "søt" liten historie om noe du gjør, men ingen andre gjør, så kunne du bare dra din kos. Spesielt hvis du gjorde den store tabben av å åpne med det vanlige kjenningsritualet "Hei, hva heter du? Hvordan går det? Hvilken skole kommer du fra?" Da kunne du ikke forvente deg annet enn et kort svar med søkende blikk (mest sannsynlig etter noen andre å snakke med) eller i verste fall, en svak mumling etterfulgt av tilvendt rygg.

Allikevel fant mange raskt fram til hverandre, mens jeg, som hater å hige meg etter oppmerksomhet, stod halvveis på sidelinja. Var jeg for normal? De fleste som kjente meg, visste jo at jeg var rar dypt inntil hjerterota. Nei, det var rett og slett fór anstrengende å bli kjent med en person som ikke hadde behov for å dele enhver tanke med resten av verden.

Etterhvert som ukene gikk, roet det seg i klassen og folk begynte å bli mer "seg selv". Altså var de mulig å snakke med. Samtidig merket jeg hvordan folk starta å bruke ordene musikk, dans og drama elev og spesiell i samme setning. Det irriterte meg at "hvis en elev gjorde den og DEN ekstraordinære greia, så var det en musikk, dans og drama elev" og "vi er jo tross alt musikk, dans og drama elever" ble en unnskyldning for de fleste såkalte sprell. Akkurat som om vi alle bare var eksepsjonelt gale og mer spesielle enn alle andre. Ja, vi hadde selvfølgelig annerledes fag som gikk på mer kreative ting enn de andre og vi var jo mer vant til å lage show, men for meg ble det mer og mer som å si at vi var bedre enn dem (allmenn folka/andre elever).

Jeg tror det jeg prøver å komme frem til her er to ting; én: musikk, dans og drama elever kan være sykelig overlegne, og to: hvor vanskelig det kan være å ikke leve opp til folks forventninger av stereotypen eller ikke-fullt-så-stereotypen av musikk, dans og drama elever.

Vi er faktisk unike alle sammen!

En gåte?

En slapp jente drar til det lokale treningssenteret for å hente hengelåsen til skapet sitt. Hun drar etter skolen som slutter kl 14, men er på vei hjem så sent som kl. 16.30. Å hente en freakings hengelås er jo en lett sak, hva har hun brukt all tiden på?

Svar: Jenta var slapp og fikk for seg at hun kunne trene seg til mer energi (noe som ved visse annledninger funker). Dessuten må hun bruke et klipp på treningskortet for å komme seg inn i garderoben, hun bestemmer seg for å slå to fluer i en smekk.

Slappe folk er treige i oppfatningen; det tar en god stund før jenta klarer å sose seg ut til styrkerommet. Treninga tar 45 min. (skuffende innsats er det også). Så var det inn i garderoben igjen for å skifte. Plutselig ser jenta seg i speilet og håret ser ut som en parykk fra Grease, hun fukter det slik at hun ikke ser ut som en sliten boms på bussen. Nok en gang tar det en stund før hun kommer seg ut. Til bussen bærer jenta en halv-full sekk og en tung, tung pose som akkurat ikke passer i sekken. Endelig framme ved bussen kl. 16. 30.

Dette var den korte versjonen av svaret... Og alt for en søren-meg-så-irriterende-hengelås!

Slitsomme dager; jeg har mange fler i vente...

MTVs grusomme skjebne!

Året var 1985. Tv produsentene hadde akkurat kommet opp med et ferskt konsept som skulle spre gleden av musikk til ungdommer på verdensbasis. Nå kunne alle oppleve favoritt artist/bandene sine hjemme i stua og oppdage nye talenter så lett som bare det. Hvis man ville se en spesifik video kunne man bare stemme den frem. Hensikten var å tilrettelegge musikk til seerne 24 t i døgnet med innslag av musikkrelaterte intervju. Denne brilliante nye kanalen kalte de MusicTeleVision eller MTV. Men den nye kanalen som befant seg på topp i mange år fremover, skulle vise seg å styrte nedover i 2000 årsskifte.
I dag kjenner vi MTV som Musikk kanalen uten musikk. Selv begynte jeg å se på i det senere 90-tallet og frydet meg over Red Hot Chili Peppers, Destiny's Child og Spice Girls med sine oppfinnsomme videoer. Hver dag etter skolen var det første jeg gjorde å skru på denne tv-kanalen som jeg var blitt så glad i. Dette skulle ikke vise seg å vare lenge.
Etter hvert begynte MTV å sende South Park, Celebrity Wrestling Match (eller vs.) og andre merkelige animerte program som absolutt ikke hadde med musikk å gjøre. Etter en stund til begynte kanalen å lage egne reality program som The Real World (som var alt annet enn "real"), Cribs og et av Jessica Simpsons ekteskap til Nick Lachey. Mange av dem omhandlet riktignok musikk, men hovedfokuset lå på noe som ned-pestet kanalen totalt; kjendisenes (overprioriterte) liv!

