Nå har jeg omsider tenkt å ta for meg komplikasjonene med stereotyper. Jeg vet at dette kan virke som et ganske oppbrukt tema, men det jeg sikter til er ikke de såkalte berten. Jeg snakker faktisk om det nesten-stikk-motsatte, altså de som liker å tro at de skiller seg ut. De som føler seg overlegne og tror de er mye bedre, når det i virkeligheten er det som gjør dem like. Og sist men ikke minst, de som "aksepterer" alle som er annerledes, men ikke skjønner at de automatisk aviser de som kan virke normale.
Den typen jeg skriver om kjenner jeg veldig godt. Jeg går nemlig på musikk, dans og drama linja (rettere sagt dramalinja). Hvordan jeg endte opp der? Godt spørsmål, for folk oppfatter meg som typen som liker å stå på scenen (noe som skulle vise seg å bli et problem). Det eneste jeg visste da jeg søkte vgs, var at jeg IKKE skulle pine meg gjennom tre år til med vanlig skole. Dessuten synes jeg drama virket morsomt, uten noe mer ettertanke.
Vel... den første uka av skoletiden på vgs., følte jeg meg som en fortapt hundevalp... Nesten alle skulle overdøve hverandre med sin unike stil og individulaitet. Ja, hvis du ikke hadde noe interessant å komme med, en eller annen morsom teori eller en "søt" liten historie om noe du gjør, men ingen andre gjør, så kunne du bare dra din kos. Spesielt hvis du gjorde den store tabben av å åpne med det vanlige kjenningsritualet "Hei, hva heter du? Hvordan går det? Hvilken skole kommer du fra?" Da kunne du ikke forvente deg annet enn et kort svar med søkende blikk (mest sannsynlig etter noen andre å snakke med) eller i verste fall, en svak mumling etterfulgt av tilvendt rygg.
Allikevel fant mange raskt fram til hverandre, mens jeg, som hater å hige meg etter oppmerksomhet, stod halvveis på sidelinja. Var jeg for normal? De fleste som kjente meg, visste jo at jeg var rar dypt inntil hjerterota. Nei, det var rett og slett fór anstrengende å bli kjent med en person som ikke hadde behov for å dele enhver tanke med resten av verden.
Etterhvert som ukene gikk, roet det seg i klassen og folk begynte å bli mer "seg selv". Altså var de mulig å snakke med. Samtidig merket jeg hvordan folk starta å bruke ordene musikk, dans og drama elev og spesiell i samme setning. Det irriterte meg at "hvis en elev gjorde den og DEN ekstraordinære greia, så var det en musikk, dans og drama elev" og "vi er jo tross alt musikk, dans og drama elever" ble en unnskyldning for de fleste såkalte sprell. Akkurat som om vi alle bare var eksepsjonelt gale og mer spesielle enn alle andre. Ja, vi hadde selvfølgelig annerledes fag som gikk på mer kreative ting enn de andre og vi var jo mer vant til å lage show, men for meg ble det mer og mer som å si at vi var bedre enn dem (allmenn folka/andre elever).
Jeg tror det jeg prøver å komme frem til her er to ting; én: musikk, dans og drama elever kan være sykelig overlegne, og to: hvor vanskelig det kan være å ikke leve opp til folks forventninger av stereotypen eller ikke-fullt-så-stereotypen av musikk, dans og drama elever.
Vi er faktisk unike alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar