Stumtjeneren

Her sitter jeg da. Med et glass melk, en banan og en brødskive med bringebærsyltetøy på én side og historie boka på den andre, mens jeg tenker hva er det med at folk er selvopptatte? Ja, nå hadde ikke det første så mye med selve tanken å gjøre, men slik blir det når man prøver å unngå å begynne hvert innlegg med "I dag...".

Tilbake til saken. Jeg kan faktisk ikke telle hvor mange ganger jeg har blitt sittende/stående og høre på folk snakke seg anpusten om livet sitt eller masse uinteressante småting, mens det eneste jeg får rom nok til å si er Jasså? - Oi... - Hvordan da? - Hva? - Virkelig? og noe i den duren. Det kan faktisk virke mer som en monolog enn en dialog, hadde det ikke vært for at jeg opprettholdee øyekontakten og at jeg står nærmere enn én meter fra. Likevel tror jeg at det verste er når personen kommer med lange historier venner jeg hverken har møtt eller i det hele tatt kjenner til. Greit nok med noen få eksempler på noe de har gjort som vi har snakket om, men når man hører urelevante historier om og om igjen blir man bare lei.

Ikke det at jeg ikke liker at folk har mye å prate om, jeg liker jo å prate selv. Saken er den at jeg faktisk hadde satt pris på om de kunne tatt seg tid til å stoppe opp og spørre Men hva med deg da, hvordan går det med deg? eller Hva har du gjort i det siste da? Kanskje jeg hadde hatt noe å snakke om eller kanskje ikke, poenget er vel at de i det hele tatt spør og at de i hvert fall prøver å virke interessert. Det har vel hendt at jeg har snakket folk opp og ned om meg selv, men det er jeg i hvert fall veldig bevisst på nå. Nei, huff, nå er jeg litt lei av å være psykolog/stumtjener.

P.S
Dette er ikke for en person spesielt altså!