I åresvis pøste det på med flere og flere TV-program ikke bare av musikkeres liv, men også skuespilleres. Musikk ble det mindre og mindre av, for det var jo ikke viktig hva kjendisene produserte og inspirerte med, det som var viktig var hvor rike de var (se bare fabolous life of:...).

Dagens Program:
06:00 Sunrise
08:00 Making the Video
09:00 All Access
(Om kjendiser og kjendislivsstiler. Alt om kjendiser og kjendisfenomener, intet tema er for stort eller for lite.)
10:00 VH1 goes inside Yo! MTV Raps
11:00 Fab life of: Hip Hop Suspenders (innblikk i kjendisenes liv)
12:00 Yo! MTV Raps: Top 20 Moments
13:00 Yo! MTV Raps: Top 20 Artists Then and Now
15:00 True Life
(dokumentarserie. Historier fra ungdommers virkelige liv og de subkulturer de tilhører)
16:00 PIMP my Ride
(Det ultimate råneprogrammet. Mekanikerteamet går løs på nye vrak som etter en solid overhaling skal bli til skikkelige kremkjerrer)
17:00 Yo Momma
(Yo Momma er en konkurranse i dritt-prat der laget med flest innertiere går av med seieren)
18:00 The Hills
(Vi følger Lauren fra Laguna Beach da hun flytter til LA for å realisere drømmen om et gjennombrudd i motebransjen)
19:00 Life of Ryan
(Vi ser hvordan livet som en av verdens beste skatere arter seg i denne serien)
20:00 Rob & Big
(Underholdningsserie. Pro-skater Rob Dyrdek og hans livvakt «Big Black» Boykin bor sammen i Hollywood Hills)
21:00 A Shot at Love with Tila Tequila
(Reality-datingshow der 16 menn og 16 kvinner kjemper om vakre og biseksuelle Tila Tequilas gunst)
22:00 Celebrity Rehab with Dr. Drew
(Vi følger med stjernene cold turkey og blir med på rehab. Vi får se hva som skjer når dørene lukkes og blir med på både nedganger og store oppturer under en hard treukers behandling)
23:00 The White Rapper Show
(Alle som tror de kan slå an samles i hip-hop-ens neste South Bronx for å konkurrere om fet platekontrakt og fansens respekt)

Og hvor er musikk videoene? Vel, det er i hvert fall hele to stk. på begynnelsen av dagen.

Til sist vil jeg bare si at hvis det ikke hadde vært for at jeg slutta å se på MTV for en stund tilbake, ville jeg nok ikke hatt den mest innholdsrike musikksmak i dag.

Maler'n

Ahhh... på en deilig skoledag hvor man slutter kl. 12:45 er det godt å få gjort ferdig ting. I dag f.eks har jeg gjort ferdig mitt første maleri. Jeg er fult klar over at det er en god stund siden jeg først skrev at jeg begynte, men som tidligere sagt, er det ikke alltid like lett å virkelig gå inn for ting.

Å lage et maleri er veldig tidkrevende! Dermed har jeg ingen problemer med å innrømme at jeg er ganske-så stolt av det ferdige produktet. Jeg har gjort et par feil på veien (den ene; ikke fult så lett å dekke over) og det er søren-meg vanskelig å bli fornøyd, men nå er jeg i hvert fall 95% fornøyd. Hvis det ikke virker som mye, kan jeg meddele at det faktisk er et ganske høyt prosentnivå for en som meg.

((((Kanskje jeg til og med tar bilde av maleriet og legger det ut)))) Merk: Alle parentsene!

Skolestart + (Jubileum!)

Ja, nå er det på'n igjen (som de synger i den grusome norske sangen, jeg føler det er nødvendig å nevne). 2. klasse på videregående skole. Jeg tenkte selvfølgelig mye på det i går kveld - dét pluss mange andre tanker dunket i hodet (og hjertet) mitt hele natten lang og lot meg ikke hvile*. Rett før jeg sovnet fikk jeg for meg at dette skoleåret skulle bli annerledes. På hvilken måte vet jeg ikke, annerledes kan jo bety så mangt. Jeg tror nok det var i en retning av bedre-annerledes. Noe som jeg selvfølgelig fortsatt håper på. Men jeg skulle snart oppdage at det er en stor forskjell på å tenke noe når man har motivert seg med god musikk og en lærerik film (Vanilla Sky) rett før man legger seg, og å tenke noe når man står opp morgenen med hodepine, fett hår og lite driv. Vel, den eneste som kan gjøre dette skoleåret annerledes er jeg. Dermed må jeg komme meg over negative tanker og høy selvdisiplin, og se fremover. Se der har vi motivasjon!

* Tenkte irriterende mye på ordet "impåsliten" i går. Ja, jeg klarte nesten å overbevise meg selv om at det måtte hete innpåslitsom. Jeg mener, man kan jo ikke være impå-sliten. Mye mer logisk at man er slitsom enn sliten, for å være noe mot andre, og innpå. Til slutt kom jeg frem til at det er viktig at jeg slutter å dele opp/finne meningen bak ord.

Tilbake til noe som er litt mer relevant. Dette er nemlig mitt 50. innlegg. Hipp-Hipp-Hurra! Ja, nå er det lenge siden jeg stilte spørsmål til blogge logging? og klagde om "Buss kråka"4. og 5. april. (Sukk) Nå skal jeg ikke, i motsetning til mange andre, dedikere hele innlegget til dette. Dermed var jeg ferdig med dét. (Hurra!)

Forresten var jeg i Oslo i dag og kjøpte iPod nano 8 GB for kún 990 ,- (originalpris 1590,-)! Alt jeg trengte å gjøre var å vente til kl. 16.30. Yes, da kan jeg stryke det av vil ha-listen min (Å nei da, ikke noe vær-så-snill-å-få?-liste her i gården). Hvis bare alt kunne vært like enkelt... Hmm... Nå håper jeg ikke elkjøp har tenkt å vifte noe sånn 790-kr-kampanje-alt-du-trenger-å-gjøre-er-å-vente-til-kl-15.30 opplegg i trynet mitt dagen etter. Ville det ikke vært så typisk at en måtte spy?

Bottom line. Jeg har hatt en fin dag likevel! (hvis ikke på skolen)

Falsk Intelligens

Her sitter jeg da og føler meg som aladdin i nyinnkjøpte joggebukser. Kanskje det tar tid å venne seg til dette joggebukse-styret? Jeg trives i hvert fall bedre i jeans, for da kan jeg gå ut av døra når som helst (og ikke være en schlumpadinka). Vel, bortsett fra joggebukser, sitter jeg og tenker på roboter.

Er det faktisk mulig at falsk intelligens en gang tar over verden? Det virker i hvert fall som vi mennesker legger opp til det. I følge Schrødingers Katt, sitter for øyeblikket japanerne og fryder seg over sin nyeste oppfinnelse; en robot som kan spille instrumenter. Jada, roboten kan bl.a spille fiolin, trompet og trommer. Og da kan en spørre seg, trompet? Virkelig? Men er ikke det et blåse-instrument? JoO, men japanerne, har vært så smarte og funnet opp en helt spesiell, teknologisk blåse-funksjon. Jey! Enda et menneskelig trekk til den snille, mekaniske roboten. Enda en morsom liten funksjon som roboten får nytte av, er det at den er selv-styrt. Ja, for det er jo ikke noe underholdende å se på at en robot bare gjør det den er programmert til. Den improviserer nemlig, og vi mennesker liker jo det uforutsigbare (som at en robot plutselig klikker og knitrer "beep*beep*DESTROY-DESTROY-DESTROY" mens den driver trommestikkene gjennom en publikummer).

Nå må jeg innrømme at dette med instrument-spillende roboter ikke er det verste. Det er vel litt verre med de fotball-spillende, selv-styrte robotene som faktisk kan sparke ned motspillerne. Dessuten har den moten funnet vei inn i Europa! Poenget mitt er at roboter blir mer og mer menneskelige; altså mer og mer kompliserte (dog altfor små til å utføre noen slags trussel for mennesker... enda). Feilprogrammering kan oppstå! Og hva er hensikten bak all denne forskningen og utviklingen?... Egen underholdning! Konsertsaler fylles opp med publikum, og fotballkamper heies og veddes på; som om det var en hvilken som helst kamp. For det er jo så søtt å se på at maskinene oppføre seg som mennesker av seg selv. Ikke skummelt i det hele tatt...